Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

Norges Høgfjelsskole

IMG_8099


Skoleåret 2002/2003 gikk Camilla på veglederstudiet ved Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. Dette er et studie i økofilosofiske rammer, og med det tradisjonelle norske friluftslivet som grunnfundament. Studiet er i regi av Nils Faarlund, som er en del av den økofilosofiske friluftsbevegelsen i Norge. Året i Hemsedal skulle sette dype spor. Her er Camillas bidrag til jubileumsverket om Nils: "Samlede Verker, VIII, Veglederstudentene", hvor hun beskriver hvordan det er å være student ved Norges Høgfjellsskole.


Veglederstudiet
 
Hvorfor ble jeg veglederstudent? Det er noe med friluftsliv, noe som er vanskelig å beskrive. Det har alltid vært det eneste som gir meg indre ro, det eneste stedet jeg klarer å koble av fra en konstant uro inne i meg selv. Jeg var så heldig å bli med i speideren som liten, i en ordentlig "turgruppe", og naturgleden vokste. Jeg ble med i ungdomsgruppa i DNT, samt at jeg fikk noen virkelig nære turkamerater, og tidlige livsrefleksjoner ble utvekslet over bålet. Utelivet formet meg mer og mer.

Etter å ha forsøkt meg på "voksenlivet" og jobb i bank ble uroen for stor, jeg lengtet mer og mer etter friluftsliv og eventyr. Jeg sa opp jobben og dro til New Zealand for å studere "outdoor recreation". Jeg lette etter friluftsliv, men jeg var i ferd med å stifte bekjentskap med "adventure".  Det var fantastisk og forferdelig samtidig. Det var et jag etter adrenalin, å utfordre seg selv, å klare ting man ikke trodde var mulig. Alt handlet om å bruke naturen som en arena for å demonstrere egen styrke, å være utenfor komfortsonen. Vi padlet elvekajakk, gikk i bratte fjell, vadet elver og klatret i fjellvegger, alt i en helt utrolig natur. Og jeg ble reddere og reddere. For i jakten på å overskride egne grenser ble vi hele tiden jaget videre, vi fikk ikke lov til å bli der vi var lenge nok til å føle mestring, det var følelsen av å ha overvunnet det umulige skolen var ute etter å formidle.
 
Etter et halvt år var jeg helt utslitt. Jeg var sliten av å være redd hele tiden, og det gjorde meg bare reddere. Denne redselen var en ny dimensjon i mitt friluftsliv, og jeg ville hjem til Norge, hvor friluftsliv alltid hadde vært en overskuddsaktivitet, ikke en arena for å overvinne frykt. Med en erfaring jeg slet med å sette ord på lette jeg etter noe annet. Friluftsliv. Slik vi gjør det i Norge.
 
Min første telefon med Nils, fra New Zealand, var en utrolig opplevelse. Ikke bare forsto han, men han satte umiddelbart ord på hva jeg prøvde å formidle. "Det er adventure, ikke friluftsliv", sa han. Han ba meg lese boka "The adventure alternative", samt oppfølgeren hvor forfatteren hadde gått bort fra adventure som ideal. Han snakket om å begynne i det nære og kjente, og fortsette etter evne til det fjerne og ukjente. Å mestre. Han snakket om de norske friluftstradisjonene, og om at han ikke var overrasket over mine erfaringer. At det var få som på den måten får lov til å kjenne på forskjellene, at Norges Høgfjellsskole virket å passe meg bedre. Om jeg var motivert nok.
 
Det var første gang jeg hørte noen sette ord på mitt eget forhold til friluftsliv. Virkelig forstå. Der og da følte jeg at Nils satte ord på mine tanker når han snakket, og han forklarte ting jeg gjerne skulle sagt selv, men som jeg ikke hadde klart å formulere selv ennå. Det var liksom ikke nytt, det var allerede en del av meg, og det fikk mange brikker til å falle på plass. Identiteten var allerede der.
 
