Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

Ferdigheter

På tur alene

IMG_6860

Jeg hadde aldri reflektert over tryggheten i å være fler, før jeg skulle begynne å dra på tur alene. Friluftsliv har alltid vært det tryggeste i hele verden, og jeg har uten snev av usikkerhet stolt på godt utstyr og egne ferdigheter. Plutselig sto jeg der på fjellet alene, med ansiktet vått av tårer og kjente at jeg var redd.

Mitt friluftsliv har alltid vært preget av samvær med andre. Jeg utforsket Oslo-marka med speidere og gikk på fjellturer med ungdomsgruppa i turistforeningen. Så var vi to, et par, som delte lidenskapen for å dra på tur, og de fleste ferier ble tilbrakt med sekk og telt. Turene ble lengre og lengre, og jeg valgte å studere friluftsliv på New Zealand og i Hemsedal. Å være på tur var som å være hjemme. Det var trygt.

Så stod jeg plutselig der alene. I mellomtiden hadde mine turvenner fått barn og andre interesser, og jeg var som en følge av en tøff tid i livet helt ute av stand til å være med på fellesturer av noe slag. Jeg klarte ikke å forholde meg til andre, samtidig som jeg mer enn noen gang trengte friluftslivet for å komme meg.

Jeg bestemte meg for å ta friluftslivet tilbake. Alene.

IMG_3380

Den første turen var på Hardangervidda. 4-5 dager i telt, fra Krossbu til Halnefjorden, hvor jeg skulle ta rutebåten ut igjen til Halne. Jeg var forventningsfull og full av lengsel etter å være ute igjen, og samtidig var jeg livredd. Å gå ut i terrenget på egenhånd, helt alene, virket så ubeskrivelig skummelt. Selv om jeg rasjonelt visste at jeg både hadde utstyr og ferdigheter, samt hadde lagt en realistisk og trygg turplan, var det en del av meg som protesterte høylydt.

De første skrittene ut i terrenget kommer jeg alltid til å huske. Med tung sekk og i alt for dårlig form, men med et hjerte som vekselsvis banket av frykt, glede og stolthet. Jeg skal ta friluftslivet tilbake, jeg kommer aldri til å gi meg!

Det ble 4 lærerike dager! Jeg fikk kjenne på følelser jeg aldri har kjent på i tursammenheng før. Jeg lette i timesvis etter den perfekte leirplass med hensyn på vind, og jeg stormbardunerte teltet i godvær. Jeg forsøkte meg på å forkorte turen ved å gå bort fra stien, og fikk fullstendig panikk - selv om jeg tidligere har vært mer utenfor enn på stiene. Jeg kjente mye på frykt over ting jeg aldri har fryktet før, og jeg reflekterte over at kanskje andre, som ikke er vant til friluftsliv, har noen av disse følelsene når de er på tur med meg? Jeg lovet meg selv å se uerfarne på tur, og møte dem der de er - nå med en helt annen forståelse for hva det kanskje innebærer. Å skape trygghet.

Siden den første turen har jeg vært en del på tur alene. Jeg har vært tilbake på Hardangervidda, i Dividalen, i Abisko, på Fulufjell og i Tresticklan nasjonalpark. Flotte turområder jeg har hatt lyst til å utforske, eller har lengtet tilbake til. Nå helt uten at jeg trenger å overtale noen eller å vente på at noen har tid eller lyst. Det er den store fordelen ved å kunne dra på tur alene!

Jeg har også gjort meg noen erfaringer om mitt alene-friluftsliv. Den største erkjennelsen er nok at for meg er friluftslivet jeg deler med noen mye triveligere enn det jeg opplever alene. Jeg syns det blir lange og ensomme dager, og jeg kjeder meg i teltet om kvelden når jeg ikke har noen å prate med. Jeg har funnet ut at radioen er min følgesvenn, og jeg hører på den så lenge jeg har dekning - om jeg går eller er i leir. Og jeg tar med meg skrivesaker og kryssord og bok, og har lastet ned lydbøker og Spotify-liste.


P7160232

Jeg er ikke på tur alene fordi jeg er liker å være alene. Jeg er på tur alene fordi jeg trenger friluftsliv for å holde meg mentalt frisk, og jeg trenger det mer enn jeg frykter og misliker å være alene.

Når jeg er på tur alene kjenner jeg et enormt behov for å dele det med noen, og min arena for deling har vært Instagram. Dette behovet for å dele har forundret meg, men jeg har innsett at Instagram er en fin arena for den type deling - og har gitt etter for behovet.

