Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

2005

Vinter i Laponia


page2_blog_entry8_summary_1
Det er sjeldent vi i Norge er på tur i virkelige øde områder. Selv i de største norske verneområdene er det høy grad av tilgjengelighet og tilrettelegging, i form av hytter og "naturturisme". I Laponia er virkeligheten en annen her finner man enorme områdene med urørt og lite tilrettelagt natur.

Vinteren i nord-svensk natur er en spesiell opplevelse. Her er dagene korte, og dagslyset blått og klart. På nyåret blir lyset gyllent og himmelen fyllt av pastellfarger. Klare vinternetter flakker nordlyset over stjernehimmelen med sitt fargespill, og kulda biter deg i kinnene. Frostrøyken. Knirking i iskald snø.

Det er flere forhold som gjør vintertur i Laponia til en spesiell opplevelse. Her er det plass, og muligheter for å komme seg inn i områder med få menneskespor og mye natur. Det er plass til å oppnå følelsen av å gå ut av sivilisasjonen og inn i naturen. Her er du overlatt til deg selv.

På lengre vinterturer utenfor allfarvei er det ikke samme rom for feil. Du har ikke råd til å miste teltet ditt i vinden, som er så sterk at den river deg overende. Du kan ikke tillate deg å få forfrysninger. Du kan ikke tillate deg å stoppe å bevege deg når kulda hugger tak i kropp og sjel. Du må kanskje beholde vottene på, selv om det resulterer i at det tar lengre tid å komme seg i posen. Du må tenke over hva du gjør og hvorfor, for konsekvensene av tankeløshet er uoverskuelige.

Forholdene her i nord kan være gjestmilde og forførende, med følelse av letthet og mestring. Kanskje til og med hver gang du er på besøk. Men la deg ikke forføre! Som alle nordområder kan vær og vind også her være lunefullt, med finkornet snø som treffer ansiktet som harde piskeslag. Været kan slå om. Kvikksølvet kan krype sammen til en liten, kald ball i bunnen av termometeret når det kryper under 30 kuldegrader, og rim kan farge øyenbryn og skjegg hvitt.

Laponia er valgfrihet, og har turområder for alle erfaringsgrunnlag. Her finnes områder med trygge rammer for utvikling av ferdigheter og områder hvor den erfarnes kunnskaper og vurderinger settes på prøve. Naturen tar ikke hensyn til hva du tror du kan, det er det kun du selv som kan vurdere. Du må selv ta stilling til hvor du velger å dra.


Laponia område for område:

Muddus nasjonalpark:
page2_blog_entry8_1

Muddus består hovedsaklig av gammel barskog, skogkledde åser, myrer og fugl. Her er urskog med kjempefuruer, mosaikk-spredte myrområder, fosser og dypt nedskårne klipperaviner, spredt over et område på 493 kvadratkilometer.

Midt i nasjonalparken ligger et strengt vernet område for fugl med fullstendig besøksforbud under hekkeperioden, fra 15. mars til 31. juli. Det bør man være klar over og respektere om man planlegger å legge påsketuren til Muddus.

Vinterhalvåret er en god tid å dra på tur til Muddus, da myggen og knotten er slått ut for øyeblikket og myrene framkommelige. Man skal nok være forberedt på mye løssnø og mulighet for både snø til lårene og ubåt-pulk, men om man liker litt slit og ikke er opptatt av de lange distansene har Muddus mange snøtunge gamle trær å by på. Det er heller ikke så værutsatt her nede i skogen som oppe i fjellet, men man skal være klar over at det her er typisk innlandsklima, og man kan risikere at det kryper ned mot 30-40 kuldegrader.

De eneste tilrettelagte områdene i Muddus ligger i den sørlige delen, og her finnes et visst stinett, og en merket runde hvor man kan basere seg på overnatting i hytter hele veien. Man skal dog vite at ingen av stiene er kjørt opp eller vintermerket, og man kan derfor heller ikke belage seg på at disse stiene vil være retningsgivende vinterstid.

Inne i nasjonalparken finnes det 4 stuer og 2 gammer, alle langs den merkede rund-leden i den sydlige delen av parken. Stuene er låst mellom 1. oktober og 1. april, men nøkkel kan lånes utenfor sesong av turistbyråene i Jokkmokk og Gällivare (se linker), eller hos Länsstyrelsens fjällförvaltning i Jokkmokk. Hyttene er utstyrt med gassplater og kjøkkenutrustning, samt senger med madrasser, ullpledd og puter. Hyttene leies av Länsstyrrelsen Norrbotten län, og giro skal ligge i hyttene. Gammene er til fri benyttelse.

Det er tre inngangsporter i den sydlige delen av Muddus. En vei er sørfra, med veien til Skaite, som går av østover fra hovedveien (vei 45) mellom Porjus og Jokkmokk, ved Liggadammen. Sommerstid er det parkering ved Skaite, som er hovedinngangen til nasjonalparken, men om vinteren brøytes ikke veien og er derfor ikke et alternativ. En annen vei er å komme inn østfra, fra Suolaure. Man tar av fra veien mellom Nattavaara og Messaure mot Urtimjaur. Sommerstid fortsetter man forbi Urtimjaur til Suolaure, mens det om vinteren kun er garantert brøyting til Urtimjaure. Her skal det finnes parkering og informasjon. Den siste veien er inn fra Sarkavare, sørøstfra. Man tar da av fra veien mellom Jokkmokk og Nattavaara. Her er veien alltid brøytet. Alle disse alternativene krever bil eller skyss.

Man kan også komme inn i nasjonalparken nordfra, langs vei 45 mellom Porjus og Gällivare. Veien følger den nordlige grensen av nasjonalparken et stykke, og man kan her parkere langs veien og gå på ski i umerket terreng inn til Muddus. Man kan også ta bussen mellom Gällivare og Jokkmokk, og gå av her etter avtale, men man bør da også ha en viss idé om hvor man skal av, og ikke overlate det til bussjåføren alene. Denne veien inn nordfra anbefales ikke sommertid grunnet myrområdenes uframkommelighet, men er et ypperlig alternativ i vinterhalvåret.

Stubba og Sjaunja naturreservater:

page2_blog_entry8_2

Stubba er en fortsettelse av landskapet i Muddus, med urskog, myrer og bevokste lavfjell, og er en vernet overgang mellom Muddus og Sjaunja naturreservat. Både innlandsveien i Sverige og innlandstoget (Inlandsbanan) går gjennom reservatet, som ligger vest for Gällivare.


Sjaunja grenser til Stubbas nordlige grense i sørøst. Sjaunja omtales alene med sine 2850 kvadratkilometer som Sverige og Europas største myrkompleks, og er et enormt våtreservat. I øst finner du skogsmyrområder i furu- og granskog, mens det i vest er bjørkeskog, fjellmyrer og noe barfjell. Sommerstid er stedet spesielt kjent for det rike og sjeldne fuglelivet på myrene, men mange av våtmarksartene er trekkfugler og vil nok ikke være å se her vinterstid.

Sjaunja er i liten grad tilgjengelig via leder og turisthytter, og kun ved Tjuonajokks fiskecamp i vest, hvor Kungsleden går gjennom en bit av reservatet, vil du finne noen form for tilrettelegging. Om sommeren er det lettere framkommelig i vest grunnet høydene og fjellene, mens det i øst er store og vanskelig framkommelige våtmarksområder. Vinteren gir desidert best framkommelighet i øst, og åpner for områder som ikke er ferdbare sommerstid.

Adkomsten til Sjauna vinterstid er flere, om enn noe kronglete. Man kan komme inn i vestre deler av Sjaunja ved å gå fra Vakkotavare langs veien til Ritsem (som går i Stora sjöfallet nasjonalpark), og krysse den nordlige delen av Stora sjöfallet, langs Kungsleden, til den møter naturreservatet. Det er en distanse på omtrent 16 km. Kungsleden skal være vintermerket, men det er best å dobbeltsjekke dette. Det går ingen buss her vinterstid.

I sørøst går det bilvei fra Gällivare til Allavaara by, som ligger nordvest for Gällivare. Det går også vei fra Gällivare til Harrå, hvor man kan gå inn i reservatet østfra. Om veiene blir brøytet må sjekkes med Gällivare turistbyrå.

Gjennom Stubba går innlandsveien, og man kan enten parkere langs veien og gå derfra, eller gå av bussen Gällivare-Porjus-Jokkmokk på avtalt sted. Man kan da gå nordover gjennom Stubba og inn i Sjaunja.


Stora sjöfallet nasjonalpark:

page2_blog_entry8_3

Stora sjöfallet nasjonalpark er 1 278 kvadratkilometer, og ligger nord og sør for Store Lule elvs sjøsystem i Jokkmokk og Gällivare kommuner. Parken grenser til Sjaunja i øst og Sarek i vest. På grunn av vannkraftutnyttelse har Stora sjöfallets store foss i dag en meget beskjeden vannføring, og vannene Akkajaure og Langas er sterkt regulerte.

Fjellområdene i nasjonalparken er varierte, med høyfjellsmassiver og lavfjellsrygger, slake fjellplatåer og dype, nedskurte daler. Særlig den vestre delen har høyalpint terreng, hvor vegetasjonsfri blokkmark, snøfelt og breer dominerer. I deler av parken vil du også finne furuskog.

Laponiaveien (BD 827) går av fra vei 45 mellom Gällivare og Porjus og gjennom hele nasjonalparken, til Ritsem, langs nordøstsiden av det sentrale sjøsystemet. Langs denne veien er det flere stuer og parkeringsplasser. Her går det buss fra Gällivare sommerstid, men om vinteren er du avhengig av egen bil. Veien brøytes om vinteren.

Overnatting finner du i Saltoluokta (STF), Stora sjöfallet (privat), Vakkotavare (STF), og Ritsem (STF), alle langs veien til Ritsem. Disse har åpent på vårvinteren. Stora Sjöfallet og Ritsem er de eneste hyttene i nasjonalparken med (nød)telefoner. Det er også parkering i forbindelse med disse hyttene.

Kungsleden går gjennom nasjonalparkens nordre del, og det er i denne delen du finner vandringsleder og overnattingsstuer. Laponiaveien gjør dette området veldig tilgjengelig og tilrettelagt, og det er derfor godt egnet til mindre erfarne vandrere.

