Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

2007

Møte med jerven


page7_blog_entry4_summary_1
Mens mange trives med stier og menneskemøter søker andre notorisk vekk fra enhver tilrettelegging og skyr steder med høy sannsynlighet for menneskelig kontakt. Om du tilhører de som aller helst tråkker dine egne stier og trekker til bortgjemte fjelldaler eller minst mulig tilrettelagte fjelltrakter, er sannsynligheten stor for at du går i jervens fotspor.

Jerven er det minst kjente av vår store rovdyr, og få nordmenn vet særlig mye om den. Antakeligvis skyldes det en kombinasjon av jervens skyhet og dens leveområder, som gjerne er utpreget fjellterreng eller fjellskog i områder med lite menneskelig aktivitet. Mange går i fjellet et helt liv uten å ense jervens tilstedeværelse, selv om jerven med sin ypperlige luktesans antakeligvis er klar over din.


Om du skulle være så heldig å se en jerv, det være i et flyktig øyeblikk i det den løper over netthinnen din eller om du får nyte synet nok til at du slipper å gni deg i øynene og leve med tvilen, er sjansen stor for at du vet lite om det du ser. Møtet med dette mørke, litt mystiske dyret er et eksklusivt møte med norsk natur.


Jerven heter Gulo gulo på latin, og er det største dyret i mårdyrfamilien (Mustelidae), og er også regnet som et av Norges fire store rovdyr. Den har mørk pels, er lavbeint og har en lang hale, og blir inntil en meter lang og opp til 25 kg. Jerven er med andre ord ikke et stort rovdyr. Den har sine habitater hovedsaklig i fjellet og fjellskogen, og er hovedsaklig å finne i landets tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, med enkeltforekomster i fjellområder i Sør-Norge.


Mårdyrene har en godt utviklet luktesans. De fleste er i tillegg ustyrt med analkjertler som sitter ved endetarmen og munner ut i to sekker ved analåpningen. Hvert individ har sin særegne duft, og denne brukes til å kommunisere med, markere og for noen også som forsvar.


Jerven er i utgangspunktet en utpreget åtselseter, og jakter kun når forholdene ligger spesielt tilrette for suksess. Åtsler finner den ved hjelp av luktesansen og jerven er observert å skjære av opptil 3 km fra sin opprinnelige vandringsrute for så å gå rett på åtsel. Den følger også sporene til andre rovdyr og forsyner seg av restene etter deres nedlagte byttedyr. Den er en godt tilpasset kadaverspiser med en robust skalle, sterke tenner og kraftige kjever som gjør det mulig for den å spise frossent kjøtt og knuse store bein.


I Skandinavia utgjør reinsdyr jervens hovedføde, men den lever også av andre dyr som rev, hare, piggsvin, smågnagere og hønsefugl. Den kan også spise egg, fugleunger, insekter og bær, særlig om sommeren. Det er vanskelig å fastslå hvor stor andel av reinsdyrene jerven dreper, men antakelig er det kun unntaksvis at den dreper reinsdyr selv, og tar da hovedsaklig eldre simler og kalver. Særlig under dårlige forhold vinterstid er det god tilgang til reinkadavre, og jerver kommer ofte fort til åstedet når reinsdyr omkommer i snøskred.


Jervens innsats som jeger veksler med årstiden, og den vil aller helst ha optimale forhold før den legger ned for mye innsats. Ved ny og løs snø flyter jerven med sine store poter oppå underlaget mens det vanligste byttedyret, reinen, synker gjennom. Det er da lett å ta igjen reinen, som blir drept ved at jerven hiver seg over nakken på den med et effektivt bitt over nakkevirvelen. Jerven er avhengig av å komme til nakken av reinen for å lykkes, og går for de individene som gir størst suksess for å lykkes, og det er derfor de svakeste dyrene i flokken som oftest blir tatt. Snøfattige vintre er særdeles ugunstige for jerven, men gunstige for reinen, som også da har bedre tilgang til mat.


Om sommeren har jerven vanskelige jaktforhold og er derfor oftest henvist til å spise åtsler, smågnagere og fugleegg eller fugleunger. I Norge er jerven antagelig mer smågnageravhengig enn den ville vært i økosystemer med god tilgang på større åtsler tatt av andre rovdyr. Effektiv hjortedyrforvaltning, med raskere omsetning i bestandene og færre gamle dyr som følge av jaktregulering og regulering av rovdyr, reduserer tilgangen på kadavre.