Som solo-turgåer har ting som ikke har vært viktig for meg tidligere blitt veldig viktig. Når jeg er på tur alene bruker jeg alltid et robust telt jeg kan stole på, oftest Hilleberg Soulo. Jeg har også med meg en SPOT satelitt-sender, i tilfelle jeg skulle skade meg eller bli akutt syk. Ellers må utstyret være forholdsvis lett siden du ikke kan fordele vekten av fellesutstyr på flere, og ustyrsvalget har ved anskaffelse vært preget av dette med plass og vekt.

Selv om jeg i utgangpunktet ikke er en enstøing på tur har det å være på tur alene gitt meg en frihetsfølelse og mestringsfølelse jeg ikke har hatt tidligere. Tårene og frykten viker etterhvert, den skumle skogen er ikke så skummel så snart jeg får kommet meg inn i den. Den er verst fra bilen eller toget eller sivilisasjonen - mens når jeg først kommer meg av gårde og får gått noen skritt normaliserer situasjonen seg.

IMG_1877

Nå har jeg frihet til å dra på tur når jeg vil, hvor jeg vil - uten å måtte koordinere med andre. Jeg kan dra på tur helt på egne premisser. Jeg kan ta pauser når jeg vil, slå leir hvor jeg vil og spise når det passer meg.

Å ta friluftslivet tilbake uavhengig av turfølge har vært grunnen til at jeg har trosset den irrasjonelle frykten og kommet meg ut på tur likevel - og det har gitt meg noen fantastiske friluftsopplevelser! Det har også gitt rom for tanker og refleksjon - slik alenetid ofte gjør. Jeg har bearbeidet mye på disse turene.

Jeg håper jeg får å fortsette å dra på tur alene nå og da, selv om jeg nå har fått meg en mer fast turkamerat. Kanskje bare en overnatting i hengekøye eller en natt eller to i telt. Det trenger ikke være lange turer, helst ikke. Men å ha den tiden for seg selv har også noe godt i seg. Mitt friluftsliv er ikke avhengig av andre, det var der før og vil være der etter. Det er mitt.

Noen er skapt for å være alene. De vil kanskje aldri ha opplevd denne frykten og usikkerheten som kommer over noen av oss som er litt mer sosiale av oss. De vil kanskje syns det er merkelig. For dem koster det kanskje ikke så mye å komme seg ut alene.

Men til dere andre, som er som meg. Prøv det! Det er en prosess, en reise. Begynn med å overnatte ved bilen. Gå noen hundre meter. Ikke ha noen prinsipper og la være å hamre løs på deg selv med negativt selvsnakk. Å være redd er ikke noe man nødvendigvis velger, men å velge å gå ut selv om man er redd krever mot. Gi deg selv ros og anerkjennelse for de små skrittene underveis.

Gevinsten er flotte turopplevelser når det passer deg, uten å vente på at det passer andre. Og at man blir ekstra bevisst på hvor godt det er å dele naturopplevelser med andre. God tur!



IMG_1373

IMG_1403

IMG_3203

IMG_3219

IMG_3394

IMG_3423

IMG_3481

IMG_4230

IMG_4115

IMG_4776

IMG_6531

IMG_6717

P7130019

P7130025

Norges Høgfjelsskole

IMG_8099


Skoleåret 2002/2003 gikk Camilla på veglederstudiet ved Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. Dette er et studie i økofilosofiske rammer, og med det tradisjonelle norske friluftslivet som grunnfundament. Studiet er i regi av Nils Faarlund, som er en del av den økofilosofiske friluftsbevegelsen i Norge. Året i Hemsedal skulle sette dype spor. Her er Camillas bidrag til jubileumsverket om Nils: "Samlede Verker, VIII, Veglederstudentene", hvor hun beskriver hvordan det er å være student ved Norges Høgfjellsskole.


Veglederstudiet
 
Hvorfor ble jeg veglederstudent? Det er noe med friluftsliv, noe som er vanskelig å beskrive. Det har alltid vært det eneste som gir meg indre ro, det eneste stedet jeg klarer å koble av fra en konstant uro inne i meg selv. Jeg var så heldig å bli med i speideren som liten, i en ordentlig "turgruppe", og naturgleden vokste. Jeg ble med i ungdomsgruppa i DNT, samt at jeg fikk noen virkelig nære turkamerater, og tidlige livsrefleksjoner ble utvekslet over bålet. Utelivet formet meg mer og mer.