Takket være Nils ble ikke mitt avbrutte friluftsstudie på New Zealand et nederlag, men en rik erfaring å ta med seg, et perspektiv. Og den bevisstheten tok jeg med meg inn som student ved Norges Høgfjellsskole. Jeg kjente med hele meg hvor mye jeg hører hjemme i den norske friluftstradisjonen. 

Å
ret på Høgfjellsskolen ble et annerledes-år i livet. I en hytte på Tuv i Hemsedal gikk jeg på utedo, hentet vann i bekken, vasket klær i balje og hadde ikke nok strøm til både å ha varme og lage mat samtidig. En bevissthet rundt forbruk av naturressurser i hverdagen kom sakte men sikkert, gjennom nærheten til disse ressursene, uten rør eller maskiner mellom dem og meg.
 
Høgfjellsskolekursene var grunnfundamentet. Det var kurs som nordisk fjellferd, breferd og snøkjennskap og skredredning. I mellom kursene var det samtaler i Jordheimen, gamma vår. Der var vi gjester og andre smådyr var de fastboende, og der ble norske friluftstradisjoner og økofilosofi formidlet gjennom lange bålsamtaler. Nils har en egen evne til saklige omveier, men det som fascinerte meg fra første stund var at innskutte setninger alltid hadde fullstendig parentes slutt. Han mistet aldri tråden, men kom alltid tilbake dit han var da han la ut på en sidesti i fortellingen.
 
Noen av tingene jeg husker best er de nære tingene. Som når vi fulgte etter Steinskvetten innover fjellet, eller når vi gikk frem og tilbake over en overgang i snøen, fra skare til løssnø. Når vi hilset på fjellblomstene, på Brearve, den lille blomsten som skal arve breen, eller Bleikmyrklegg. For ikke å snakke om alle pausene, hvor vi sto utålmodige med sekken på mens Nils tok frem termosen, og tålmodig ventet til vi alle hadde forstått at det var drikkepause for alle. Og jeg minnes vinterturer hvor vi skiftet på privilegiet å gå foran, og turer hvor de raske gutta løp foran mens Nils alltid ble gående sammen med oss som gikk bak. 

Å dra på tur med Høgfjellsskolen var å dra på tur med en annen type bevissthet. Jeg lærte å ta egne veivalg, fremfor å følge stier og skiløyper bevisstløst gjennom naturen. Når vi er ute i terrenget ser vi oss rundt og vurderer, tar aktive veivalg. Jeg oppdaget privilegiet ved å gå først. Jeg ble flinkere til å observere, å legge merke til. Jeg lærte at det var mulig å gå flere ganger til leirplassen, slik at man kan ta med seg nok til å være lenge ute uten å trenge å bære med seg alt på en gang. Og hvor fint det kan være at alle har eget telt, slik at man kan ha egentid og refleksjon i teltet, og ikke trenger å være sosial hele tiden. Jeg lærte også at man kan bli i teltet og lese, planlegge eller studere når været er skikkelig dårlig, man trenger ikke trosse elementene for enhver pris. Og jeg lærte at naturen ikke kan beseires, og at jeg selv bestemmer hvor mye risiko jeg ønsker å utsette meg for.
 
Jeg var trygg på friluftsliv når jeg begynte på Norges Høgfjellsskole, jeg var innenfor komfortsonen på tur. Jeg kunne grunnferdigheter som å sette opp telt, fyre bål, lage mat på primus og orientere etter kart. Men på Høgfjellsskolen var det ikke grunnferdighetene som var i fokus, det var nærheten til natur. Jeg lærte å gå inn i naturen, og jeg fikk en bevissthet rundt hvorfor det føles som å komme hjem.
 
Etter veglederstudiet
Først studier og jobb. Jeg hadde mange små personlige samtaler med Nils underveis i studiet. Jeg uttrykte at jeg ønsket å gjøre en forskjell for natur, men at jeg ikke visste hvordan. Jeg snakket om å ta biologistudiet. Dette året på Norges Høgfjellsskole hadde vridd fokuset mitt fra friluftsferdigheter til natur. Jeg var blitt natur-venn. Og jeg var plutselig nysgjerrig på hvordan naturen rundt meg fungerer.
 