Jerven har variabel tilgang til mat og har derfor utviklet egenskapen å hamstre. Den trekker med seg og gjemmer overskuddsmat på steder den kan komme tilbake til i dårligere tider. Om vinteren fryser kjøttet raskt og holder seg friskt til langt ut på våren, og hamstring er derfor mest effektivt om vinteren. Om sommeren råtner og forsvinner kjøttet fortere, selv om jerven lagrer det så kjølig som mulig, i fjellbekker, myrhull, steinurer eller snøfonner. Jervens hamstring gjør at den ved god tilgang på mat kan drepe flere byttedyr enn den har behov for i øyeblikket slik at den kan lagre kadavre for dårligere tider. Mennesket har de senere årene i stadig større grad har tatt i bruk store områder av fjellet og fjellskogen til sauebeite, og sauen er et enormt domestisert dyr og et lett bytte for de aller fleste rovdyr. Det er derfor uungåelig at jerven fra tid til annen angriper sau, og i enkelte tilfeller ser man at et større antall sau er angrepet. Dette er ikke et utslag av at jerven er en lystmorder som spiser godbitene og lar resten ligge, men en evolusjonær tilpasning til variabel mattilgang som gjør at jerven dreper og lagrer maten for senere om den kommer i en situasjon hvor det er enormt enkelt å skaffe seg mat. Det er likevel rein, og ikke sau, som anses å være jervens foretrukne føde, og jerven er først og fremst en åtseleter.


Jerven er ikke et utpreget sosialt dyr og dyrene kommer stort sett bare sammen i forbindelse med paringstiden, eller når en mor er sammen med ungene. Enkeltindividers streifeområder er enormt store, og de dekker store områder for åtsler gjennom luktesansen og bruk av vinden. Paring skjer i løpet av sommeren og etter en forsinket utvikling av fosteret fødes ungene i februar-mars. Moren forlater hiet i mai og ungene forlater moren sin første høst.


Jervebestanden er estimert til omtrent 330 individer over 1 år, som er et gjennomsnitt av en lengre periodes tellinger. Ingen jervetisper i Skandinavia er kjent for å yngle før de er 3 år gamle, så ynglende jerv er grovt estimert til 166 dyr i Norge etter IUCNs retningslinjer for estimering av populasjonsstørrelser. IUCN (The International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources) er en internasjonal organisasjon for biologisk mangfold som blant annet setter kriterier for globale og nasjonale rødlister for truede arter.


En rødliste inneholder vurderinger av risikoen for at arter skal dø ut, og arter som kommer med på lista plasseres i en av IUCNs seks kategorier for truethet. Artene blir vurdert etter et forholdsvis komplekst sett kriterier. Ved den nye oppdateringen av norsk rødliste for truede arter i 2006 ble jerven oppjustert fra sårbar (vulnerable) til sterkt truet (endangered). At en art er sterkt truet vil si at det er beregnet en 20 % sannsynlighet for at arten dør helt ut innen 20 år, og at den i biologisk forstand derfor har en svært høy risiko for å dø ut. Dette er særlig alvorlig fordi en arts eksistens avhenger av en rekke faktorer, og en sårbar art er i utgangspunktet så presset at disse faktorene har forsterket effekt på arter i denne kategorien. Dette kan være faktorer som populasjonsstørrelse, mattilgang eller lokale klimaforhold, som en ekstra ugunstig vinter.


page7_blog_entry4_1
En sårbar art er beregnet å ha 10 % sannsynlighet for å dø ut innen 100 år, og har en høy risiko for å dø ut om ikke det settes i gang overvåkning og tiltak. Det tar lang tid å snu en negativ populasjonstrend da den ofte har en selvforsterkende nedadgående spiraleffekt, og at årsakene til nedgangen ofte er komplekse. I tillegg er det mye vitenskapen ennå ikke vet om disse forholdene isolert og i samspill.


Også i Sverige og Finland er arten listet som sterkt truet selv om bestanden er noe større i Sverige enn i Norge. Spesielt i nord har det vært en økende bestandstrend, men ved vurdering av artens bevaringsstatus i Norge er det spesielt konkludert med at arten vil utryddes i store deler av Norge om dagens avskytningsrate fortsetter.


Det er flere faktorer som er medvirkende til at jerven nå er et truet dyr i Norge. Dette involverer blant annet utbygging, som gjør at jervens leveområder reduseres, enten fordi det stykkes opp med hindre som hyttefelt og traffikerte innfartsveier som jerven ikke krysser eller ved at det spiser av arealet. Regulering av jakt og fangst både av store dyr som hjort og elg og av rovdyrene våre gir færre åtsler, som i stor grad har vært jervens nisje i økosystemene den lever i. Konflikter mellom beitedyr og rovdyr må sies å ha en stor innflytelse på bestanden, og vil kanskje en gang i fremtiden avgjøre jervens skjebne. Fellingstillatelser blir gitt som løsning på lokale problemer, og ulovlige fellinger er i følge forskere anslått å være minst dobbelt så mange som de lovlige fellingene, og kanskje en av de største truslene for videre eksistens for jerven i Norge.