Etter å ha forsøkt meg på "voksenlivet" og jobb i bank ble uroen for stor, jeg lengtet mer og mer etter friluftsliv og eventyr. Jeg sa opp jobben og dro til New Zealand for å studere "outdoor recreation". Jeg lette etter friluftsliv, men jeg var i ferd med å stifte bekjentskap med "adventure".  Det var fantastisk og forferdelig samtidig. Det var et jag etter adrenalin, å utfordre seg selv, å klare ting man ikke trodde var mulig. Alt handlet om å bruke naturen som en arena for å demonstrere egen styrke, å være utenfor komfortsonen. Vi padlet elvekajakk, gikk i bratte fjell, vadet elver og klatret i fjellvegger, alt i en helt utrolig natur. Og jeg ble reddere og reddere. For i jakten på å overskride egne grenser ble vi hele tiden jaget videre, vi fikk ikke lov til å bli der vi var lenge nok til å føle mestring, det var følelsen av å ha overvunnet det umulige skolen var ute etter å formidle.
 
Etter et halvt år var jeg helt utslitt. Jeg var sliten av å være redd hele tiden, og det gjorde meg bare reddere. Denne redselen var en ny dimensjon i mitt friluftsliv, og jeg ville hjem til Norge, hvor friluftsliv alltid hadde vært en overskuddsaktivitet, ikke en arena for å overvinne frykt. Med en erfaring jeg slet med å sette ord på lette jeg etter noe annet. Friluftsliv. Slik vi gjør det i Norge.
 
Min første telefon med Nils, fra New Zealand, var en utrolig opplevelse. Ikke bare forsto han, men han satte umiddelbart ord på hva jeg prøvde å formidle. "Det er adventure, ikke friluftsliv", sa han. Han ba meg lese boka "The adventure alternative", samt oppfølgeren hvor forfatteren hadde gått bort fra adventure som ideal. Han snakket om å begynne i det nære og kjente, og fortsette etter evne til det fjerne og ukjente. Å mestre. Han snakket om de norske friluftstradisjonene, og om at han ikke var overrasket over mine erfaringer. At det var få som på den måten får lov til å kjenne på forskjellene, at Norges Høgfjellsskole virket å passe meg bedre. Om jeg var motivert nok.
 
Det var første gang jeg hørte noen sette ord på mitt eget forhold til friluftsliv. Virkelig forstå. Der og da følte jeg at Nils satte ord på mine tanker når han snakket, og han forklarte ting jeg gjerne skulle sagt selv, men som jeg ikke hadde klart å formulere selv ennå. Det var liksom ikke nytt, det var allerede en del av meg, og det fikk mange brikker til å falle på plass. Identiteten var allerede der.
 
Takket være Nils ble ikke mitt avbrutte friluftsstudie på New Zealand et nederlag, men en rik erfaring å ta med seg, et perspektiv. Og den bevisstheten tok jeg med meg inn som student ved Norges Høgfjellsskole. Jeg kjente med hele meg hvor mye jeg hører hjemme i den norske friluftstradisjonen. 

Å
ret på Høgfjellsskolen ble et annerledes-år i livet. I en hytte på Tuv i Hemsedal gikk jeg på utedo, hentet vann i bekken, vasket klær i balje og hadde ikke nok strøm til både å ha varme og lage mat samtidig. En bevissthet rundt forbruk av naturressurser i hverdagen kom sakte men sikkert, gjennom nærheten til disse ressursene, uten rør eller maskiner mellom dem og meg.
 
Høgfjellsskolekursene var grunnfundamentet. Det var kurs som nordisk fjellferd, breferd og snøkjennskap og skredredning. I mellom kursene var det samtaler i Jordheimen, gamma vår. Der var vi gjester og andre smådyr var de fastboende, og der ble norske friluftstradisjoner og økofilosofi formidlet gjennom lange bålsamtaler. Nils har en egen evne til saklige omveier, men det som fascinerte meg fra første stund var at innskutte setninger alltid hadde fullstendig parentes slutt. Han mistet aldri tråden, men kom alltid tilbake dit han var da han la ut på en sidesti i fortellingen.
 
Noen av tingene jeg husker best er de nære tingene. Som når vi fulgte etter Steinskvetten innover fjellet, eller når vi gikk frem og tilbake over en overgang i snøen, fra skare til løssnø. Når vi hilset på fjellblomstene, på Brearve, den lille blomsten som skal arve breen, eller Bleikmyrklegg. For ikke å snakke om alle pausene, hvor vi sto utålmodige med sekken på mens Nils tok frem termosen, og tålmodig ventet til vi alle hadde forstått at det var drikkepause for alle. Og jeg minnes vinterturer hvor vi skiftet på privilegiet å gå foran, og turer hvor de raske gutta løp foran mens Nils alltid ble gående sammen med oss som gikk bak. 