I søndre del av parken, den delen som grenser til Sarek nasjonalpark, finnes hverken hytter eller leder. I tillegg finnes det ingen vei på sørsiden av sjøsystemet, og man er derfor avhengig av å komme seg over vannet. Om sommeren går det båt over fra Ritsem til Änonjálmme og fra Saltoluokta (over Langas). Om vinteren er det merket og kontrollert isled over, begge steder. Man skal være klar over at det stedvis er åpent vann hele vinteren, og varierende istykkelse etter lokale forhold. Det kan derfor være en god idé å holde seg til de merkede overgangene om man ikke har lokalkunnskap, da isforholdene på regulerte vann ofte er umulig å forutsi på generelt grunnlag. Det er en demning ved Vietas (litt forbi Stora Sjöfallet) som man kan ta seg over både sommer og vinter, og det er en brøytet parkeringsplass i gangavstand fra denne.

Mindre tilgjengelighet og behov for å krysse vann er kun noen av flere medvirkende årsaker til at de sørligere delene av nasjonalparken har en noe høyere terskel når det kommer til erfaringsnivå. Terrenget her er høyalpint med klare arktiske preg, og har i likhet med Sarek nasjonalpark enorme mengder nedbør i løpet av året. Deler av terrenget er vanskelig framkommelig grunnet store snø- eller vannmengder, høye, bratte fjell og smale daler, og kan være enormt kupert. Sitatet fra fjallen.nu om at ”Detta nationalparksområde bör därför bara besökas av rejält fjällvana personer” sier oss at her bør man være litt tryggere på egne ferdigheter for å ferdes, og kanskje spesielt vinterstid.

Stora sjöfallet nasjonalpark har områder for de fleste erfaringsnivåer, fra nybegynneren til den erfarne friluftsmann på lengre vintertur, så her er det opp til en selv å foreta en realistisk vurdering av egne faktiske ferdigheter.

Sarek nasjonalpark:

page2_blog_entry8_4

Sarek er i all hovedsak en nasjonalpark bestående av mektige fjellmassiv, spisse topper og dype nedskurte dalganger. Her er store vegetasjonsfrie områder med blokkmark, snøfelter og isbreer. Terrenget er høyalpint med klare arktiske trekk, og været skifter raskt. Området er enormt nedbørsrikt, noe som kan føre til problematisk mye vann i sommerhalvåret, og enorme snømengder i vinterhalvåret. Vann og snøforholdene varierer sterkt fra år til år.

Dette er det minst tilgjengelige området i Laponia. Parken grenser til Stora sjöfallet i nord og Padjelanta nasjonalpark i vest, og det er ingen veier eller merkede leder i området. Parken er med sine 1 970 kvadratkilometer dobbelt så stort som Rondane nasjonalpark, og bare noen få kvadratkilometer mindre enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda, og er alene Sveriges største høyfjellsområde.

Sarek blir omtalt som ”Europas siste villmark”. Området er i all hovedsak urørt av menneskelige installasjoner og påvirkning. Dette gir muligheter for unike naturopplevelser i urørt natur, men utilgjengelighet er også noe man bør ha respekt for!

Å dra på tur i Sarek stiller store krav til erfaring, både sommer og vinter, men er vesentlig mer utfordrende om vinteren. Hele området er umerket, kun sporadisk oppgått av turister og dyretråkk, og har stedvis særdeles vanskelig framkommelig terreng. Om vinteren står man ovenfor krevende vurderinger om veivalg, grunnet trange daler som er svært utsatte for skred. I tillegg til at man må ha god og praktisk kompetanse på skredvurdering må man også være forberedt på å ta konsekvensene av egne vurderinger – noen steder vil det rett og slett være for uforsvarlige å ferdes.

Det vil ta deg minst to dagers vandring før du kommer til nasjonalparkgrensen, og minst en uke å krysse parken. Du kan starte fra Kvikkjokk i sør, eller fra Saltoluokta eller Änonjálmme i nord. Saltoluokta er langs Kungsleden og Änonjálmme er langs Padjelantaleden, over vannet ved Ritsem, og begge kan nås fra Laponiaveien i Stora Sjöfallet. Kungsleden passerer nasjonalparken et kort stykke i sør, og denne kan derfor brukes som utgangspunkt for å gå inn sørfra, fra Kvikkjokk eller Änonjálmme. Kungsleden skal være vintermerket, men dette bør dobbeltsjekkes i forhold til tiden på året.

Det finnes ingen turiststuer i Sarek. De stuene som finnes er vokterhytter, og for reinnæring og forskning, og de er alle låst. Alkastuen og Njåtsosstuen i den vestre delen er åpne, og kan i nødfall anvendes av vandrere. De er i dårlig stand, og kun Njåtsosstuen har kamin. Det er ingen mobildekning i Sarek, og en hjelpetelfon i Skarja er eneste telefon.

Å legge til turen til Sarek vinterstid krever mye erfaring og gode, livsviktige vurderinger. Om man ikke har har reell, praktisk erfaring eller er i tvil bør man heller legge turen til andre områder i Laponia.

Padjelanta nasjonalpark:

page2_blog_entry8_5

Pajelanta er et lavfjellsområde med bølgende høysletter, åpent fjellandskap, runde fjellrygger og store vann, samt en artsrik flora. Det avgrenses av riksgrensen til Norge i vest, Sarek i øst, og et lite hjørne av Stora Sjöfallet i nordøst. Padjelantas slettelandskap står i sterk kontrast mot Sareks dramatiske fjellmassiver.


Padjelantaleden er en 160 km lang merket vandringssti som går gjennom hele nasjonalparken, fra sør til nord. Leden begynner og slutter utenfor nasjonalparken, og går fra Kvikkjokk i sør til Ritsem i nord. Sommerstid er leden lettgått og brolagt, mens den vinterstid hverken er merket eller kjørt opp, og kan være vanskelig å basere seg på å følge.

Langs leden ligger det 12 hytter. De 7 hyttene inne i nasjonalparken drives av Batjeläntta Laponia Turism (se link til Padjelantaleden), og de 5 utenfor drives av Svenska Turistföreningen. Alle har de kokemuligheter, kokekar, spisekar og senger/sengetøy, mens du må ha sovepose eller lakenpose med deg selv. Stuene er ikke åpne om vinteren, men de har nødrom åpent for besøkende, uten at man garanteres fyringsmuligheter. Det er proviant på 3 av hyttene, men man skal være klar over at det i Sverige kun selges proviant gjennom vert, slik at man ikke har tilgang til dette utenom sesong. De fleste hyttene har nødtelefoner med direkte forbindelse til politiet.

Det går ingen veier i eller til nasjonalparken, og det tar minst en dag å komme til nasjonalparkgrensa, uansett hvilket utgangspunkt man kommer fra. Naturlige utgangspunt er Kvikkjokk i sør, Ritsem i nord (Stora Sjöfallet), og Sulitjelma på norsk side.

For å komme til Kvikkjokk tar du av vestover fra vei 45 mellom Gällivare og Jokkmokk, rett utenfor Jokkmokk. Det er greit å vite at Kvikkjokk er 120 km fra Jokkmokk, som har nærmeste bensinstasjon, og man bør derfor sørge for å fylle opp tanken i Jokkmokk før man tar fatt på siste strekningen. Veien er vinterbrøytet og det går daglig buss, også vinterstid. Dette bør dobbeltsjekkes hos Länstrafiken i Norrbotn AB (se link). Det er brøytet parkeringsplass hele vinteren i Jokkmokk. Til Sulitjelma kommer du med buss fra Bodø (se Ruteopplysning for Nordland). For veien til Ritsem, se Stora Sjöfallet.

Selv om Padjelanta ikke er så tilgjengelig grunnet mangel av veiforbindelser er dette området mye mer egnet til de litt mindre erfarne vinterturistene. Terrenget er vesentlig snillere enn Sarek, men fortsatt fjellterreng, og selv om det er mye nedbør også her er det vesentlig færre skredutsatte områder enn i Sarek, grunnet lendeformene.




Laponia er unikt i Skandinavia, med sine store sammenhengende områder vernet natur. De forskjellige nasjonalparkene og verneområdene søker ikke bare å verne forskjellige naturtyper, men også overgangen mellom disse, en tanke som ikke er like fremtredende i vernevurderinger ellers. Her får naturen i stor grad lov til bare å være natur, uten at det primære formålet er vår utnyttelse av den.

Med områdenes varierende grad av tilgjengelighet og tilrettelegging er det her store muligheter for både korte og lange turer tilpasset eget erfaringsnivå. Spennet er stort, og mulighetene for rike naturopplevelser måles ikke etter vanskelighetsgrad. Det er opp til en selv å foreta en realistisk og ærlig vurdering av egen erfaring.

I vinterlandet Laponia opplever du de aller fleste steder at naturen tar tilbake tilretteleggingene, og tvinger deg vekk fra merkene vi ubevisst og ofte tanktetomt følger. Du tvinges til egne veivalg, som i seg selv åpner for en helt ny type friluftsliv, og nye naturopplevelser.

Ta utfordringen!
God tur!

Sporløst friluftsliv

Endelig fremme! Etter timevis, kanskje dagevis, med padling, bæring og slit er du midt i villmarka. Ingen hytter, ingen bilveier og ingen togskinner. Her er det bare du, elgen og myggen.

Dessverre er ikke du den eneste som oppsøker slike steder. På alle odder rundt vannet er det rester av gamle bålplasser, gjerne 2 eller 3 på hver odde. Søppel, engangsgriller, ølbokser og tomme flasker ligger spredt rundt i terrenget. I vannet flyter fiskeslo og rester av noens oppvask.


I løpet av de siste årene har forskjellige former for "friluftsliv" blitt mer og mer populært. I tillegg til de tradisjonelle frilufts-organisasjonene som DNT og Speiderforbundene har man fått private arrangører av utendørsaktiviteter og initiativ som "fjellenes år" og "friluftslivets år". Alle disse organisasjonene, firmaene og initiativene har som mål å få flere mennesker ut.

Med et allerede høyt, og økende press på naturen blir det desto viktigere å verne om naturens egenverdi, unngå slitasje og på samme tid begrense aktiviteter minst mulig.

Vi har i mange år hatt en innstilling om at det eneste som skal ligge igjen etter oss i naturen, om det ikke er mulig å unngå, er fotspor.

Denne artikkelen er en oppsummering av de erfaringene vi har gjort gjennom mange år med denne innstillingen.


Det finnes ingen unnskyldning for å etterlate søppel!