Jerven påvirkes av støy og ferdsel, særlig gjentatte eller vedvarende forstyrrelser gjennom stor trafikk i de tidligere leveområdene grunnet veier, trafikk, hytter eller sterk grad av tilrettelegging for friluftsliv, som ofte gir stor eller jevn grad av ferdsel i et område. Særlig tilrettelegginger av tidligere urørte områder kan anses å være negativt. Friluftsmannen utenfor allfarvei er nok ikke å anse som et større problem for jerven.


Selv om jerven er en utpreget åtselseter som kun jakter når forholdene ligger spesielt tilrette for jaktsuksess rapporteres det om en mengde tap av sau og rein til jerv. Dette kan være fordi en åtselseter vil være raskt tilstede for å ta for seg av et døende eller dødt bytte og naturlig nok sette spor på og rundt byttet, eller det kan være fordi det rent faktisk er en del angrep på sau og rein. Det kan også være en kombinasjon av disse. Flere undersøkelser tyder på at antall dyr som rent faktisk er drept av jerv er voldsomt overestimert.


En årsak til en eventuell oppgang av tilfeller av angrep vil delvis kunne forklares med vår viltforvaltning. Ved å regulere jakt og fangst uten tanke på at både rovdyrene og byttedyrene har en rolle i økosystemene ut over å være byttedyr for mennesket fjerner vi den nisjen jerven har tilpasset seg gjennom evolusjon. Jerven sørger i sunne økosystemer for at større byttedyr nedbrytes fortere og resirkuleres tilbake til økosystemet. Dette har ført til at jerven i Norge i stor grad har blitt avhengig av reinsdyr og smågnagere for å overleve. I perioder hvor åtslene blir få eller borte er jerven da i større grad avhengig av jakt, og en jerv kan ikke skille på ville og domestiserte dyr.


De av oss som med friluftslivet søker de mest urørte og ville områdene fordi det gir oss en følelse av å være en mer integrert del av naturen en vi føler vi er når vi sitter i vår egen stue bør kunne sette pris på det sky og litt mytiske dyret jerven er, og det faktum at det ikke blir mer villmark i Norge enn når vi tråkker i jervens fotspor.

God tur!

Padjelantas vestside


padjelanta
De fleste forbinner Padjelanta med Padjelantaleden som går fra Kvikkjokk i Nord-Sverige og nordover via Staluluokta til Ritsem. Nordkalottleden fra Sulitjelma til Kautokeino sammenfaller med Padjelantaleden deler av veien, og forbinder leden med det norske sti- og hyttenettet, noe som gjør Padjelanta til et forholdsvis kjent område også for nordmenn.


Padjelanta- og Nordkalottleden går sør og øst for de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure, to avlange øst-vestlig orienterte vann som ligger ovenfor hverandre i nord-sydlig retning, forbundet med en kort og båtmessig farbar elvepassasje. Vest for disse vannene, på den norske siden av grensen, finner man den femte største isbreen i Norge, Blåmannsisen, i sørvest og Rago nasjonalpark i nordvest.

Her langs den norsk-svenske grensen, vest for innsjøene Virihaure og Vastenjaure finner man et område helt uten stier og med overraskende få andre vandrere.

Det er flere forhold som gjør Padjelantas vestside såpass lite trafikkert. På norsk side utgjør isbreen Blåmannsisen en naturlig barriere fra sørvest, og gjør at eneste veiene inn i dette området fra norsk side er fra Sulitjelma via nordkalottleden eller gjennom hele Rago nasjonalpark. Fra svensk side er det enklest å følge padjelantaleden fra Kvikkjokk eller Ritsem. Det tar 1-3 dager bare å nå nasjonalparkgrensen, og siden leden går på østsiden av de store innsjøene er man nødt til å ta av vestover sør eller nord for disse vannene. Det tar derfor flere dagers vandring å komme langt nok vest til å kunne starte å utforske den mer øde delen av Padjelanta.