Å dra på tur med Høgfjellsskolen var å dra på tur med en annen type bevissthet. Jeg lærte å ta egne veivalg, fremfor å følge stier og skiløyper bevisstløst gjennom naturen. Når vi er ute i terrenget ser vi oss rundt og vurderer, tar aktive veivalg. Jeg oppdaget privilegiet ved å gå først. Jeg ble flinkere til å observere, å legge merke til. Jeg lærte at det var mulig å gå flere ganger til leirplassen, slik at man kan ta med seg nok til å være lenge ute uten å trenge å bære med seg alt på en gang. Og hvor fint det kan være at alle har eget telt, slik at man kan ha egentid og refleksjon i teltet, og ikke trenger å være sosial hele tiden. Jeg lærte også at man kan bli i teltet og lese, planlegge eller studere når været er skikkelig dårlig, man trenger ikke trosse elementene for enhver pris. Og jeg lærte at naturen ikke kan beseires, og at jeg selv bestemmer hvor mye risiko jeg ønsker å utsette meg for.
 
Jeg var trygg på friluftsliv når jeg begynte på Norges Høgfjellsskole, jeg var innenfor komfortsonen på tur. Jeg kunne grunnferdigheter som å sette opp telt, fyre bål, lage mat på primus og orientere etter kart. Men på Høgfjellsskolen var det ikke grunnferdighetene som var i fokus, det var nærheten til natur. Jeg lærte å gå inn i naturen, og jeg fikk en bevissthet rundt hvorfor det føles som å komme hjem.
 
Etter veglederstudiet
Først studier og jobb. Jeg hadde mange små personlige samtaler med Nils underveis i studiet. Jeg uttrykte at jeg ønsket å gjøre en forskjell for natur, men at jeg ikke visste hvordan. Jeg snakket om å ta biologistudiet. Dette året på Norges Høgfjellsskole hadde vridd fokuset mitt fra friluftsferdigheter til natur. Jeg var blitt natur-venn. Og jeg var plutselig nysgjerrig på hvordan naturen rundt meg fungerer.
 
Nils advarte meg. Han mente at akademia ville fremmedgjøre meg fra natur, fordi det fremhever kunnskap fremfor kjennskap. Han kalte biologer for nekrologer, og sa at man ikke blir bedre kjent med natur av å skjære i den, å måle og veie den eller å ta temperaturen på den. Han mente jeg kunne utrette masse for natur uten en akademisk utdannelse. Samtidig hadde jeg lagt merke til at Nils ofte viste til sin egen akademiske grad, og sånn sett ga tyngde og troverdighet til det han formidlet, selv om poenget hans ofte var at akademia har en tendens til å støpe alle i en form.

Sånn ble biologistudiet i Tromsø¸ "et prosjekt i Norges Høgfjellsskoles ånd". Jeg er heldig som fikk lov til å ta med meg disse tankene rundt akademia inn i studietiden, og jeg kjenner på riktigheten av det Nils sier om utdannelsesinstitusjoner. Jeg er ikke uberørt av støpeformen, men jeg klarte å komme unna med "delvis støpt". Under biologistudiene fant jeg ut at det var sammen med filosofistudentene jeg trivdes best, ikke realistene. Faget "Økofilosofi A - menneske og natur" ble et pusterom fra det korrekte og målbare, og jeg kastet meg glødende ut i økofilosofiske samtaler med likesinnede.  Jeg oppdaget da at jeg er en filosof, og at jeg allerede var i gang med å definere min egen økosofi C (camilla).

Senere har jeg bygget på med mer praktisk og metodisk utdannelse, og har tilegnet meg prosjektledelse, miljøledelse og kvalitetsledelse. Jeg har jobbet som arealplanlegger i kommune, og sittet der omdisponering av natur blir besluttet. I dag er jeg ytre miljø kontroller i Jernbaneverket, hvor jeg får lov til å jobbe med etterlevelse innenfor ytre miljø i byggeprosjekter. For lovverk og planer betyr ingenting for natur, men at vi følger dem utgjør en stor forskjell.