Nils advarte meg. Han mente at akademia ville fremmedgjøre meg fra natur, fordi det fremhever kunnskap fremfor kjennskap. Han kalte biologer for nekrologer, og sa at man ikke blir bedre kjent med natur av å skjære i den, å måle og veie den eller å ta temperaturen på den. Han mente jeg kunne utrette masse for natur uten en akademisk utdannelse. Samtidig hadde jeg lagt merke til at Nils ofte viste til sin egen akademiske grad, og sånn sett ga tyngde og troverdighet til det han formidlet, selv om poenget hans ofte var at akademia har en tendens til å støpe alle i en form.

Sånn ble biologistudiet i Tromsø¸ "et prosjekt i Norges Høgfjellsskoles ånd". Jeg er heldig som fikk lov til å ta med meg disse tankene rundt akademia inn i studietiden, og jeg kjenner på riktigheten av det Nils sier om utdannelsesinstitusjoner. Jeg er ikke uberørt av støpeformen, men jeg klarte å komme unna med "delvis støpt". Under biologistudiene fant jeg ut at det var sammen med filosofistudentene jeg trivdes best, ikke realistene. Faget "Økofilosofi A - menneske og natur" ble et pusterom fra det korrekte og målbare, og jeg kastet meg glødende ut i økofilosofiske samtaler med likesinnede.  Jeg oppdaget da at jeg er en filosof, og at jeg allerede var i gang med å definere min egen økosofi C (camilla).

Senere har jeg bygget på med mer praktisk og metodisk utdannelse, og har tilegnet meg prosjektledelse, miljøledelse og kvalitetsledelse. Jeg har jobbet som arealplanlegger i kommune, og sittet der omdisponering av natur blir besluttet. I dag er jeg ytre miljø kontroller i Jernbaneverket, hvor jeg får lov til å jobbe med etterlevelse innenfor ytre miljø i byggeprosjekter. For lovverk og planer betyr ingenting for natur, men at vi følger dem utgjør en stor forskjell.

Mitt private friluftsliv er jeg glad for at jeg har sluppet å selge for å overleve. Det har vært mitt, og det har vært eventyrlig. Jeg var i mange år gift med en turkamerat som delte lidenskapen for friluftsliv, og vi var på mange og lange turer. Vi gikk Finnskogleden, Rondanestien, langfjella på langs, Nordkalottleden og Norge på langs, fra Halden til Nordkapp. Vi var på turer i Troms, Finnmark, Lemmenjoki, Enontekio, Abisko, Stora Sjøfallet, Sarek og Padjelanta når vi bodde i Nord-Norge. Vi padlet elva Poroeno i Finland, hvor vi ankom med sjøfly på fjellet og padlet ned til lavlandet. Vi utforsket Fulufjell, Rogen, Hardangervidda, Sigdal og Rondane. Jeg har fått oppleve så mye fin natur at det er vanskelig å ramse opp alt, men viktigst var likevel naturopplevelsen og tilstedeværelsen underveis. Det jeg tok med meg fra Norges Høgfjellsskole endret min måte å gå på tur på, og har gjort mitt friluftsliv rikt og tilstedeværende. 
 
Som mange andre har jeg også hatt mine nedturer i livet. Ved samlivsbrudd mistet jeg turkameraten min. Gjennom en vanskelig tid var det mye i livet som sluttet å fungere, og friluftslivet ble redusert til bålturer i nærområdene. I timesvis har jeg stirret i bålet, og igjen ble livsrefleksjoner utvekslet over flammene. Minnene fra turer har vært en livbøye, jeg har flydd av sted og gjenopplevd. Og når jeg for første gang på alt for lenge opplevde å ha lyst til noe igjen, var det friluftsliv jeg drømte om. 
 