Det er også en annen barrière som har stoppet mange allerede i planleggingsfasen. Blåmannsisen har en større brearm som ender i Leirvatnet. Det er bratt i området og isen er full av sprekker, så brearmen kan ikke krysses uten ordentlig utstyr og kompetanse. I nordøstre del av Leirvatnet, på grensen mellom Norge og Sverige, starter en breelv sin ferd motVirihaure, med et samlet fall på nesten 250 høydemetre. Elva er bred og går i store stryk, fosser og roligere partier, samt via vannet Gásakjávre og flere navnløse småvann. Selv mot slutten av ferden flyter isklumpene forbi i det grumsete og iskalde brevannet, som gjør det umulig å se bunnen. Under planleggingen er det kritiske spørsmålet om denne navnløse breelven er mulig å krysse, om det er forsvarlig og eventuelt hvor og hvordan. Om denne elven ikke er kryssbar erPadjelantas vestside helt utilgjengelig fra sør.

Breelva fra Blåmannsisen er klart den mest risikofylte elvekryssingen, men langt fra den eneste. Om man ønsker å utforske området fra sør til nord vil man ende opp med å vade utallige elver av forskjellig vanskelighetsgrad. Flere av disse krever synfaring og planlegging, og det kan være en fordel å starte planleggingen ved nedstigningen mot elva, mens man har en viss oversikt over løpet. Det som er helt sikkert er at man må belage seg på at man gjentatte ganger ikke kan unngå å bli våt om man ønsker å vade på en forsvarlig måte, og ofte opptil flere ganger om dagen.

Området rundt innsjøene i Padjelanta kan på kartet se ut som et høyfjellsplatå der man kan vandre på flate vidder, virkeligheten er at terrenget er ganske kuppert. Det er slake åser og bratte skrenter som må forseres i tillegg til de tallrike elvene som må vades. I høyden er dethøyfjellsvegetasjon med lavt bjørkekratt og lyng, langs vannene vokser vierkrattene mannshøye og skjuler i tillegg til mengder av innsekter en og annen høyfjellselg.

Å gå utenfor sti i områder man ikke er kjent gir alltid et tilleggselement av uforutsigbarhet. Mye kan leses av kartet, men det vil alltid være forhold som arter seg annerledes enn denkartmessige tolkningen, eller som rett og slett ikke kan avdekkes på planleggingsstadiet. Å ferdes utenfor allfarvei stiller krav til en del vurderinger og justeringer underveis, og dette må tas høyde for under planleggingen. Hvor lange dagsetapper du tilbakelegger vil for eksempel avhenge av terrenget og vegetasjonen du beveger deg i, og antall og typeelvekryssinger . Det vil også avhenge av valgene du tar underveis, om du krysser elva der du møter den eller velger å følge den et stykke for å finne et bedre sted, eller om du velger å følge dalføret eller å gå over fjellryggen. Andre alternative veier kan åpenbare seg som bedre alternativer enn ruta du har planlagt når du først er ute.

En tur til Padjelantas vestside er en tur full av vurderinger og valg. Her finner du fjell, fjellplåtaer, breer, daler, myrer, kratt, vann og elver, men ingen stier som kan ta veivalget for deg. Det er uendelig mange muligheter og begrensninger som alle vil gi deg forskjellige opplevelser av dette allsidige og nærmest øde fjellområdet. Å ta veien over fjellryggen kan mange steder spare deg for å slite deg gjennom kratt på en mannshøyde, men vil gi tunge oppstigninger og mulige omveier for å finne en trygg vei mellom snøoverheng og løse og bratte steinpartier. Turen overhøyfjellsplatået gir fantastisk utsyn og etterlengtet fri fra plagsomme insekter, men før du vet ordet av det må du helt ned i neste dal. Alle veivalg har sine fordeler og krever din energi på sin måte. I dette området er det derfor vanskelig å beregne tidsbruk, noe det bør tas høyde for under planleggingen.

Vestsiden står i sterk kontrast til padjelantaledens mange hytter og vandrere, både fordi området er fritt for stier og fordi det i seg selv innebærer mange vurderinger og valg som ikke alltid er fri for ubehag. Det skal innrømmes at man tidvis kan risikere både å høre og se en og annen båt på Virihaure og Vastenjaure under turen da det er flere levende samelandsbyer som brukes til næring i sommerhalvåret. Blant annet tar de lokale samene opp mye fisk her. Utfordringene og allsidigheten gjør at en tur i denne delen avPadjelanta fort bærer mer preg av å utforske enn å gå på tur. Dette er et område vi gjerne utforsker igjen!