Mitt private friluftsliv er jeg glad for at jeg har sluppet å selge for å overleve. Det har vært mitt, og det har vært eventyrlig. Jeg var i mange år gift med en turkamerat som delte lidenskapen for friluftsliv, og vi var på mange og lange turer. Vi gikk Finnskogleden, Rondanestien, langfjella på langs, Nordkalottleden og Norge på langs, fra Halden til Nordkapp. Vi var på turer i Troms, Finnmark, Lemmenjoki, Enontekio, Abisko, Stora Sjøfallet, Sarek og Padjelanta når vi bodde i Nord-Norge. Vi padlet elva Poroeno i Finland, hvor vi ankom med sjøfly på fjellet og padlet ned til lavlandet. Vi utforsket Fulufjell, Rogen, Hardangervidda, Sigdal og Rondane. Jeg har fått oppleve så mye fin natur at det er vanskelig å ramse opp alt, men viktigst var likevel naturopplevelsen og tilstedeværelsen underveis. Det jeg tok med meg fra Norges Høgfjellsskole endret min måte å gå på tur på, og har gjort mitt friluftsliv rikt og tilstedeværende. 
 
Som mange andre har jeg også hatt mine nedturer i livet. Ved samlivsbrudd mistet jeg turkameraten min. Gjennom en vanskelig tid var det mye i livet som sluttet å fungere, og friluftslivet ble redusert til bålturer i nærområdene. I timesvis har jeg stirret i bålet, og igjen ble livsrefleksjoner utvekslet over flammene. Minnene fra turer har vært en livbøye, jeg har flydd av sted og gjenopplevd. Og når jeg for første gang på alt for lenge opplevde å ha lyst til noe igjen, var det friluftsliv jeg drømte om. 
 
Nå er jeg på en ny reise, nå tar jeg friluftslivet tilbake, alene. Jeg fungerer ikke uten, finner ikke ro. Jeg må lære meg å være på tur alene, uten å kjenne på alt som var den gang vi var to. Og det er en krokete sti. Jeg har oppdaget hvor mye trygghet det ligger i å ha selskap, og ting som har vært langt innenfor komfortsonen er plutselig helt utenfor når jeg står alene. Nå helbardunerer jeg teltet i pent vær, for sikkerhets skyld. Leter alt for lenge etter leirplassen med minst vind. Jeg kjenner usikkerheten når beina synker i myra, og blir utrygg på meg selv utenfor de trygge stiene. Jeg må plutselig forholde meg til frykt i situasjoner som aldri har vært annet enn trygge. Kanskje noen av de jeg har med på tur har det sånn som dette? Det er en fin erkjennelse å ta med seg videre. For jeg er ikke et øyeblikk i tvil. Friluftslivet blir med meg videre. Det har definert så mye av hvem jeg er, og det er ingen vei tilbake.

 
Refleksjoner
 
Jeg skal ikke presentere filosofiske utbroderinger eller forsøke å beskrive "økosofi C (camilla)". Min økosofi er sterkt preget av hvem jeg er, speideren, Norges Høgfjellsskole, alle turene, bålsamtalene og enkeltmennesker gjennom livet.

Nils og Norges Høgfjellsskole passet inn i mitt verdigrunnlag uten behov for justeringer, men ga meg bevissthet og erfaringer som har vært med på å forme mitt friluftsliv og mitt verdigrunnlag videre. Det var brikker som falt på plass, og tanker ble dannet og utfordret. Det var fellesskap. Venner av natur. 

Nils lærte meg å ta egne veivalg. Å fumle og famle. Å gå fra kunnskap til kjennskap. Han lærte meg om økofilosofi og friluftslivets tradisjoner. Om identitet. Om vegglede. Og om ferdigheter som de brukte før i tiden, som å klatre med fjellstøvler eller foreta en kroppsrapell med bare tau.

Når de spreke gutta løp foran gikk Nils med oss "trege" bak. Han hadde aldri dårlig tid, ble aldri utålmodig. Han sa at de utålmodige gutta som liker å vente må få lov til å løpe av gårde så de kan få ventet mest mulig. Selv var han ikke så glad i å vente, så han gikk heller sammen med oss, det var mye triveligere. Samtalene i baktroppen er fine turminner. Vi hadde tid til å se oss rundt. Ã… ta på, kjenne på og smake på. Jeg har lært at det ikke alltid er sammen med de raskeste og flinkeste jeg lærer mest. 

Den sterkeste opplevelsen ved tiden min i Hemsedal var likevel erkjennelsen av hvor viktig det er å få lov å ferdes etter evne. Å starte i det nære og kjente, og gå sammen til det fjerne og ukjente. Å tillate seg selv og andre å fumle og famle lenge nok til at man opplever mestring. Alle kursene til Nils begynte i skogen, for skogen er trygg og kjent for de fleste. Vi møttes der, med bål og samtale, for å samle opp alle. Bli kjent. Før ferden over tregrensa. Det ga meg en trygghet og ro når jeg trengte det, en trygghet jeg ønsker å gi videre til andre.