Det bør være et prinsipp for alle friluftsmennesker at man bærer ut igjen det man bærer inn i naturen. Alt man kan brenne på bålet vil selvfølgelig lette sekken betraktelig, men vær oppmerksom på at aluminium fra suppeposer og pålegg ikke brenner fullstendig, og at man må gjennomsøke bålet etter rester av halvbrent søppel.

Om man har opplevd å få sekken fylt med illeluktende ”søppelvann” fra en lekk søppelpose nøler man kanskje med å putte gjenknytte plastposer i sekken igjen. I flere år har vi brukt en tatonka vanntett pakkpose med rullelukking som søppelsekk. Den er 100% vanntett, veier lite, tømmes enkelt og vaskes med klor mellom hver tur.

Synes du det blir mye søppel å bære på i løpet av en tur kan du prøve å kutte ned på innpakning av matvarer og liknende. Om du kutter ned på hva du bærer inn blir det mindre søppel å bære hjem.


Gamle bålplasser har ingen følelsesmessig verdi for andre enn deg selv!

Å komme til sin faste bålplass ved favorittfiskevannet har selvfølgelig sin sjarm, men de fleste gangene vi fyrer bål er det på steder vi neppe kommer tilbake til. Dessuten er du sansynligvis ikke den eneste som fyrer bål i området, og få ting vitner så lite om urørt natur som bålplasser hver femtiende meter.

Tildekking av bålplassen bør være obligatorisk. Selv om man har lite tid tar det sjelden mer enn et par minutter å skjule en bålplass, forutsatt at man har planlagt godt.

Om vi har mulighet til det bør vi alltid la bålet brenne helt ut. Forkullede trebiter og halvbrente kubber brytes ekstremt sakte ned, og blir liggende i lang tid som et synlig minne om bålet ditt.

Bål bør som en hovedregel være så små som mulig. Om du ikke har behov for varme krever det få kvister å koke middag. I løpet av en 3 ukers skogstur, fyrte vi bål 2 til 3 ganger om dagen kun på småkvist funnet på bakken, og lyng eller never til opptenning. Siden vi fyrte små bål krevde det lite innsats å slukke med vann, og å skjule bålplassen.

Steiner har ingenting å gjøre rundt bålet. Kanskje ser det koselig ut med en ring steiner, men steiner bør kun brukes om man har behov for noe å sette kjeler på, eller til å legge under bålet som brannsikkert underlag. Steinene blokkerer for oksygen til ilden, og har i de fleste tilfeller ingen reell funksjon for sikker bålfyring (dessuten opptrer runde steinringer svært sjeldent i naturlig i naturen).

page6_blog_entry2_1

Bål bør aldri fyres på svaberg eller store steiner. Stein og fjell sprekker ofte på grunn av varmen og sot setter igjen sorte flekker som synes godt. Gode bålplasser ligger på sand eller jord, et stykke fra brennbart materiale. På den måten kan du grave vekk det øverste sand- eller jordlaget, fyre bålet, slukke og legge tilbake vegetasjon på toppen (husk for all del å slukke virkelig godt, med rikelige mengder vann).

Bål på stein:
page6_blog_entry2_2

På bildet brukes en stor stein (som er snudd) som brannsikkert underlag, mindre steiner brukes som kjelestøtter. Bålet er lite, men stort nok til å koke kaffe. Når kaffen er kokt kan bålet brenne ut (for ikke å legge igjen kullrester), man kan slukke effektivt med vann og deretter snu den store steinen tilbake slik den lå. På denne måten legger man ikke igjen noen synlige spor etter bålet.

Bål i sandhaug:
page6_blog_entry2_3

En enkel måte å fyre et bål som lett kan skjules, og som er ganske spredningssikkert, er å fyre det i en naturlig sandhaug (vanlig i tørr furuskog, brukes ofte av skogsfugl til sandbad).

I slike sandhauger er det lett å grave ut en dyp grop (ikke så dyp at bålet ikke får nok oksygen) der man kan fyre et lite bål relativt sikkert. Når man har brent ut bålet slukker man med vann og graver tilbake sand, evt. legger på mose og gress der det har vokst tidligere.

Bål i myr:
Bål kan også lett fyres i våt myr. Pass på at myren der du skal fyre er så våt at det pipler frem vann når du tråkker i den, og at du lett kan klemme ut rikelig med vann fra mose (hvis ikke kan torven ta fyr..) Skjær et sirkelformet stykke torv / hvitmose ut av myren (ca 40-60 cm i diameter, 10 cm dypt).

Ta denne til side for å skjule bålet senere. Legg grove kvister i bunnen av gropen for å hindre at bålet slukker som følge av fuktighet fra myren. Fyr bålet. Når det har brent ut slukker du som vanlig med rikelige mengder vann, og legger på mosen du skar løs.

Bål på jord:
Om du fyrer bål på jord eller mose, pass først på at det ikke er røtter eller lyng i nærheten av bålplassen. Røtter kan ta fyr under bakken å brenne lenge etter at du har forlatt stedet. Lyng antennes lett av gnister eller varme fra bålet og brenner eksplosivt. Skjær først bort vekstlaget der du skal fyre. Prøv å fjern et ”flak”, det vil gjøre det enklere å legge det tilbake senere.

”Jardine” metoden:
Ray Jardine, som har oppnådd stor suksess i USA med boken ”Beyond Backpacking” beskriver en, ofte svært effektiv, teknikk man kan bruke for å skjule bål der man ikke har hatt mulighet til å fjerne toppdekket eller grave et hull.

Denne teknikken er avhengig at man lar bålet brenne helt ut, slik at man får minst mulig rester at kull.

Når bålet er brent ut heller du på litt vann, sett så helen på den ene skoen din i bålet og vri foten fra side til side mens du legge mye tyngde på den. Dette ”skrur” bålet ned i bakken, og blander askerestene med jord og sand. Hell på mer vann etter hvert, og dryss litt jord eller sand på toppen for å skule helt. Denne teknikken virker best når man fyrer på relativt hard jord.

Effektiv fjerning av toalettpapir!

page6_blog_entry2_4

Toalettpapir er en ting mange ikke klarer seg uten, også i naturen. Mose og løv kan selvfølgelig benyttes istedenfor, men alt i alt er det ofte lettere og mer behagelig å destruere toalettpapiret etter bruk

Toalettpapir er i utgangspunktet laget for å lett brytes ned, slik at det ikke skal tette septiktanker og renseanlegg. Dessverre fungerer det ikke slik når toalettpapiret blir liggende oppå bakken å tørke (dette gjelder også i vått vær!). Når papiret tørker lar det seg ikke bryte ned av mikroorganismer.

De to enkleste måtene å kvitte seg med toalettpapir på er brenning eller nedgraving. Om det ikke er spesielt tørt, og skogbrannfaren er liten, er brenning å foretrekke. Sett fyr på toalettpapiret der det ligger. La toalettpapiret brenne helt ut, og hell på vann for å forsikre deg om at det har slukket. Pass på at det ikke er lyng eller tørre kvister i nærheten. Den lille asken som er igjen vil knapt syns, og forsvinner ved første regnskyll.

Om skogbrannfaren er stor, og det ikke er tilrådelig å brenne verken bål eller toalettpapir er nedgraving den enkleste løsningen, Du trenger ikke grave dypt, om toalettpapiret kommer under overflaten vil fukt og mikroorganismer fjerne det på kort tid. Bare riv eller skjær en ”lomme” i mose eller lyng, legg under toalettpapiret og lukk igjen.


Hold drikkevannet rent, også for neste vandrer!

Å finne drikkevann er sjelden et problem i Norge, nesten alt vann kan drikkes. Men man skal huske på at i visse områder er mengden turister allerede stor, og fortsatt økende. Om alle disse skal bade, vaske seg og ta oppvasken i det samme vannet kan det fort bli ufint.

Oppvaskvann bør alltid slåes ut på land. Oppvaskvannet inneholder i tillegg til såpe, endel matrester og fett som brytes sent ned i vann og bidrar til å gjøre det mindre delikat. Om man isteden heller oppvaskvannet ut på land, noen meter fra vann, vil matrester, fett og såpe filtreres ut og brytes hurtig ned.

Hårvask og kroppsvask bør utføres på samme måte. Det er ikke noe i veien med å ta et bad, men vi skal være klare over at vi bader i vårt eget, og andres drikkevann. Når vi har behov for å vaske oss er det enkelt å hente vann i kjeler og drikkeflasker, for så å helle dette over seg et stykke fra vannet. På samme måte som for oppvasken gir vi det skitne vannet en mulighet til å filtreres før det igjen renner ut i drikevannet.


Tenk på hvor du går, sett så få spor som mulig!

Uten at man skal være for ekstrem i sporløshet bør man allikevel tenke på hvor man velger å gå. Noen naturtyper leger senere enn andre, og noen har godt av å bli tråkket på.

Myr er nok en av de mest sårbare naturtypene vi har, på stier der det er mye trafikk blir myrpartier fort seende ut som et gjørmebad. Etter hvert som folk prøver å gå utenom utvides slitasjesonen gradvis. De fleste steder finnes alternative veier, selv om de kan være noe lenger, og neppe er merket.

Mange lavarter, inkludert kvitkrull, bruker fragmentering for å spre seg. Det vil si at fragmenter knekket fra kolonien spres med vinden og danner nye kolonier. I utgangspunktet vokser laven meget sakte (ca 1mm i året) og mange er redd for å tråkke på den, av redsel for å ødelegge mange års vekst. I tett trafikkerte strøk er dette en helt legitim bekymring, men utenfor allfarvei er det ingenting i veien med å velge å gå på kvitkrull, eller annen type lav.

Sporløs ferdsel krever ikke mye av oss som friluftsmennesker. Ved å være bevisste på vår ferdsel og oppførsel i naturen kan vi selv og andre fortsatt få muligheten til å glede oss over vakker urørt natur.


God tur!

Rondanestien


page2_blog_entry6_summary_1
Tradisjonen for vandreleder gjennom skogen til fjellet er lang i Norge. I løpet av stien fra Oslo Plaza til Hjerkin får man oppleve mange nyanser av norsk natur. Her går det fra tett granskog og åpen furuskog i de lavereliggende områdene, til vidde og høyfjellsterreng i Lillehammerfjella og Rondane.


Rondanestien ble åpnet i 2003 som et prosjekt der man har sydd sammen løypenettene til de lokale turistforeningene for å kunne skilte med uavbrutt sti mellom Oslo og Hjerkinn.