Padjelantas vestside kan nås enten fra Sverige eller Norge. I Norge kan man ta buss fra Fauske til Sulitjelma og følge nordkalottleden forbi Sorjushytta før man tar av fra stien og istedet går nordover. Dette alternativet innebærer at man må svømme en stri breelv. Alternativt kan man gå gjennom Rago nasjonalpark hvor det er stier helt til grensa og en umerket sti videre inn i Padjelanta. Fra Sverige er Kvikkjokk og Ritsem naturlige utgangspunkter, begge med bussforbindelse til Gällivarre, Kvikkjokk riktignok via Jokkmokk. Lapplandståget mellom Stockholm og Narvik stopper i Gällivarre. Fra Ritsem går det båtled til stuene Akkarstugorna og Vaisaluokta på padjelantaleden sommerstid. Det er mulig at det går an å kjøpe båtskyss fra padjelantaleden til Alasloukta, hvor en av de to umerkede stiene i vestre delen av Padjelanta kommer ned til vannet Virihaure fra Rago. Man vil da kunne ta seg østover til Akkastugorna hvor det går båtled til Ritsem sommerstid. <-- rydd opp i denne paragrafen!!!



Kvikkjokk har gode parkeringsmuligheter og nås med bil eller med buss fra Jokkmokk, som igjen har bussforbindelse med trafikknutepunktet Gällivarre.

Brødbaking i stekepanna


page6_blog_entry0_summary_1
Det er tidlig morgen, og du våkner i soveposen når duften av ferskt brød og nykokt kaffe siver inn teltdøra. Kan livet bli bedre?

Det er mange ting som kan gjøre friluftslivet bedre, men gode liggeunderlag og store telt har ikke brøkdelen av effekten til ferskt brød.

Mange spiser tørre knekkebrød eller smakløse havregrynsblandinger til frokost når de er utendørs. Brødbaking har rykte for å være vanskelig, tidkrevende og trenge mange tunge ingredienser. Sannheten er at brødingredienser ikke veier mer en den letteste frokostblanding, og den villeste villmann bør kunne blande vann i en pose og kna et minutt. Det som er en sannhet er at det tar litt lengre tid å bake brød enn å blande havregryn med vann. Hvor lang tid kan du påvirke ved valg av type brød. Brød med gjær tar lengst tid, med bakepulver tar det endel mindre tid og brød med bare mel, olje og salt tar bare steketiden å lage.

Brøddeig kan du blande av bortimot hva som helst, vi har tatt utgangspunkt i fire oppskrifter som er grunnleggende forskjellige, så kan man på egen hånd komponere sitt perfekte turbrød.

Brødet kan bakes både i stekepanne, i stenovn eller på stenhelle. For de fleste er stekepanne det enkleste, og det fører til minst skade på naturen. De beste stekepannene har et godt håndtak og et lokk som gjør at brødet stekes jevnere.

Oppskrifter (for 2)

Pannebrød med gjær og bakepulver
page6_blog_entry0_1
Bortsett fra mengden gjær og kombinasjonen med bakepulver er dette egentlig en helt vanlig brødoppskrift. Den blir ganske luftig og smaker utmerket, men det tar litt tid å vente de 20 til 30 minuttene det tar å heve deigen. Om sommeren kan deigen noen ganger bare settes i sola, andre ganger har det fungert å sette den i en kjele med lunkent vann. Om vinteren kan hevingen bli litt vanskeligere, men man kan forsøke å holde deigen varm med kroppsvarme eller i soveposen.

1 kopp fint hvete- eller speltmel
1 kopp grovt hvete- eller speltmel
2ss sukker
2ss bakepulver
1ss pulvergjær
ca 3dl lunkent vann
Bland det tørre i en plastpose før du reiser. Bland lunkent vann i posen og sett den et lunt / varmt sted i ca 20 til 30 minutter før steking. Velt deigen, som skal være nesten rennende, ut av posen og rett ned i varm stekepanne og klapp de ut til 2 runde, flate brød. Stek på så lav varme som mulig, brødet kan snus når det har stivnet ca 3 cm inn på kantene. Brødene er ferdig når de har gyllen farge på begge sider og er faste og luftige tvers gjennom.

Pannebrød med bakepulver
page6_blog_entry0_2
Dette er en litt raskere variant enn brødet med gjær. Resultatet blir ikke like luftig som gjærbrødet, men blir både smakfullt og saftig. Dette er helt klart vårt valg om vi ikke ønsker å bruke tid på heving.

1 kopp grovt hvete- eller speltmel
1 kopp fint hvete- eller speltmel
1/2ss bakepulver
1 ts salt
1 1/2dl vann
Smør / olje til steking
Bland det tørre i en plastpose før du reiser. Bland med vann og kna deigen til en litt bløt og seig konsistens (dette gir erfaringsmessig det luftigste brødet). Velt deigen rett fra posen og ned i stekepannen i to omganger. Klapp deigen flat og rund i stekepannen med våt hånd. Stekes gyllent på begge sider i litt olje eller smør.