Som vegleder ønsker jeg å møte mennesker der de er. Jeg ønsker å se de som føler seg usikre og gå sammen med de som går bak. Jeg har lyst til å la andre oppdage, uten å peke ut alt jeg ser. Jeg har en tålmodighet på tur jeg ikke har noe annet sted i livet. En tålmodighet som kom når jeg fikk fumle og famle mitt eget friluftsliv fra kunnskap til kjennskap.

Jeg kan ikke leve et rikt liv uten friluftsliv. Jeg må inn i naturen for å hente en indre ro jeg ikke finner andre steder. For å komme ordentlig nær hverandre må vi dele samtaler over åpen ild, slik mennesker gjorde i tusener av år. Naturen er kulturens hjem, og uten natur er jeg hjemløs.

IMG_8097

IMG_7574

IMG_7572

IMG_6973

IMG_7591

IMG_7573

Ultralett friluftsliv

Det går en "ultralett bølge" over verdens friluftsindustri! For noen år siden var de fleste produsentene fortsatt fokuserte på tekniske løsninger, robusthet og komfort. Vekt var noe som kom i annen rekke. I dag har bortimot alle seriøse produsenter en eller annen form for "ultralett" produktlinje blant sine produkter, enten det er telt, sekker eller kokeapparat.

I tillegg til produsentene av utstyret er det mange som prøver å tjene en slant på dette nye fenomenet. Det gis ut bøker og skrives artikler om hvordan man skal pakke ultralett, og en fellesnevner for mange av disse bøkene og artiklene er at de anbefaler folk å spare vekt for eksempel ved å klippe over lange reimer på sekken, slik at man kan spare 20 gram. Eller å gå på tur med joggesko som veier mindre enn fjellstøvler. Dessuten er det en tendens at man kutter komforten, ved f.eks. å anbefale folk å bytte ut den tykke thermaresten med et tynt skumplastunderlag.


Vi, som de ekte utstyrsfantastene vi er, har sittet å sett i utstyrskatalogene, på alt dette nye lette utstyret, og satte oss for to år siden som mål å kunne pakke en sekk for en tur rett i underkant av en uke som ikke skulle veie mer enn 5 kilo. Dette er jo egentlig ikke så vanskelig, det er jo bare å fylle lommene med mat og putte en kniv i beltet, men målet vårt var at vi ikke skulle tape vesentlig komfort i forhold til det vi var vant til! Denne artikkelen er resultatet av de erfaringene vi har gjort oss i denne perioden.

Hva har du å tjene på å pakke lettere?
Hvorfor i alle dager skal du pakke lettere? Sannsynligvis er du fornøyd med sekkevekten som den er. Du er sterk, utholdene og har i løpet av mange år tilpasset det friluftslivet du driver etter det utstyret du bruker. Om du er helt fornøyd med tingenes tilstand har du kanskje ikke noe å tjene i det hele tatt! Men om du noen ganger synes dagsmarsjene blir for slitsomme, sekken blir for tung eller gjerne skulle hatt litt mer overskudd når du kom frem til fiskeplassen eller hytta kan du få stort utbytte av å pakke lettere. Hvor mye lettere er opp til deg, dine preferanser og din lommebok.

Generelt sett gir lettere sekk mindre slitasje på kroppen, det gir åpenbart mer overskudd (eventuelt lengre dagsmarsjer) og det kan faktisk for mange gi større naturopplevelse siden man kan bruke mer ressurser på å nyte naturen heller enn å stirre ned på stien under en alt for tung sekk.

For mange kan det nye lette utstyret faktisk revolusjonere friluftslivet. Mennesker som av forskjellige grunner, det kan være skader, alder eller liknende, kan nå få muligheten til å fortsette med det friluftslivet de drev før. På mange måter kan dette "forlenge" de aktive årene for mange friluftsmennesker. I dag ser man få 60 og 70 åringer på telttur, om noen år kan dette faktisk ha forandret seg!


Hvor lett kan det bli?
I mange blader har artiklene fokusert på hvordan man kan pakke en sekk på under 15 og under 10 kilo. Dette er for mange forholdsvis lett, men egentlig ikke revolusjonerende. Vi satte oss som mål å pakke en sekk på 5 kilo. Med telt, sovepose, kokeapparat, varme klær, mat og alt man trenger for en fjelltur. Det viste seg ikke å være lett. De fleste produsenter har lett utstyr, men for å komme så radikalt ned i vekt trengte vi det letteste. Dessuten er vi meget kresne på kvalitet og ønsker ikke ting som går i stykker etter noen gangers bruk. Under er lista med utstyr vi har kjøpt, pakket og prøvd på tur.