På sin ferd mot Hjerkinn går stien gjennom Nord-marka, Romeriksåsene, Nannestad, Eidsvoll, over skogsområdene mellom Odalen og Elverum, Hedmarksvidda, Lillehammerfjella og sist men ikke minst; tvers gjennom rondanemassivet.

Den totale lengden på Rondanestien, fra ende til annen, er uvisst. De raske bruker omkring 14 dager, mens de bedagelige opp mot 25. Om man er ekstra bedagelig har man muligheten til å reise kollektivt forbi de mest bebygde partiene (selv om du da frasier deg muligheten til å få DNTs ”rondanestidiplom&rdquoWinking.

Rondanestien del for del: Etappeinndelingen er hentet fra DNTs sider om Rondanestien


Del 1: Oslo Plaza – Bekkestua

page2_blog_entry6_1

Etappe 1 av Rondanestien begynner ved utløpet av Akerselva, eller rettere sagt der man har tilgang til Akerselva: Plassen utenfor Oslo Plaza og Oslo Spectrum. Herfra er det skiltet til Oset i Maridalen, og man følger de grønne lungene langs Akerselva opp til Maridalsvannet.


Nordmarka er som alltid en behagelig vandring i skogvokst åslandskap uten biltrafikk eller gårder. I motsetning til mange andre skogsområder på Østlandet er Nordmarka fraflyttet, de mange husmannsplassene brukes enten som hytter av privatpersoner, eller av organisasjoner. Uansett er det svært lite biltrafikk på skogsbilveiene.

Fra Nordmarka til Romeriksåsene må man dessverre ned til sivilisasjonen ved Hakadals Verk, og krysse en ganske trafikkert riksvei før man kan stige opp i Romeriksåsene.

I Romeriksåsene får man følelsen av å komme høyere enn Nordmarka, skogene blir mer dominert av furu, og myrene kommer tettere. Romeriksåsene er en fredelig lomme med fri natur trengt inne mellom det utvidede Oslo i sør, Gran i nord, Hakadal i vest og Nannestad / Eidsvoll i Øst.

Plasseringen av hovedflyplassen på Gardermoen er nok noe av det tristeste som har skjedd dette naturområdet (kanskje bortsett fra bygging av ny vei fra Gran til den nevnte flyplassen). Et område som tidligere var kjent for stillhet og ro, er nå blitt en del av innflygningstraseen til Gardermoen. Noe man merker fra tid til annen om man ikke er særlig vant til støy.

Del 2 og 3: Bekkestua – Normokorset / Nordmokorset – Stange


page2_blog_entry6_2

I Etappe to og 3 finner man det som kanskje kan kalles den ”krampaktige” delen av turen. Fra Bekkestua og til Kringlerdalen er det stort sett en fin skogstur, men fra Kringlerdalen og videre går stien nærmere og nærmere sivilisasjon.
 

Videre mot Normokorset krysser stien en rekke veier, den følger en periode en ”privat” natursti før den beveger seg gjennom det som tidligere var skytefelt for militærleirene i området. Om man er heldig kan man få oppleve skyttergraver og ildstillinger laget av tidligere tiders vernepliktige, sansynligvis i regnvær...

Fra Normokorset til Eidsvoll går stien stort sett på vei. Den krysser blant annet skinnegangen til toget mellom Oslo og Hamar før den når Eidsvoll. I Eidsvoll slåes den sammen med Pilgrimsleden og en industrihistorisk sti som den følger nordøstover, i retning Elverum.

For å være helt ærlig er denne delen av stien konseptets antiklimaks, etter at man kommer ned fra Romeriksåsene og til man kommer forbi Lyssjøen går stien store deler på vei og i bebygd område. Om man har som mål å gå hele veien fra Oslo til Hjerkin er denne delen av stien et onde man må gjennom (synd denne delen er så lang at man nesten trenger en overnatting underveis). For alle som er ute naturopplevelsen kan det være verd å vurdere og ta en drosje (se link høyere oppe på siden).

Del 4: Lyssjøen - Lyngbua


page2_blog_entry6_3

Etappeinndelingen Lys-sjøen – Lyngbua kommer av ansvars-områdene til de enkelte turistforeningene. I området mellom Lyssjøen og Lyngbua er det Hamar og Hedmark Turist-forening (HHT) som er ansvarlige for hytter og stier.
 

Det føles mye mer naturlig med en etappe fra Lyssjøen til Rokosjøen Camping, ved Oset nær Løten, og fra riksveien mellom Hamar og Elverum over Hedemarksvidda og Lillehammerfjella til Rondane.

Etappen fra Lyssjøen til Rokosjøen er typisk østlandsskog. Her er mørke granskoger, furukledde åser, små myrer og grumsete tjern. Det som skiller dette området fra Nordmarka og Romeriksåsene er mengden biltrafikk på de mange skogsbilveiene, og det faktum at det fortsatt er drift på endel av setrene og gårdene. Stien går her etapper på vei, og er tidvis dårlig merket (spesielt der den krysser, følger eller tar av fra skogsbilvei).

Fra man krysser riksveien mellom Hamar og Elverum føler man gradvis at man begynner å nærme seg fjellet. I løpet av et par dager på vei over Hedmarksvidda beveger man seg opp fra skogen, gjennom fjellbjørkeskogen og myrene rundt tregrensa, og opp på snaufjellet.


Del 5: Lyngbua – Jammerdalsbu


page2_blog_entry6_4

Etter at man har passert Lyngbua går resten av stien til Hjerkinn over tregrensa (med unntak av området rundt Hjerkinn stasjon). Lyngbua er også den siste ubetjente hytta på Rondanestien, herfra er det kun selvbetjente og betjente hytter.

Fra Lyngbua til Jammerdalsbu er det Lillehammer og Omland turistforening som driver hyttene og merker stiene. Hyttene virker relativt nye og velstelte

Fjellområdene sør for Rondanevegen er lite besøkt om sommeren (om man ikke regner med dagsturister som går fra parkeringsplassene langs veien og 4 til 5 kilometer innover fjellet. Om vinteren er det derimot en del skiløpere fra Lillehammer og Hafjell som går innover mot Rondane.

Del 6: Jammerdalsbu - Hjerkinn


page2_blog_entry6_5

Fra Jammerdalsbu er det DNT Oslo og Omegn som er ansvarlige. Her er det selvbetjenings-hytter i den sørlige delen av stien, og betjente inne i Rondane.
 


Mellom Gråhøgdbu og Eldåbu krysser man Rondanevegen, en turistvei som binder sammen dalførene på begge sider av Rondane. I området rundt denne veien finner man det sedvanlige nærværet av tyske bobilturister, norske campingturister og andre som liker å kjøre en tur på fjellet, for å gå 2 kilometer fra bilen og tilbake. Mengden turister avtar heldigvis hurtig etterhvert som man stiger opp mot Eldåbu.

Gjennom Rondane er stien godt merket, og frem til Dørålseter er den meget lettgått. Fra Dørålseter til Grimsdalshytta blir stien mer kupert, og høydeforskjellene større.

Området nord for Rondane nasjonalpark, mellom Dørålseter og Hjerkinn, er kjent både som ”Dovre sør” og som ”Rondane nord”. Geografisk sett er området en fortsettelse av Rondane nasjonalpark, men det ligger i Dovre kommune. Hva det offisielt heter er ukjent, og spiller vel heller ingen rolle.

Turen fra Grimsdalshytta frem til Hjerkinn består for det meste av nedoverbakker med lettgått sti. Fra Hageseter til Hjerkin stasjon kan stien være vanskelig å finne, da den snirkler seg gjennom bjørkekrattene mellom veier, rasteplasser og togskinner.

DNT anbefaler følgende kart for Rondanestien:

• Nordmarka sommer (Turkart)
• Eidsvoll (M711)
• Stange kommune (M711)
• Hedemarksvidda (Turkart)
• Åstdalen (Turkart)
• Øyer – Lillehammer (Turkart)
• Ringbu (Turkart)
• Rondane Nord og Sør (Turkart) / Rondane (Cappenen 1:100 000)

page2_blog_entry6_6

I tillegg er hele ruten (med unntak av etappen over Nannestad / Eidsvoll) inntegnet på Cappelens bilkart ”Sør-Norge Nord” (kartet dekker Sør-Norge fra Oslo til Røros m/bilveier, bebyggelse, merkede stier og forsøk på nyansering av høyde).

Om man ikke ønsker å bære mat for hele turen finnes det muligheter for handling underveis (i alle fall nesten). I Oslo bør det ikke være noe problem å få tak i mat slik at man kommer gjennom Nordmarka og Romeriksåsene, deretter kan man handle mat i Eidsvoll. Neste (og siste butikk) blir på Løten eller i Elverum (her kan man ta drosje frem og tilbake, se telefonnummer under linker). Den siste ubetjente hytta på Rondanestien er Lyngbua, etter den har man mulighet til å handle mat på selvbetjente og betjente hytter.

page2_blog_entry6_7

Drikkevann er stort sett ikke noe problem langs Rondanestien. De eneste områdene der man skal være skeptisk til å drikke vann fra bekker og elver, er i de bebygde områdene mellom Nannestad og Eidsvoll, samt i skogsområdene mellom Eidsvoll og Løten. I disse områdene er det fortsatt en del seterdrift og befolkede grender der man skal holde seg unna bekker som kan være utsatt for avrenning fra dyrket mark eller andre former for innmark.

På turer som varer lenger enn 10 dager kan det være greit å vurdere nøye hva man tar med seg. Man har ofte behov for å bære mat for lengre perioder, noe som gjør at man kun bør bære på det helt nødvendige; slik at man unngår for tung sekk.

I tillegg kan det være en ide å vurdere behovet for ekstraordinært førstehjelpsutstyr som: kortisonsalve, betennelsesdempende (Brexidol), smertestillende salve (Ibux gel) og eventuelle støttebandasjer mot overtråkk eller kneproblemer.



Da vi akkurat hadde begynt på Rondanestien (vi gikk fra Hjerkinn til Oslo) satt vi på en hytte i Rondane og overhørte en person, med rødvin i glasset og utpreget Oslo-vest dialekt, snakke om Rondanestien.

Han uttrykte at dette sannsynligvis bare var en ”promotion” gimmick fra DNTs side for å få oppmerksomhet, og at stien ikke kunne holde samme kvalitet som i Rondane nasjonalpark hele veien ned til Oslo.

Der og da ristet vi på hodet for oss selv og tenkte at det er naturopplevelser som skal stå i fokus, ikke bredden på stien, vinutvalget på hyttene og fargen på nikkersen.