Bannocs
Dette er en oppskrift som skriver seg fra Nord Amerika og pelsjegerne. Den har litt flere ingredienser og melkepulveret gir litt mer smak på rundstykkene. Siden de ikke inneholder gjær trenger de ikke hevetid eller varmt vann, men krever endel lengre steketid enn de flate pannebrødene.

1 stor kopp grovt hvete- eller speltmel
1 stor kopp fint hvete- eller speltmel
1/2 kopp havregryn
1 dl melkepulver
2 ts sukker
3 ts bakepulver
1/2 ts salt
Vann
Smør / olje til steking
Bland alt det tørre i en plastpose før du reiser hjemmefra, tilsett vann kna deigen til den er så fast at du akkurat klarer å forme rundstykkene.. Form deigen til rundstykker og stek i panna flere av gangen. Rundstykkene er ferdige når de er faste tvers gjennom og gyllne på begge sider.

Pannebrød uten melk eller gjær
Dette er en oppskrift som hevdes å stamme fra Afrika, sannsynligvis er dette en ganske generisk oppskrift på brød fra en tid før bakepulver eller gjær var allment tilgjengelig. Brødet blir ikke spesielt luftig, men om det spises ferskt er det ganske saftig. Dette blir aldri noen favoritt hos oss, men er en mulighet om man ønsker lite ressurskrevende avveksling fra havregrøten.

1 kopp grovt hvete- eller speltmel
1 kopp fint hvete- eller speltmel
1 ts salt
olivenolje
krydder (f.eks. rosmarin og paprika)
vann
Bland alt det tørre i en plastpose før du reiser. Tilsett vann og olivenolje og kna til en fast, men smidig konsistens. Stekes i tørr panne som flate kaker.


Generelle tilberedningstips
- Bland alt det tørre i en solid plastpose hjemme, plastposen bruker du til å kna deigen i på tur slik at du minimerer søl.
- Ha olje på en liten flaske (eller litt større om turen er lang). Siden olje lett blir grisete er det lurt å ha flasken i en tett plastpose.
- Ikke bruk frø i brødet, disse punkterer lett plastposen. Tilsett eventuelt frø helt til slutt.
- Lag deigen bløtere enn du tror er riktig, da blir brødet luftigere og saftigere.
- Jo bredere kokeapparatet varmer, jo jevnere stekt blir brødet. Bruker du et kokeapparat med konsentrert flamme kan du kompensere ved å holde stekepanna litt over brenneren og bevege den over varmen.
- Fukter du fingrene med vann før du klapper slipper du at deigen setter seg fast på hendene.

Lapponia


page2_blog_entry0_summary_1
Bratte fjellsider, grønne daler, åpne vidder og store skoger. I de svenske verneområdene Laponia er det kun elg og bjørn som setter spor, alle menneskelige inngrep innenfor vernesonene stammer fra fraflyttede samiske bosettinger og enkle reindriftsinstallasjoner.


De store områdene er slående, om man ser på et kart over Sverige utgjør vernesonene 9400 km2, til sammenligning er Jotunheimen, Rondane, Hardangervidda, Dovre, Børgefjell og Femunds-marka nasjonalpark bare 7843 km2.Området Laponia er ikke en stor nasjonalpark, men flere mindre parker og verneområder.

De tre mest kjent nasjonalparkene: Sarek, Padjelanta og Stora Sjøfallet utgjør kjernen i området, omkranset av naturreservatene Sjauja og Stubba og den lille nasjonalparken Muddus i øst.

Da fellesbegrepet Laponia dekker et stort geografisk område er det naturlig nok ganske stor terrengmessig variasjon, I Padjelanta helt vest er landskapet mykt og duvende med mange vann før det brått reiser seg til topper på over 2000 meter i Sarek. I Stora Sjøfallet synker landskapet igjen og går over til flatere myr og barskogområder mot øst.

page2_blog_entry0_1

I denne ville og utilgjengelige naturen er det naturligvis mye vilt, i mesteparten av Laponia er jakt og fiske forbudt, sammen med få turister gjør dette at dyrelivet får gode forhold, og bortsett at området ikke har noen fast ulvestamme finnes alle store rovdyr her (i 2005 er det nevnt at det skal være optill 8 binner i Laponia). I tillegg er elgen i området kjent for å være serdeles stor.