Isteden for å begynne med å klippe over reimene på det utstyret vi allerede hadde, satte vi opp en liste over alt utstyret vi tar med på tur, og hva det veier. Så erstattet vi de tyngste delene med ultralette. På den måten sparte vi raskt mange kilo, istedenfor noen få gram. Når alt det tunge utstyret var byttet ut fortsatte vi med å se etter lettere utgaver at resten, og til slutt klippet vi remmer o.l. for å spare de siste grammene. Over en periode på ca 1 år gikk vekten på en pakket sekk ned fra nesten 20 kilo til rett over 5. Fortsatt er ikke jakten over, og vi leter kontinuerlig etter utstyr som vil spare oss for vekt.


Pakkliste:

Camp-utstyr (1680g):
Telt: Hilleberg Rajd (2 personer 950g
Liggeunderlag: Thermarest Prolite 3 (kort) 370g
Sovepose: Kimmlite PA1 360g
Som alltid er dette den tyngste delen av utstyret. Telt, sovepose og liggeunderlag er noe man ikke kommer utenom. Vi benytter et enkelt-duk-telt for to personer. Teltet er overraskende romslig for to og gir lite kondens når det ikke regner. Liggeunderlaget er Thermarests letteste, det gir enormt god komfort og dekker fra skuldrene til rett under knærne på en 190cm lang person. Soveposen er ofte et vanskelig sted å finne skikkelig lette utgaver, Kimmlite PA1 består av et vindtett trekk i soveposeform som kun er foret fra livet og ned, det er meningen av du skal bruke den varme genseren din om natten.

Pakking (915g):
Sekk: Golite adventure racing pack 850g
Vanntett pakkpose: StS dry sack ultrasilicon 65g
Noe må det jo pakkes i. Golite adventure racing pack er en av de aller letteste 50 liter sekkene som finnes, den gir grei bærekomfort for opp til 10 kilo og har praktiske nettinglommer på utsiden. For at ting skal holde seg tørt trenger du et vanntett trekk. Et trekk like stort som sekken trenger ikke veie mye når det er laget av de aller letteste materialene.

Klær (544g):
Varm genser: Ajungilak fibergenser 393g
Varm bukse: Brynje netting bukse 151g
Noe komfort må man ofre, vi har valgt ikke å ta med f.eks ekstra sokker. En fibergenser er lett og varm (selv om den skulle bli våt), og en brynje "nettingbukse" luner godt både om man bruker den når man går eller i soveposen.


Toalettsaker (92,33g):
Toalettmappe: Ziplock-pose 2g
Tannbørste: Mini "fingertannbørste" 1,33g
Tannkrem: Micro tannkremtube 6g
Såpe: Packsoap (halv flaske) 30g
Håndkle: Packtowel ultralight 23g
Toalettpapir: Noen tørk toalettpapir pakket i ziplockpose 30g
Toalettsaker er helt klart "luksus", men siden konseptet var at vi ikke skulle trenge å ofre noe komfort må det være med. Toalettsaker har vist seg, takket være en svært innovativ reiseindustri, å være en av de letteste kategoriene å få lett. På under 100 gram har vi klart å få pakket alle nødvendige ting inkludert såpe og håndkle.

Kokeutstyr (383,6g):
Gassbrenner: MSR pocketrocket 86g
Gass: Liten gassboks 125g
Kjele: Relags titankjele m/lokk 108g
Skje: MSR titanskje 15g
Drikkeflaske: Nalgene "soft-flaske" 49,6g
Også på kokeapparatfronten produseres det mye fint på under 100 gram. Her gjelder det å finne en lett brenner, og både kjele, bestikk og annet bør være av titan. Det som foreløpig er vanskeligst er å finne en god drikkeflaske. Den bør være romslig, tåle kokende vann og kunne vaskes med en vanlig oppvaskbørste. Den mengden gass vi tar med forutsetter at man fyrer bål så ofte man har mulighet, og kun benytter gas i dårlig vær (125g gass koker ca 4 middager for en person).