I ettertid har vi tenkt en del på akkurat dette. Rondanestien er definitivt en god ide, en ferd fra de dype skogene, med stille tjern og elger på myrene om morgenen, til fjellene med stolte topper, mektige fosser og reinflokker som løper innover steinete bekkedaler.

Dessverre er det nok umulig å sette denne ideen vellykket ut i live. Utbyggingen av Østlandet er kommet så langt at man ikke kan unngå lange etapper med sivilisasjon (som mellom Nannestad og Eidsvoll), og samtidig er ikke fraflyttingen kommet langt nok til at skogsområdene i Hedmark er blitt like øde som i Nordmarka eller Romeriksåsene.

Vi kan anbefale Rondanestien til alle som vil prøve seg på en tur lengre enn 1 uke der det er mange muligheter til å hoppe av underveis, eller man ønsker å handle mat ofte så man slipper å bære for tungt.

Vi kan derimot ikke anbefale den til de som ønsker ”ferden mot fjellet” i øde eller vill natur, til det blir sivilisasjonen for påtrengende.

God tur!

Villmarksparadiset Rogen / Femunden


page2_blog_entry5_summary_1
Da isen trakk seg tilbake for siste gang blottla den et eventyrlig område. Rogen og Femundsmarka er et fantastisk åslandskap der krokete furuer vokser på steinete sandgrunn, mellom små vann og åser med snaufjell.


Midt i Skandinavia ligger 1500 km2 mer eller mindre urørt natur. Femundsmarka nasjonal-park i Norge, og Rogen naturreservat i Sverige utgjør sammen med en rekke mindre reservat, nasjonalparker og verne-områder et naturområde nesten dobbelt så stort som Rondane nasjonal-park.

Områdene ble vernet på 1970-tallet, før man hadde rukket å bygge veier eller drive utstrakt skogsdrift. Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Siden jordsmonnet er dominert av stein og sand er floraen relativt fattig. Her vokser stort sett krokete furuer og et utall lavarter, dette påvirker igjen dyrelivet; Selv om parken rommer alle de store rovdyrene er den relativt artsfattig hva byttedyr angår.

page2_blog_entry5_1

I tillegg til den opprinnelige faunaen er det innvandret en stamme moskus fra Dovre, den holder seg stort sett i nordre del av Rogen, men vandrer tidvis inn i Femundsmarka.

Reindrift drives hovedsakelig i nordre del av Rogen, med de tilrettelegginger og sperregjerder det medfører.

Rogenmorenen dominerer store deler av landskapet, og manifesteres av øst-vest gående morenerygger. Disse er som regel 200 til 400 meter brede, og et par kilometer lange. Morenene skaper et intrikat system av sjøer og vassdrag, noe som gjør området til et paradis for kanopadlere. Stort sett er det mulig å ta seg frem mellom Femunden og Rogen i kano, med unntak av noen mindre bæringer.

Om man ønsker å fiske på turen finnes både øret, abbor, røye, harr, sik, lake og gjedde. Fiskekort for den norske delen fåes kjøpt hos inatur (se hyperlink), og for den svenske delen selges det på betjente turisthytter og ved nasjonalparksenteret Naturum i Tännäs.

page2_blog_entry5_2

Rogenområdet ble naturreservat i 1976 for å verne den unike naturtypen som finnes her. Naturreservatet er ca 500 km2 og grenser til Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark, Långfjällens naturreservat, Töfsingdalens nasjonalpak, samt Hamrafjällets naturreservat som ligger rett nord for Rogen.

Svenske naturreservat er underlagt noe strengere regler enn norske nasjonalparker, så man bør være klar over følgende:

• Det er forbudt å felle trær, og / eller knekke kvister, uavhengig om trærne er døde eller levende.
• Det er ikke tillatt å bevisst bevege seg nærmere en moskus enn 100 meter.
• Det er ikke tillatt å fyre bål i bålforbudssoner (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å padle kano i nordre del av (Rogen) naturreservatet (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å ta med hund inn i parken i tidsrommet 20 april til 31 mai, unntak gjelder for vintermerkede løyper.
• Ta hensyn til reindrift, dyreliv og andre fotturister.

page2_blog_entry5_3

I den svenske byen Tännäs ligger naturreservatsenteret ”Naturum”. Her kan du få informasjon om nasjonalparken, samt kjøpe fiskekort.


Femundsmarka nasjonalpark ble opprettet i 1971. Den ligger på østsiden av vannet Femunden og utgjør sammen med Rogen et stort villmarksområde.
Om du ønsker å vandre i Femundsmarka er de naturlige innfallsportene: Elgå i Sør, Langen i Vest og Ljøsnavollen i Nord. Fra Langen og Elgå har man mulighet til å ta båt på Femund, på den måten kan man spare et par dagsmarsjer om man ønsker å hurtig komme seg inn i hjertet av nasjonalparken.

page2_blog_entry5_4

Som i alle nasjonalparker gjelder også et sett med verneregler for Femundsmarka. Punktene under er hentet fra verneplan for Femundsmarka nasjonalpark, informasjon om ytterligere reguleringer kan man finne ved innfallsportene til nasjonalparken.

• Det er ikke lov å felle / knekke kvister av døde eller levende trær, bål skal kun fyres av medbrakt ved eller tørre kvister funnet på bakken.
• Alle reir og hiområder er vernet mot alle former for forstyrrelse, herunder også naturfotografi.
• Sykling og ridning er ikke tillatt i nasjonalparken.
• Det er ikke tillatt å slå leir på øyer.
• Man kan telte på samme sted i opptil en uke, telting utover en uke på samme sted krever særskilt tillatelse.
• Oppsetting av gapahuker, barhytter e.l. er ikke tillatt

Rogen og Femundsmarka er et fantastisk sted å besøke hele året. Om vinteren er normaltemperaturen rundt -11 grader, men den kan fort falle ned mot -40. Om sommeren er temperaturen som oftest mellom 10 og 15 grader.

Midt på sommeren klekkes utrolige mengder mygg og fluer i de fuktige områdene, derfor kan det være en fordel enten å bruke kano, eller å besøke Rogen og Femundsmarka enten på for- eller sensommeren når myggens aggressivitet har avtatt noe.

Om man skal ferdes med kano eller til fots utenfor de merkede stiene i Femundsmarka og Rogen anbefales det at man har med kart og kompass, og bruker det! De intrikate systemene med innsjøer, elver og morenerygger gjør det lett å gå inn blindveier.

God Tur!



Det er god framkommerlighet til Fulufjäll fra østlandet, og dette området egner seg derfor spesielt godt til en utvidet helgetur. Nor-Way Bussekspress kjører Trysilekspressen fra Oslo til Trysil flere ganger daglig. Fra Trysil går det daglig buss til Ljørdal, som varierer litt i forhold til skole. Informasjon om lokalbussen får du hos Ruteopplysningen for Hedmark. I Sverige det mest naturlige utgangspunktet tettstedet Mörkret, som ikke har butikk og med daglig bussforbindelse til Särna.

Kart over Fulufjäll fåes i serien "Lantmäteriets Fjällkarta" som "W2 Fulufjället-Sälen" i skala 1:100 000. Det fåes også som "Lantmäteriets Terrängkartan" (tidligere Gröna Kartan). I tillegg får man kjøpt et turistkart, bl.a. hos Turistboden i Ljødalen.

Fulufjäll - På myke tepper av lav

Det knaser under føttene. For hvert skritt du tar hører du et område tilsvarende fotbladet ditt med lav knuse under foten. Likevel føles det mykt der du går, på et sammenhengende lappeteppe av mose og lav. En grønn innramming tegnet med grønn stift på grått papir av kartlav mot stein.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_365f


Fulufjäll er en forholdsvis ny nasjonalpark som ligger i nordvestre Dalarna i Sverige, på grensen til Norge, nordøst for Trysil. Den ble opprettet i 2002, og er med sine 385 km2 en liten lomme vernet område. Det er et område tilsvarende en tredel av Jotunheimen nasjonalpark, eller litt mer enn halvparten av Rondane.

Fulufjäll består av et høyfjellsplatå med svakt avrundede topper. Den høyeste toppen her er Brattfjället, med sine 1042 m.o.h., og det er litt over 100 beskjedne høydemetre over selve platået.

page2_blog_entry4_1

Platået brytes av noen få daler og er omgitt av skogkledde skrenter som skiller det fra de omkringliggende lavere skogsområdene, som er så karakteristiske for sydlige deler av Norge og Sverige. På vei opp går du gjennom et belte av flere hundre år gammel skog, av gran og høye furutrær. Her er skjegglaven så rikelig og påfallende at informasjonssenteret selger en egen bok om nettopp dette fenomenet.

Oppe på selve høyfjellsplatået skjer en drastisk endring i naturtype. Her finnes tettvevde matter av mose, lav og lyng, med ispedde steinrøyser dekket av kartlavets kunstneriske utfoldelse. De tykke og store mattene av lav er unike og skriver seg til manglende beitende reinsdyr. Få andre fjellområder får stå i fred for reinen. Lav vokser fort fram på utsatte områder men utkonkurreres lett av andre planter. Her er nærvær av et og annet einekratt, men påfallende lite, og noen vierkratt i fuktigere områder, men ellers er dette lavens rike.

Fulufjäll har et overraskende variert dyreliv til å være såpass lite. Her er en hel rekke fuglearter, særlig i skogsområdet, men også på selve platået. Nærmere ti bjørner går årlig i hi her, og flere gauper er fast i området, mens ulv og fjellrev kun er sporadiske gjester.

page2_blog_entry4_2

Fulufjäll er kjent for det katastrofale regnværet som 30. August 1997 tok med seg 10 000 kubikkmeter skog i dalen Göljån alene og førte til enorme opphopninger av veltede trær. Hundretusenvis kubikkmeter av jord og stein ble vasket nedover fjellsidene. All vegetasjon langs disse vannveiene ble vasket bort og holder nå på å vokse sakte tilbake. Alt dødtreet har gitt grobunn for mange unike planter og dyr som bryter ned tre, blant annet en mengde forskjellige biller og sopp. Her er det observert så mye som 29 arter barkebiller alene! Det er bestemt at området skal få lov til å restituere seg på naturlig vis, og mange følger spent med på utviklingen.

Fulufjäll nasjonalpark er forvaltet av länstyret i Dalarna og delt inn i 4 soner, med forskjellige bestemmelser og grad av vern for de ulike sonene.

