Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

På tur alene

IMG_6860

Jeg hadde aldri reflektert over tryggheten i å være fler, før jeg skulle begynne å dra på tur alene. Friluftsliv har alltid vært det tryggeste i hele verden, og jeg har uten snev av usikkerhet stolt på godt utstyr og egne ferdigheter. Plutselig sto jeg der på fjellet alene, med ansiktet vått av tårer og kjente at jeg var redd.

Mitt friluftsliv har alltid vært preget av samvær med andre. Jeg utforsket Oslo-marka med speidere og gikk på fjellturer med ungdomsgruppa i turistforeningen. Så var vi to, et par, som delte lidenskapen for å dra på tur, og de fleste ferier ble tilbrakt med sekk og telt. Turene ble lengre og lengre, og jeg valgte å studere friluftsliv på New Zealand og i Hemsedal. Å være på tur var som å være hjemme. Det var trygt.

Så stod jeg plutselig der alene. I mellomtiden hadde mine turvenner fått barn og andre interesser, og jeg var som en følge av en tøff tid i livet helt ute av stand til å være med på fellesturer av noe slag. Jeg klarte ikke å forholde meg til andre, samtidig som jeg mer enn noen gang trengte friluftslivet for å komme meg.

Jeg bestemte meg for å ta friluftslivet tilbake. Alene.

IMG_3380

Den første turen var på Hardangervidda. 4-5 dager i telt, fra Krossbu til Halnefjorden, hvor jeg skulle ta rutebåten ut igjen til Halne. Jeg var forventningsfull og full av lengsel etter å være ute igjen, og samtidig var jeg livredd. Å gå ut i terrenget på egenhånd, helt alene, virket så ubeskrivelig skummelt. Selv om jeg rasjonelt visste at jeg både hadde utstyr og ferdigheter, samt hadde lagt en realistisk og trygg turplan, var det en del av meg som protesterte høylydt.

De første skrittene ut i terrenget kommer jeg alltid til å huske. Med tung sekk og i alt for dårlig form, men med et hjerte som vekselsvis banket av frykt, glede og stolthet. Jeg skal ta friluftslivet tilbake, jeg kommer aldri til å gi meg!

Det ble 4 lærerike dager! Jeg fikk kjenne på følelser jeg aldri har kjent på i tursammenheng før. Jeg lette i timesvis etter den perfekte leirplass med hensyn på vind, og jeg stormbardunerte teltet i godvær. Jeg forsøkte meg på å forkorte turen ved å gå bort fra stien, og fikk fullstendig panikk - selv om jeg tidligere har vært mer utenfor enn på stiene. Jeg kjente mye på frykt over ting jeg aldri har fryktet før, og jeg reflekterte over at kanskje andre, som ikke er vant til friluftsliv, har noen av disse følelsene når de er på tur med meg? Jeg lovet meg selv å se uerfarne på tur, og møte dem der de er - nå med en helt annen forståelse for hva det kanskje innebærer. Å skape trygghet.

Siden den første turen har jeg vært en del på tur alene. Jeg har vært tilbake på Hardangervidda, i Dividalen, i Abisko, på Fulufjell og i Tresticklan nasjonalpark. Flotte turområder jeg har hatt lyst til å utforske, eller har lengtet tilbake til. Nå helt uten at jeg trenger å overtale noen eller å vente på at noen har tid eller lyst. Det er den store fordelen ved å kunne dra på tur alene!

Jeg har også gjort meg noen erfaringer om mitt alene-friluftsliv. Den største erkjennelsen er nok at for meg er friluftslivet jeg deler med noen mye triveligere enn det jeg opplever alene. Jeg syns det blir lange og ensomme dager, og jeg kjeder meg i teltet om kvelden når jeg ikke har noen å prate med. Jeg har funnet ut at radioen er min følgesvenn, og jeg hører på den så lenge jeg har dekning - om jeg går eller er i leir. Og jeg tar med meg skrivesaker og kryssord og bok, og har lastet ned lydbøker og Spotify-liste.


P7160232

Jeg er ikke på tur alene fordi jeg er liker å være alene. Jeg er på tur alene fordi jeg trenger friluftsliv for å holde meg mentalt frisk, og jeg trenger det mer enn jeg frykter og misliker å være alene.

Når jeg er på tur alene kjenner jeg et enormt behov for å dele det med noen, og min arena for deling har vært Instagram. Dette behovet for å dele har forundret meg, men jeg har innsett at Instagram er en fin arena for den type deling - og har gitt etter for behovet.

Som solo-turgåer har ting som ikke har vært viktig for meg tidligere blitt veldig viktig. Når jeg er på tur alene bruker jeg alltid et robust telt jeg kan stole på, oftest Hilleberg Soulo. Jeg har også med meg en SPOT satelitt-sender, i tilfelle jeg skulle skade meg eller bli akutt syk. Ellers må utstyret være forholdsvis lett siden du ikke kan fordele vekten av fellesutstyr på flere, og ustyrsvalget har ved anskaffelse vært preget av dette med plass og vekt.

Selv om jeg i utgangpunktet ikke er en enstøing på tur har det å være på tur alene gitt meg en frihetsfølelse og mestringsfølelse jeg ikke har hatt tidligere. Tårene og frykten viker etterhvert, den skumle skogen er ikke så skummel så snart jeg får kommet meg inn i den. Den er verst fra bilen eller toget eller sivilisasjonen - mens når jeg først kommer meg av gårde og får gått noen skritt normaliserer situasjonen seg.

IMG_1877

Nå har jeg frihet til å dra på tur når jeg vil, hvor jeg vil - uten å måtte koordinere med andre. Jeg kan dra på tur helt på egne premisser. Jeg kan ta pauser når jeg vil, slå leir hvor jeg vil og spise når det passer meg.

Å ta friluftslivet tilbake uavhengig av turfølge har vært grunnen til at jeg har trosset den irrasjonelle frykten og kommet meg ut på tur likevel - og det har gitt meg noen fantastiske friluftsopplevelser! Det har også gitt rom for tanker og refleksjon - slik alenetid ofte gjør. Jeg har bearbeidet mye på disse turene.

Jeg håper jeg får å fortsette å dra på tur alene nå og da, selv om jeg nå har fått meg en mer fast turkamerat. Kanskje bare en overnatting i hengekøye eller en natt eller to i telt. Det trenger ikke være lange turer, helst ikke. Men å ha den tiden for seg selv har også noe godt i seg. Mitt friluftsliv er ikke avhengig av andre, det var der før og vil være der etter. Det er mitt.

Noen er skapt for å være alene. De vil kanskje aldri ha opplevd denne frykten og usikkerheten som kommer over noen av oss som er litt mer sosiale av oss. De vil kanskje syns det er merkelig. For dem koster det kanskje ikke så mye å komme seg ut alene.

Men til dere andre, som er som meg. Prøv det! Det er en prosess, en reise. Begynn med å overnatte ved bilen. Gå noen hundre meter. Ikke ha noen prinsipper og la være å hamre løs på deg selv med negativt selvsnakk. Å være redd er ikke noe man nødvendigvis velger, men å velge å gå ut selv om man er redd krever mot. Gi deg selv ros og anerkjennelse for de små skrittene underveis.

Gevinsten er flotte turopplevelser når det passer deg, uten å vente på at det passer andre. Og at man blir ekstra bevisst på hvor godt det er å dele naturopplevelser med andre. God tur!



IMG_1373

IMG_1403

IMG_3203

IMG_3219

IMG_3394

IMG_3423

IMG_3481

IMG_4230

IMG_4115

IMG_4776

IMG_6531

IMG_6717

P7130019

P7130025