De forskjellige nasjonalparkene og naturreservatene har ulike grader av tilrettelegging, kun i nasjonalparkene Padjelanta og Stora Sjøfallet finnes turisthytter og merkede stier, i Sarek, Muddus, Sjauja og Stubba er det praktisk talt ingen tilrettelegging med hytter, broer eller merkede stier. Dette krever selvfølgelig endel mer av vandrerne enn vanlige turistområde, men gir en positiv effekt i form av mindre slitasje, mindre mennesker o.s.v


Om man ønsker å gå fra hytte til hytte, eller ligge fast på en fjellstue, har den svenske turistforeningen et løype og hyttenett rundt nasjonalparkene, i tillegg går den svenske kungsleden forbi og gjennom nasjonalparkene (Sør for Sarek og gjennom Stora Sjøfallet)

page2_blog_entry0_2

Mangelen på tilrettelegging i Sarek nasjonalpark har gjort den kjent som et av de stedene i Sverige flest fjellvandrere skader seg hvert år, få bruer over de store elvene og bratte steinete skråninger kombinert med ingen mobildekning og lite trafikk gjør at skader inne i nasjonalparkene oftere ender mer alvorlig enn skader i utkanten, de siste årene er dette blitt en trend da flere tilbringer ferien i fjellet, og mange overvurderer egne ferdigheter og kunnskaper.


Men det er selvfølgelig alltid et skår i gleden: På grunn av vannkraftutbygging har man valgt å lage en ”slisse” inn i nasjonalparkene midt i Stora Sjøfallet, resultatet er at det bokstavelig talt ikke er noe stort sjøfall lenger. En bieffekt av dette er at vannene i Stora sjøfallet ikke er inkludert i forbudet mot motorferdsel, det fører til en del snøskutertrafikk om vinteren, både på vannene og noe ulovelig kjøring i fjellene rundt (selv om dette er mindre utbredt enn på deler av finnmarksvidda).


Om sommeren derimot, er den eneste støyen man kan høre helikoptertrafikk i utkanten av nasjonalparkene, mange steder er nasjonalparkgrensene lagt slik at man må gå et par dager fra bebyggelse, veier og parkeringsplasser for å komme inn til nasjonalparken. Da har selvfølgelig lokale firmaer kommet late turister til unnsetning med helikoptertransport inn til nasjonalparkgrensene, så slipper man unødige naturopplevelser på veien dit.

page2_blog_entry0_3

Ønsker man å drive friluftsliv i Laponia er mulighetene og utgangspunktene mange, siden området er såpass stort som det er, kan man relativt enkelt komme til sentrale steder rundt nasjonalparkene. Det finnes parkeringsplasser spredt rundt, alle merket med P på den svenske Fjellkarta, og det går buss til de fleste turiststedene i nærheten.

For mer informasjon til planlegging av turer i området kan man ta kontakt med den svenske turistforeningen eller gå inn på nettsidene Lapponias nettsider.

Vi anbefaler Lapponia til alle som er ute etter noe litt mer øde og litt villere!

God Tur!

Abisko


page2_blog_entry15_summary_1
Fjellområdet rundt Abisko er svenskenes svar på Jotunheimen. Dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter utgjør en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner, men er ikke stedet for den ensomme vandrer.


Abisko er den nordligste delen av området som kalles Norrbottenfjellene, helt nord i Sverige, som går fra de 5 nasjonalparkene og verneområdene kalt Lapponia i sør til Abisko i nord. Selv om dette området ofte kalles skandinavias siste villmark er det i høyeste grad også et kulturlandskap, og det er i dag 15 gjenværende fjellsamebyer, hvor samene i landsbyene har sesongbasert nærhet til felles reinbeiteområder.

Hovedinngangsporten til området, Abisko fjellstasjon, er lett tilgjengelig med tog eller bil fra Kiruna eller Narvik. Toget har daglig avgang fra Malmö og Stockholm og turen tar omtrent et døgn til fjellstasjonens eget stoppested, og er en turistattraksjon i seg selv. Togturen fra Narvik tar i underkant av en time.

Abisko fjellstasjon er en av Sveriges mest utbygde fjellstasjoner og drives av Svenska Turistföreningen. Her finner du hotell, hytteutleie og vanlig turistforeningstilbud. Du kan ta gondolen opp på fjellet Njulla, lære om området i stasjonens ”naturrum” eller handle friluftsutstyr i fjellbutikken. I sommersesongen er det også et stort tilbud av guidede turer, tematurer, naturstier og aktiviteter. Det er også mulig å ta taxibåt over Torneträsk for kortere eller lengre turer på nordsiden av innsjøen, eller for å se på en av fjellsamebyene. En forholdsvis stor matbutikk som baserer seg på grensehandel finner du også i nærheten, men det er et stykke å gå fra fjellstasjonen.