Sone 1 er kjerneområdet som grenser til Norge, ”den urørte sonen”, og har høyest vern. Dette omfatter størstedelen av høyfjellsplatået, med unntak av den nordre delen, som tilhører sone 3. Her tillates hverken jakt, fiske, kalking, snøskutertrafikk eller flytrafikk. Det finnes et fåtall vinterleder og begrenset med sommerleder, og skal ikke være andre tilrettelegginger eller forstyrrende elementer enn ledene. Tanken er at her skal økosystem og naturlige prosesser få utvikles mest mulig fritt og upåvirket. Det er også regler som begrenser organiserte friluftsaktiveteter og turer med store grupper. I de indre delene av sonen er det definert en villmarkskjerne uten stier og stuer.

page2_blog_entry4_3

Sone 2 er ”lavaktivitetssonen”, og omfatter de østre og sydlige skogkledde skråningene ned fra plåatet. Her skal det være få menneskelige inngrep, men forvaltet med litt mindre strenghet. Elgjakt er tillat, men hverken fiske, kalkning eller skuterkjøring.

Sone 3 er definert som ”høyaktivitetssonen”, og utgjør den nordlige delen av fjellet, en fjerdedel av parkens størrelse. Her er det åpnet for mer omfattende tilrettelegginger i form av merkede stier og hytter, og det er lagt opp til større aktivitet. Det er tillat med jakt og fiske, snøskuterkjøring langs merkede skuterleder, samt kalking av fiskevann. Her finner man et omfattende rutenett av stier og hytter. Her er det stor sannsynlighet for å møte andre, og det er i dette området dagsturturistene med sans for litt distanse er å se.

I sone 4, ved siden av sveriges høyeste foss Njupeskär, ligger villmarkssenteret ”Naturum”. Dette er tilretteleggingssonen, som består av høyst tilrettelagte knutepunkter, trelagte stier og severdigheter. Her finnes også vei og parkeringsplasser, kafé og souvernirbutikk. Her er det bål- og teltforbud, utenom særskilte plasser. Graden av tilretteleggelse kan for noen ødelegge gleden, med utsiktsplattform, trebelagt sti og informasjonstavler.

Det ligger et nytt og populært villmarkssenter, eller naturrum, ved Björbäckstugan i den nordøstre delen av parken, ikke så langt fra Mörkret, og i tilknytning til severdigheten Njupeskär, som er sveriges høyeste foss med sine 93 meter og 70 meter fritt fall. Tilretteleggelsen kan for noen ødelegge gleden med trebelagt sti og informasjonstavler.

page2_blog_entry4_4

Om du ønsker å gå inn fra norsk side er det den lille bygda Ljørdal som er det beste utgangspunktet. Den ligger sørvest for Fulufjäll, litt utenfor nasjonalparken. Her finner du både alpinanlegg og hyttefelt i bakkene, som vet å nyttegjøre seg navnet ”Fulufjell”, men så snart du kommer opp på fjellet og over på svensk vernet side er alle spor etter hyttemaset borte. Det kan være verdt å nevne at her finner du også matbutikk, og at det går én bussavgang daglig mellom Trysil og Ljørdal. Turistbua (Ljørdalen turistinformasjon – se link) har forholdsvis god oversikt over området, og selger også kart.

Svenska Turistföreningen og andre aktører har til sammen 15 hytter, rasteskydd og gapahuker i området. De aller fleste er i randsonene, men det finnes også et par i kjerneområdet. Det er et godt utbygget merket stinett, med både sommer og vinterleder. Vinterledene er merket med den svenske turistforeningens sedvanlige stålrør med rødmalt kryss montert i toppen, en markering som kanskje gjør litt for mye av seg etter enkeltes smak i et såpass flatt og oversiktlig terreng. Det er lett å gå og man er derfor ikke bundet av noen av ledene på noen annen måte enn av gammel vane til å følge stier som allerede er der.

Den utvidede Kungsleden, en merket sti oppover i Sverige, går gjennom Fulufjäll på sin ferd nordover.

Størrelsen på området er som tidligere nevnt forholdsvis lite, og dette er ikke stedet for langtur. Men vi vil likevel varmt anbefale området til en langhelg i et stykke annerledes natur. Unik vegetasjon og vidt utsyn av blåner mot himmel gir en befriende følelse, en følelse av pusterom. Dette er lavens rike, ikke reinens, og en vandrer med sans for detaljer vil legge merke til mangt et mønster i lappeteppet som utgjør dette unike lille fjellområdet.

God tur !

Det gode livet på Finnskogen


IMG_0270

Lykken er å sitte ved et lite tjern, høre vinden rasle mykt i furukronene og kjenne varmen fra kaffebålet. Denne type lykke finnes det mye av på finnskogen, her er det rikelig med små tjern bredfulle av abbor, furukroner og ved til kaffebål.


Finnskogen er skog, rett og slett skog. Her er det ingen utsikt over tusenvis av kvadratkilometer, ingen spisse topper å klatre på, ingen elver å rafte i eller høyfjellsplatåer der man kan ”kaite” eller skiseile.

Finnskogen består derimot av langstrakte barskoger ispedd noen myrer, små og store tjern, åser med litt utsikt og et og annet forlatt finnetorp.

Finnskogleden er en 25 mil lang merket og tilrettelagt sti. Fra Morokulien i sør til Søre Osen ved Osensjøen i nord er den merket av Finnskogen Turistforening.
Stien er stort sett av god kvalitet, men merkingen varierer fra ubegripelig tett (blåmerke på annethvert tre), til helt fraværende. Av en eller annen grunn virker det som om merkingen forsvinner hver gang stien krysser en vei, noe den gjør relativt ofte.

Langs leden er det mulighet for overnatting både på DNT hytter, statskog-koier, på private hytter og i gapahuker satt opp av turistforeningen. Et tilbakevendende problem er at gapahukene og DNT hyttene stort sett er langs, eller i enden av vei. Dette ville ikke vært noe problem om veiene var avsperret slik som i Nordmarka, men erfaring viser at det ikke bare er endel biltrafikk på veiene, men også ulovlig kjøring med 4 hjuls terrengmotorsykler.
Hvor og hvordan man velger å overnatte er opp til enhver å vurdere, men om man ikke er så glad i å bli vekket i gapahuken sent på kvelden av fiskere med bil kan telt være en god løsning.

Om man har mulighet kan man med fordel gå finnskogleden i en etappe. Stien er lettgått, og med normalt marstempo vil man kunne klare hele leden på omkring 2 uker.

Ønsker man å gå leden i flere etapper er: Morokulien – Øyermoen, Øyermoen – Linna (Medskogen), Linna (Medskogen) – Søre Osen, tre fine turer som man kan gå hver for seg på 4 til 6 dager.

Underveis på leden kan mat kjøpes på Sundelins handel, den eneste gjenværende butikken langs leden. Det er også mulig å bestille mat gjennom Smettes Turisttun på Honkaniemi (62957766), som har hytter til leie (og en varm dusj).
 
DSC_5978

De store barskogene i Norge er en del av den nordlige halvkules barskogbelte som strekker seg mer eller mindre uavbrutt fra Finnskogen, gjennom Sverige, Finnland, Russland og til Stillehavet. I lavlandet er skogen dominert av gran, i høyden og i myrete terreng vokser det mer og mer furu.

Drikkevann er sjelden et problem, Finnskogen er rikt på små tjern, bekker, elver og innsjøer. Stort sett kan alt vannet drikkes, med unntak av vann i store innsjøer omgitt av bebyggelse eller åkrer.Vannkvaliteten i bekker og skogstjern er vanligvis god, men når vannet varmes opp i løpet av juni / juli kan det være en ide å filtrere vann fra tjern gjennom et lommetørkle eller et stykke gasbind. Da det til tider er enorme mengder vanninsekter.

Om man ønsker vann av virkelig god kvalitet kan man benytte seg av alle kildene, finnskogen er full av ”kaldkilder” der vann fra underjordiske bekker strømmer frem. Vannet er klart, kaldt og velsmakende uansett hvor mange varmegrader det er ute.

Fiske etter abbor og ørret er stort sett mulig i alle vann, og fiskekort for den norske delen av finnskogleden kjøpes gjennom den lokale jeger og fiskeforeningen, eller på inatur (se linker).

Det kan være vanskelig å finne selgere av fiskekort i Sverige, men i løpet av 2005 er det ment å komme en svensk versjon av inatur (www.inatur.se). Inntil disse sidene er ferdige er naturvårdsverket sannsynligvis det beste stedet å kontakte om man ønsker å fiske langs finnskogleden i sverige.
 
IMG_0359

Allerede i beretninger om Skandinavia fra 500-tallet er de store skogområdene som i dag ligger på grensen mellom Norge og Sverige omtalt som finnhede eller finnskog. Dette har ikke nødvendigvis noe sammenheng med Finnland, ordet finn er et gammelt ord for omstreifende jegere og fiskere.

Slik informasjon har fått historikere og vitenskapsmenn (deriblant Nansen i boken Nord i tåkeheimen) til å leke med tanken om at Skandinavia først ble befolket østfra, heller enn sørfra. Og at skogene på det norske Østlandet har vært befolket av ”finner” lenge før finneinnvandringen på 1600 tallet
Den allment kjente finneinnvandringen skjedde ikke før perioden 1575 til 1660. Bakgrunnen for denne folkevandringen fra Finnland til Sverige er sammensatt av flere hendelser:

På samme tid som russiske stammer terroriserte de bofaste i finnland, og baltiske folkeslag ”koloniserte” landet sørfra, lovet hertug Karl av Värmland (senere Karl 6. av Sverige) alle finner som ønsket å slå seg ned i skogstraktene mellom Norge og Sverige 6 års skattefrihet og gratis såkorn.

Men den største grunnen til utvandringen er sannsynligvis mangel på plass til svedjebruk. Svedjebruket (der åkerlappene ble klargjort ved brenning av skog og stort sett kun ble brukt ett år av gangen) krevde mye plass, mer enn det som var tilgjengelig i Finnland.

De siste hundre årene er de gamle plassene på Finnskogen gradvis blitt fraflyttet. I dag er bosetninger konsentrert rundt større bygder langs hovedveiene mellom Sverige og Norge.
 
DSC_6395

Dessverre er ikke finnskogen så øde som man kanskje skulle ønske. Fra tid til annen må man krysse en riksvei, man må gå gjennom et hyttefelt eller man kommer rett og slett til en butikk.