Nå er jeg på en ny reise, nå tar jeg friluftslivet tilbake, alene. Jeg fungerer ikke uten, finner ikke ro. Jeg må lære meg å være på tur alene, uten å kjenne på alt som var den gang vi var to. Og det er en krokete sti. Jeg har oppdaget hvor mye trygghet det ligger i å ha selskap, og ting som har vært langt innenfor komfortsonen er plutselig helt utenfor når jeg står alene. Nå helbardunerer jeg teltet i pent vær, for sikkerhets skyld. Leter alt for lenge etter leirplassen med minst vind. Jeg kjenner usikkerheten når beina synker i myra, og blir utrygg på meg selv utenfor de trygge stiene. Jeg må plutselig forholde meg til frykt i situasjoner som aldri har vært annet enn trygge. Kanskje noen av de jeg har med på tur har det sånn som dette? Det er en fin erkjennelse å ta med seg videre. For jeg er ikke et øyeblikk i tvil. Friluftslivet blir med meg videre. Det har definert så mye av hvem jeg er, og det er ingen vei tilbake.

 
Refleksjoner
 
Jeg skal ikke presentere filosofiske utbroderinger eller forsøke å beskrive "økosofi C (camilla)". Min økosofi er sterkt preget av hvem jeg er, speideren, Norges Høgfjellsskole, alle turene, bålsamtalene og enkeltmennesker gjennom livet.

Nils og Norges Høgfjellsskole passet inn i mitt verdigrunnlag uten behov for justeringer, men ga meg bevissthet og erfaringer som har vært med på å forme mitt friluftsliv og mitt verdigrunnlag videre. Det var brikker som falt på plass, og tanker ble dannet og utfordret. Det var fellesskap. Venner av natur. 

Nils lærte meg å ta egne veivalg. Å fumle og famle. Å gå fra kunnskap til kjennskap. Han lærte meg om økofilosofi og friluftslivets tradisjoner. Om identitet. Om vegglede. Og om ferdigheter som de brukte før i tiden, som å klatre med fjellstøvler eller foreta en kroppsrapell med bare tau.

Når de spreke gutta løp foran gikk Nils med oss "trege" bak. Han hadde aldri dårlig tid, ble aldri utålmodig. Han sa at de utålmodige gutta som liker å vente må få lov til å løpe av gårde så de kan få ventet mest mulig. Selv var han ikke så glad i å vente, så han gikk heller sammen med oss, det var mye triveligere. Samtalene i baktroppen er fine turminner. Vi hadde tid til å se oss rundt. Ã… ta på, kjenne på og smake på. Jeg har lært at det ikke alltid er sammen med de raskeste og flinkeste jeg lærer mest. 

Den sterkeste opplevelsen ved tiden min i Hemsedal var likevel erkjennelsen av hvor viktig det er å få lov å ferdes etter evne. Å starte i det nære og kjente, og gå sammen til det fjerne og ukjente. Å tillate seg selv og andre å fumle og famle lenge nok til at man opplever mestring. Alle kursene til Nils begynte i skogen, for skogen er trygg og kjent for de fleste. Vi møttes der, med bål og samtale, for å samle opp alle. Bli kjent. Før ferden over tregrensa. Det ga meg en trygghet og ro når jeg trengte det, en trygghet jeg ønsker å gi videre til andre.

Som vegleder ønsker jeg å møte mennesker der de er. Jeg ønsker å se de som føler seg usikre og gå sammen med de som går bak. Jeg har lyst til å la andre oppdage, uten å peke ut alt jeg ser. Jeg har en tålmodighet på tur jeg ikke har noe annet sted i livet. En tålmodighet som kom når jeg fikk fumle og famle mitt eget friluftsliv fra kunnskap til kjennskap.

Jeg kan ikke leve et rikt liv uten friluftsliv. Jeg må inn i naturen for å hente en indre ro jeg ikke finner andre steder. For å komme ordentlig nær hverandre må vi dele samtaler over åpen ild, slik mennesker gjorde i tusener av år. Naturen er kulturens hjem, og uten natur er jeg hjemløs.

IMG_8097

IMG_7574

IMG_7572

IMG_6973

IMG_7591

IMG_7573