En av Sveriges mest besøkte og opparbeidede vandringsruter er Kungsleden, en kjent merket sti som starter ved Abisko fjellstasjon og går sørover gjennom Abisko nasjonalpark og mot Sveriges høyeste fjell Kebnekaise. Stien går gjennom Nord-Sverige, også kalt svensk Lappland, og utgjør nærmere 440 km gjennom et av Europas største gjenværende villmarksområder, inkludert det UNESCO-bevarte området Lapponia (se egen artikkel). Kungsleden ble etablert og vedlikeholdes av Svenska Turistföreningen og har stort sett en høy grad av tilrettelegging i form av bred sti, god merking, broer og klopp. Den mest trafikkerte delen av Kungsleden er den nordligste delen mellom Kebnekaise og Abisko, med hovedsesong mellom juni og september.

Ved Abisko fjellstasjon har elven Abiskojåkka sitt utløp i den enorme innsjøen Torneträsk, og første del av Kungsleden følger i hovedsak elven fra utløpet og opp til fjellvannet Abiskojaure, hvor elven har sitt utgangspunkt. Abiskojåkka går i strie stryk og småfosser, og er både vill og vakker. Det er ikke mulig å krysse elven andre steder enn ved Abisko turiststasjon.

I sørvestre enden av vannet Abiskojaure ligger Abiskojaurestugorna, som er en del av Svenska turistföreningens hyttenett og eneste hytte inne i nasjonalparken. På tross av enkel standard er nok dette en hytte som har mye besøk i sommersesongen på grunn av sin tilgjengelighet fra Abisko fjellstasjon, med besøk av både turgåere langs Kungsleden og turister som ønsker en mer naturnær men kort tur.

Abisko nasjonalpark er omgitt av mektige fjell og skandinavias høyeste fjellvann, Torneträsk. Selve nasjonalparken består hovedsaklig av en bred bjørkekledd fjelldal med fjellenger og småfosser, og er på beskjedne 77 kvadratkilometer, men er omgitt av mektig fjellnatur. Området ligger sør for den store innsjøen Torneträsk i Nord-Sverige nær grensen til Norge og stedet Riksgränsen, i overkant av en times kjøring fra Narvik.

Å gå gjennom Abisko nasjonalpark tar mindre enn en dag, men områdene rundt nasjonalparken er vel verdt et besøk og utgjør til sammen et fjellområde som på flere måter er sammenlignbart med vårt Jotunheimen. Her er det dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter. Kungsleden går nord-syd gjennom disse fjellene kalt Norrbottenfjellene og passerer hytter som Alesjaure, Tjäktja, Sälka og Kaitumjaure på sin vei sørover.

Det er en rekke berømte og klassiske ruter på kryss og tvers mellom de mest kjente hyttene Abisko fjellstasjon, Allesjaure, Kebnekaise fjellstasjon og Nikkaluokta, og et nettsøk på noen av disse stedene vil gi en uoverkommerlig mengde treff og turbeskrivelser. Det finnes et uttall turistforeningshytter og ruter, med stor valgfrihet for hytte-til-hytte vandreren. Det er også god forbindelse til Lapponia lengre sør og Narviksfjellene i vest, hvor man blant annet møter Nordkalottleden som går fra Sulitjelma til Kautokeino gjennom Norge, Sverige og Finland.

Veiforbindelsene finner du i Abisko i nord og Nikkaloukta i sørøst. Sistnevnte utgjør en campingplass og hytteutleie med kiosk og suvernirbutikk, og med bussforbindelse til Kiruna, og tog videre til derfra til Abisko. Nikkaluokta gir korteste vei til Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, som er et fjell som kan bestiges uten klatring, og er derfor et populært utgangspunkt for de som primært er ute etter å bestige fjellet eller kjenne på atmosfæren på Kebnekaise fjellstasjon. Det er mulig å ta heliktoper fra Nikkaloukta til fjellstasjonen, eller til Abisko fjellstasjon.

Norrbottenfjellene og Abisko er slående vill og vakker nord-svensk natur, i nesten ironisk kontrast til den iøyefallende graden av tilrettelegging. Området fortjener sin sammenligning med Jotunheimen på alle måter, men har kanskje en enda høyere grad av tilrettelegging når det kommer til opparbeidelse av stier. Få andre steder så langt nord har klart å generere så mye trafikk med en så stor bredde av mennesker. Med Kungsleden og stinettet forøvrig i kombinasjon med Sveriges høyeste fjell og store muligheter for fjellsport finner man her alle typer mennesker på alle nivåer, både i privat og kommersiell regi. Dette er ikke et område som anbefales om du er allergisk for mennesker og søker naturens ro, men en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner.

Kartet BD6 Abisko-Kebnekaise-Narvik fås i svenske kartverkets fjellkartserie, Läntmäteriets fjällkarta, i skala 1:100 000.