Dette er en del av finnskog-pakka, det er dette som er finnskogleden, og man har ikke så mye annet valg enn å akseptere at det er slik. Til gjengjeld får man en storslagen naturopplevelse fordelt ut over 24 mil, med en god dose kultur på kjøpet.

Finnskogen passer ikke for dem som er ute etter de store adrenalinkikkene. Dette er stedet for livsnyterne, de som ikke blir rastløse av å koke kaffe på bål til lunsj, og som kan sitte i timevis og nyte solnedgangen over de dype skogene.

God tur!

DSC_6292

DSC_6322

DSC_6347

DSC_6399

DSC_6447

DSC_6451

DSC_6464

DSC_6594

IMG_0300

IMG_0303

DSC_6476

IMG_0320

IMG_0387

IMG_0339

IMG_0413

IMG_0438


Nyt himmelen på Finnmarksvidda

IMG_7381

På Finnmarksvidda får du noe du ikke får noen andre steder: masse himmel. Og her vil du legge merke til himmelens skiftninger, skyenes formasjonsendringer der de formes av vinden, langstrakte og elegante, kompakte og mørke, eller de feies bort og etterlater et blått himmelvelv av et tak.


Finnmarksvidda er et bølgeformet platå i innlandet av Finnmark som skråner ned mot kyststrøkene. Her finner du et duvende landskap av åser og vidde, myrer og vann. Værbitte fjellbjørk har i generasjoner kroket seg mot vinden. Stilleflytende bekker og elver bukter seg gjennom landskapet, upåvirket av allverdens hastverk.

Lave fjell tegnes mot horisonten med sine bøyde rygger og myke linjer. Sommerstid er dette myggens rike, om vinteren høres rypeskvalder bortetter viddene, og snøen er et broderi etter lenker av rypespor og vingeslag. Og det hele krones av himmelen.

Arealmessig er Finnmark Norges største fylke med sine 48 649 kvadratkilometer. Det har også laveste innbyggertall av fylker i landet. Dette taler sitt tydelige språk om at her finnes enorme områder som ikke er bebodd. Allikevel er bare 3059 m2 av disse enorme naturområdene vernet, i form av de fire nasjonalparkene Reisa, Øvre Anarjóhka (Anarjåkka), Stabbursdalen og Øvre Pasvik, som hver søker å verne sin type nordnorsk natur, fra vassdragsnatur til vidde, myr og furuskog. Øvre Anarjóhka grenser til nasjonalparken Lemmenjoki på finsk side, og de utgjør tilsammen et stort område vernet natur i nord på sine 4240 km2.

Her til lands har Finnmarksvidda lenge vært kilde til uenighet om motorisert ferdsel i naturen for sin snøskutertrafikk og barmarkskjøring. I utgangspunktet skal folk som ikke driver reindrift, og som derfor har spesiell tillatelse, holde seg til merkede løyper. Beklageligvis kan man si at motorisert ferdsel og utdelingen av løyver er tildels ute av kontroll i Finnmark. Denne problematikken i Finnmark, og i landet for øvrig, er et tema for seg selv, men faktum er at vi er nødt til å forholde oss til det når vi planlegger å legge turen til Finnmarksvidda, og da kanskje særlig snøskutere. Du kan nok ikke unngå disse i sin helhet, men det er områder som i større eller mindre grad er utsatt for denne type kjøring. Det sier seg selv at triangelet Alta-Kautokeino-Karasjok er særdeles utsatt, da det er i disse områdene det bor flest mennesker.

Ønsker du å gå fra hytte til hytte finnes DNT hytter og private fjellstuer. Det er nok ikke det stedet i landet du finner den største tettheten av hytter. DNT har kun 5 ubetjente hytter i Finnmark. De har hverken betjente eller selvbetjente hytter i fylket, men en god oversikt over egne og private hytter på turplanleggeren sin på nett. Rutenettet er sentrert til noen få områder. Det er Storslett-Kautokeino, triangelet Alta-Kautokeino-Karasjok og Nordkappområdet. De private hyttene ligger også i disse områdene, som en del av DNT-rutenettet. De er betjente, selvbetjente eller ubetjente. Det er nok her du finner flesteparten av de som er ute og går på Finnmarksvidda. Statskog har 5 hytter i Finnmark, og alle ligger i Pasvik. Disse er kun for utleie, i motsetning til i Troms, hvor de også har åpne hytter, koier og gammer som er til fri almenn benyttelse.

Om hyttenes utbredelse er begrenset er områder uten hytter og opplagte stier desto større. Her finner du enorme avstander med vadefugl, lirype og mygg. Laksen er kjent for å vandre så langt som opp til 300 kilometer fra utløpet av elva, så drømmer du om egenfanget fisk på turen sommerstid er det greit å vite at Statskog forvalter 95 % av Finnmarks areal. Med Nordnorgeskortet kan du fiske innlandsfisk på statsgrunn.

IMG_7416

Vinterstid vil du fort finne at snø og føreforhold kan ha en direkte innvirkning på dine mulig ambisiøst planlagte distanser. Her har vinden store områder for avlegging av snø, og store henteområder å ta fra. Du kan fort befinne deg byksende i løssnø til livet og med ubåt-pulk. Å planlegge et alternativ over tregrensa, dvs. over 400 moh vil fort kunne bli belønnet med bærende skare og nysnø.


Vidda er et eneste stort hvitt lerret hvor vinden får utløp for sin kunstneriske, og lite tilfeldige, kreativitet. Her graves og flyttes snø, korn for korn, og etterlater mønstre og linjer, småtopper og fordypninger. Snøkunst. Rammet inn av skygger i blåtoner og glitrende snø. Brutt av karakteristiske lenker av rypespor og vitner om en unghares prøvende hopp.

At Finnmarksvidda er flat må være en myte, når du først befinner deg der vil du finne at det går opp og ned, fra haug til haug, og med åsrygger og daler og slake fjell. Terrenget utgjør en avgjørende utfordring når det kommer til orientering. Bare noen høydemetre kan skille om høyden er tegnet på kartet eller ikke, og det er til tider nesten umulig å si hva som er hva. På kartet ser det nesten flatt ut, men rundt deg går det opp og ned overalt, du står i et bølgende hav av vidde. GPS kan her bli mer enn bare et leketøy, et kjært verktøy for posisjonskontroll. Men om du klarer å begrense deg til kun dét vil du finne at du blir dyktigere for hver dag på å orientere deg, og å estimere posisjon og distanse.

IMG_7459

Men vidda er ikke bare vakre eventyr og glitrende snø. Naturen er lunefull med sitt påfallende skiftende vær. Mens du går gjennom en dynamisk kunstutstilling av natur, oppslukt av inntrykkene du ennå ikke er immun mot, vil du spørre deg selv hvordan det plutselig kunne bli så mørkt. Det blåser opp, snøen pisker deg i ansiktet og du blir plutselig mer opptatt av å få snørt igjen anorakkhetta enn det som foregår rundt deg. Og nesten før du har fått dratt justeringene ordentlig til kan du risikere å oppdage at det igjen er blått, og du myser mot sola og lurer på om det er du som er i ferd med å bli gal.

Finnmark forbindes av mange med samer, og samer forbindes med reindrift. Og det er estimert å være rundt 160 000 tamrein i Finnmark i dag. Vinterbeitene finner du i innlandet hvor nedbøren vinterstid kommer som snø, mot regn og påfølgende is ved kysten, og hvor mye av denne blåser bort eller er løs nok til å grave i. Sommerbeitene ligger i kyststrøkene. Her er vegetasjonen annerledes grunnet andre bergarter og insektsplagen er mindre enn i de myrete innlandsområdene. Vår- og høstbeitene er naturlig nok i trekkruta imellom. Alt etter hvor du legger ruta og når vil det være stor mulighet for å komme over reinsdyr. Ifølge en lokal reindriftssame trenger man ikke å ta spesielle hensyn til disse når man går på ski eller til fots.

Om du skulle føle deg fristet er det greit å vite at du etter Schengen-avtalen fritt kan krysse grensa til Finland, og at grensekartene er utfylt med kart fra finsk side. Dette åpner for store naturområder på andre siden av grensa, og særlig den finske nasjonalparken Lemmenjoki gir mulighet for store områder vernet natur.

IMG_7375

Finnmarksvidda er myrdrag fulle av yrende insektsliv. Snødekte åser med naken fjellbjørk. Lirypenes skvalder som holder deg våken den lyse vårnatta. Men mest av alt er Finnmarksvidda himmel. Himmel i alle farger og nyanser. Med sitt spill av lys og mørke. Himmel som gjør krav på å bli lagt merke til. Kan hende er fjell i tiden. Men her oppe i nord er det himmelen som tar over fjellenes majestetiske framtoning.

God tur !



 
Om du ikke kjører er det fullt mulig å ta kollektivtransport til og i Finnmark, om enn en litt mer omstendelig planleggingsprosess. Nor-way bussekspress har en bussavgang daglig fra Tromsø til Alta, med unntak av søndager. Finnmark fylkesrederi og ruteselskap driver rutebuss, båt og ferge. Hurtigruta kan ta deg til ytre kystbyer som Hammerfest eller Kirkenes. SAS Braathens og Widerøe flyr til flere destinasjoner i Finnmark. De beste utgangspunktene for en tur inne på Finnmarksvidda er nok byer som Alta og Lakselv. Fly til Alta går fra Oslo og Tromsø, og til Lakselv kommer du fra Tromsø eller Kirkenes, begge med flyforbindelse til Gardermoen. En måte å komme seg til selve startstedet på er jo fortsatt å bruke taxi, og Norges Taxiforbund har oversikt med telefonnumre til taxisentraler i Finnmark. Linker finner du i den grå boksen.

Med bil sørfra er E6 nordgående et naturlig valg. Den går hele veien opp gjennom Nord-Norge. Et tips om man skal til sørlige deler av Finnmarksvidda er å kjøre gjennom Finland. Da tar man av ved Nordkjosbotn (ca 1 times kjøring sør for TromsøWinking og følger skiltingen mot Kilpisjärvi. Man sparer både ferge og betydelige kjøretimer på dette veivalget! Og lokale har tipset om at det ikke nødvendigvis er så lurt å sette bilen hvor som helst på øde plasser på vidda!

IMG_0060card3

IMG_7283

IMG_7314

IMG_7315

IMG_7322

IMG_7336

IMG_7494

IMG_7505

Lav


page7_blog_entry7_summary_1
Mange forbinder laven med fjellet, men lav vokser i de fleste miljøer. Du finner den i skogbunnen, på klipper ved sjøen, på sandholdig grunn, på trær og på fjellvegger.

Lav er ikke en plante, men noe forenklet sagt et samarbeid mellom en sopp og en alge og/eller en cyanobakterie. Det er soppen som bestemmer klassifiseringen og navngivingen, og den gruppen sopp som kan inngå samarbeid med alger og cyanobakterier kalles licheniserende sopper. Lichen er det engelske ordet for lav.

I laven omslutter soppen en koloni med encellede alger (eller cyanobakterier), og pakker dem inn så de er helt beskyttet. Algene spalter CO2 og vann til karbohydrater ved hjelp av sollys gjennom fotosyntese, og produserer nok næring til både seg selv og soppen. Soppen bidrar med å beskytte algene mot omverdenen og tørke, og hjelper til med å skaffe vann og mineraler. Soppen er avhengig av laven for å overleve, mens algene kan leve alene forutsatt et fuktig miljø, for eksempel som et grønt belegg på trærne.

Lav deles ofte inn i forskjellige grupper basert på utseende og vokseform. De tre hovedgruppene er skorpelav, busklav og bladlav. Skjegglavene på trærne hører til gruppen busklav og har ofte en enkel festeskive og er ellers buskaktig. Hos bladlavene er det ofte stor forskjell på over- og undersiden, og de kan minne litt om blader hos plantene. Skorpelaver sitter tett inntil underlaget og er opp til omtrent en centimeter tykk.

Mange lav er festet til underlaget ved hjelp av tynne festetråder. De kan ligne litt på røtter, men frakter ikke vann og næringsstoffer da vann og mineraler kommer gjennom lavens overflate og næringsstoffene fra algenes fotosyntese. Slike rene festestrukturer kalles rhizoider. Noen lav vokser også inn i underlaget, for eksempel inn i barken på et tre.

page7_blog_entry7_1
Et gammelt tre vil utgjøre en bredt spekter av små leveområder for lav. Det kan være forskjellig kjemisk sammensetning, pH, fuktighet, nedbrytningsgrad av treverket, soleksponering og andre forhold som varierer etter hvor på treet du befinner deg. Undersiden av en gren kan ha andre forhold enn oversiden, og grener på ene siden av treet et annet miljø enn på den andre. Kanskje har treet vært utsatt for skogbrann, som vil skape andre kjemiske forhold enn hos trær som ble skånet for brannen. Det vil også være forskjell på om treet er levende eller dødt, stående eller liggende, og med eller uten bakkekontakt. På samme måte vil leveområder på bakken eller på stein variere. Noen lavarter vokser kun på små flekker gjødslet av fugler eller andre dyr, andre trenger kalkholdig grunn eller ekstra høy luftfuktighet.

Lavene er spesielt tilpasset sitt voksested. En trelevende lav vil aldri vokse på stein, og du vil ikke finne en art tilpasset gammelskogen i ung skog. Summen av de forskjellige faktorene på voksestedet vil bestemme hvilken lavart som har forutsetning for å etablere seg akkurat der. Et tre vil for en lav utgjøre et stort mangfold av forskjellige voksesteder, også kalt mikrohabitater. Noen lav kan vokse under flere forhold mens andre er så spesialtilpasset at de kun kan overleve der forholdene er helt optimale

page7_blog_entry7_2
Laven er ikke så avhengig av jevn vanntilgang som karplantene, og er tilpasset uttørking i lengre perioder. Soppen produserer en kjemisk forbindelse som kalles lavsyre, som kan variere fra art til art. Lavsyre fungerer som solbriller når soppen blir tørr og beskytter grønnalgene mot UV-stråler og komplett uttørking. Mens sollys er nødvendig for at en fuktig alge skal drive fotosyntese blir det samme lyset kritisk for algen ved vannmangel, og solstrålene skade algens DNA eller drepe den. En tørr lav blir ofte blass og mer fargeløs enn når den en fuktig. Lavsyra fungerer som progressive solbriller når laven blir tørr. Når den blir fuktig igjen må lyset få slippe til for at algen skal kunne fortsette med fotosyntese.

page7_blog_entry7_3
Nitrogen er en av grunnelementene i aminosyrer, som er byggesteinene til proteinene. Derfor trenger alle levende organismer nitrogen, og dette gjelder også lav. Karplantene henter nitrogen fra jorda gjennom røttene, mens laven er avhengig av å få dette gjennom overflaten gjennom nedbør eller overrisling av vann med oppløste mineraler i. Enkelte arter lav er tilpasset nitrogenfattige områder ved at de i stedet for alger har blågrønnbakterier, enten i hele laven eller i små felter som ser ut som litt store prikker. Disse er nitrogenfabrikker som klarer å fange (fiksere) nitrogen fra lufta.

Når laven skal formere seg er det en fordel at både algen og soppen spres samtidig. Ved seksuell formering er det kun soppen som spres gjennom soppsporer, og disse er avhengig av å treffe både en annen lav og en egnet alge for å kunne utvikle seg til en ny lav. Dette vet man fortsatt lite om. Seksuell formering gir derfor mindre sjanse for suksess men har den fordelen at det gir genetisk forskjellige individer. Formen og oppbygningen av fruktlegemet som lager sporene er grunnlag for klassifisering av lavene og er det som gjør at lavene taksonomisk sett er lagt under soppene.

Ved aseksuell formering spres algen og soppen sammen, og hos mange laver er dette den vanligste måten å spre seg på. Det er tre hovedformer for aseksuell formering:
- Ved fragmentering løsner biter av laven og spres, for eksempel når noen tråkker på den mens den er tørr og sprø. Om et fragment havner et egnet sted vokser det opp et nytt individ.
- Den øvre barken kan sprekke opp i porer som kalles soral, hvor små sporeaktige nøster med alger omsluttet av sopphyfer kalt soredier kommer ut.
- Overflaten til laven kan også bukte seg i små utposninger, eller totter kalt isidier, som kan brekke av. I tillegg til spredning bidrar isidiene til å øke lavens overflate, som er gunstig fordi opptak av vann og mineraler skjer over overflaten. Alle disse bitene med lav spres videre med vind, i vanndråper eller med smådyr.

Spredningsradius er hvor langt en lav kan spre seg fra sitt nåværende voksested. Ofte står seksuelle sporer for langdistansespredning mens fragmenter, soredier og isidier sprer seg kortere. Grunnen til dette er at de seksuelle sporene er vesentlig lettere fordi de kun består av sopp og de blir derfor med vanndråper, vind og dyr lengre uten å falle av. De fleste laver baserer seg i hovedsak på aseksuell spredning fordi det gjennom tusenvis av år har vært en fordel å spre både soppen og algen samtidig. For noen laver er denne tilpasningen en ulempe i dag fordi avstanden mellom leveområdene blir for stort. Det kan for eksempel være på grunn av skogshogst.

Spredningsradius er viktig fordi det forteller noe om hvor tett leveområdene må være for at laven skal overleve. Om for eksempel gamle trær står for langt fra hverandre til at laven kan spre seg til nabotrærne vil den på sikt dø ut i området. Spredningsradius gjelder alt levende, ikke bare lav, og varierer fra art til art.

page7_blog_entry7_4
De færreste dyr kan nyttegjøre seg lav særlig effektiv, men det er ett unntak: reinsdyret. Den har 4 mager hvorav én av dem har en spesielt tilpasset flora av mikroorgansimer som bryter ned de delene av laven reinen ikke selv produserer enzymer til å bryte ned. Dette gjør at den kan fordøye opptil 80-90 % av karbohydratene i laven.

Lav er blitt benyttet av mennesker opp gjennom tidene, men ikke i stor grad. Bønder brukte lav til å spe ut dyrefôr i dårlige tider, og flere arter av navlelav ble plukket fra værutsatte steinblokker i fuktig vær fordi laven da var myk og lett å sanke. Navlelaven ble for det meste brukt i grisefôr og kalles ofte griselav den dag i dag. Lav ble også til en viss grad brukt som isolasjonsmateriale i hus. Som ingredienser i parfyme, kosmetikk og medisin ble lav begrenset av problemene med å få den til å vokse i kultur, i kombinasjon med sakte vekst. Lav har også vært, og er fortsatt, mye brukt i dekorasjoner, og dominerer særlig i kranser til graven. For arkitekter utgjør lav små busker og trær i prototypiske modeller, og som mange andre vekster kan også lav brukes til farging av garn.

Vi kan også ha nytte av laven på andre måter. Noen arter har lenge vært brukt som indikatorvekster for områder rikt på mineraler og til å finne steder for utvinning av f.eks. metaller. Det har også vært brukt til tidsbestemming av isbremorener eller gamle monumenter og gravsteiner, da den vokser veldig sakte, men med forutsigbar hastighet. I noen tilfeller kan lav være en trussel mot kulturminner som helleristninger, fordi den kan trekke stoffer ut av underlaget og nyttegjør seg disse slik at stenen forvitrer.

Enkelte lavarter kan gi oss praktiske opplysninger når vi er på tur, og fortelle oss noe om området vi ferdes i. Snømålelaven () vokser på bjørkestammer, men tåler ikke snø i lengre perioder. Den vil derfor kun vokse over snølinja og viser tydelig hvor høyt snøen pleier å ligge om vinteren. Navlelavene vokser på stein på vindutsatte steder, ofte på svære steiner. Ser vi disse vet vi at det er et vær- og vindutsatt område og vi kan sette teltet vårt eller søke ly et annet sted. Kartlaven kan fortelle oss noe om hvor gammel for eksempel en morenerygg foran en isbre er, eller om steinura vi går i er gammel eller ny. Kartlaven vokser en moderat lillefingernegl på 50 år. Kartlaven kan gi en pekepinn på om steinen ligger i ro eller ikke, og på den måten fortelle oss om steinete områder er stabile eller mulig rasutsatt. Man vil kunne lese en del om bevegelsen og historien til et steinete område ved å legge merke til tilstedeværelse og fravær av lav på steinblokkene.

Selv om det er vanskelig for mennesker å fordøye lav finnes det lavarter som er spiselige og som kan være nyttige å kunne litt om. De fleste av disse trenger nøye tilbereding i form av koking og/eller luting. Dette er en såpass omstendelig prosess og krever en viss artskunnskap, og vil derfor ikke tas opp her. Man finner ofte tilberedingsmetodene i overlevelsesbøker eller bøker og artikler om spiselige planter.