Mat (1410g):
Middag: Adventurefood x 4 440g
Lunch: Potetmos m/melk og gressløk x5 450g
Frokost: 130g havregryn x 4 520g
Mat er det absolutt vanskeligste punktet å spare vekt på. Når du bærer lett trenger du ikke like mye næring som på andre turer, men en følelse av å ha for lite mat legger ofte en demper på både humør og ytelse. Med frysetørket middag og havregryn til frokost er det ikke mye å spare inn. Det hemmelige våpenet her er potetmos. Vanlig potetmos med melk kan lages med både varmt og kaldt van rett i posen. Det kan være verdt å tenke på siden varme måltider krever mer gass. En pose potetmos veier 90g og inneholder i underkant av 360 kcal.

Diverse (98g):
Kniv: Gerber ultralight L.S.T 34g
Hodelykt: Black Diamond EON 23g
Opptenning: Lite ildstål 28g
Tape Fiber-tape 10g
Sysett "hotell-sett" med knapp, tråd og nål 3g
En kniv og noe å tenne bål hører med. I tillegg er en lykt ofte god å ha. Man kan velge en lettere diodelykt til å henge f.eks. på nøkkelknippe, men vi valgte en hodelykt på 23 gram av praktiske (og prinsipielle) årsaker. For å gjøre enkle reparasjoner tar vi stort sett med litt fibertape (duct-tape) og et lite sysett av typen du får på hoteller. Dette veier nesten ingen ting, men kan lappe alt fra lekke thermarest underlag til rifter i teltet eller sekken.

Total vekt: 5122,33g

Som det vises av lista er dette en komplett pakkliste for en person, men alt utstyret her vil også fungere for to (teltet er for to og kjelen rommer akkurat nok vann til 2 middager). Når man fordeler telt og kokeutstyr på to kan man enten velge å gå med nesten 3 kilo i sekken, eller man kan unne seg f.eks. en god bok eller en sjokoladeplate.

Ultralett, slitasje og sikkerhet
Argumentet mange bruker for ikke å kjøpe lett utstyr er at det tåler mindre enn det tyngre. På mange måter er dette korrekt, men det er også en sannhet med modifikasjoner. Tynt silikonimpregnert nylon som benyttes i mange ultralette sekker og pakkposer tåler mye mindre enn den tykke corduranylonen mange sekker ble laget av på 80- og 90-tallet. Det betyr allikevel ikke at de lette materialene ikke tåler noen ting! F.eks. har silikonimpregnert nylon blitt brukt som teltstoff i lang tid, få har vel klart å slite hull på teltet sitt ved vanlig bruk?

Nøkkelen til å få ultralett utstyr som varer lenge er å se an kvaliteten og ta vare på utstyret. Kjøp kun fra anerkjente leverandører og sjekk i butikken om varen gir en god følelse. Når du bruker utstyret kan du nok ikke kaste det rundt mellom spisse kvister og steiner, ei heller kan du bruke sekken til å sitte på. Om du klarer å legge av deg noen av de gamle uvanene kommer det ultralette utstyret til å vare like lenge som det tunge, og du trenger ikke å være bekymret for at det skal bli raskt ødelagt. Men som alltid: ta med reparasjons-saker på tur!

Sist men ikke minst gjelder den evige sannheten: "ferd etter evne". Du pakker ikke en ultralett 5 kilos sekk når du skal krysse innlandsisen på Grønland, på samme måte som du ikke pakker for en ekspedisjon når du skal på hyttetur i helgen. Det ultralette utstyret er for vanlige fjellturer, og skal du ut på mer ekstreme aktiviteter enn det må du revurdere enten turen eller utstyret du skal ha med deg.

Bør jeg kaste alt mitt gamle tunge utstyr og kjøpe nytt og ultralett?
Det kommer an på hvor mye du synes du har behov for ultralett utstyr, hvor moro du synes turutstyr egentlig er og hvor mye penger du har. Pris er ikke proporsjonal med vekt, ofte heller tvert imot, noe som er hovedgrunnen til at ikke flere pakker lettere.

Noen mennesker synes at turutstyr er gøy, og ser det som en forlengelse av friluftshobbyen sin, andre er redd for utstyrshysteri. Uansett hvilke kategori man tilhører må man noen ganger bytte ut, eller kjøpe nytt, utstyr. Med mengden lett utstyr tilgjengelig i dag er det ingen grunn til ikke å vurdere dette. Ved å bytte ut del for del med lettere utstyr vil man over tid få en mer behagelig sekkevekt, og kanske også et mer givende friluftsliv.



God tur!

Lag dine egne ferdigretter


page6_blog_entry3_summary_1
Er du lei toro-poser uten kjøtt, eller overprisede og små porsjonspakker med frysetørret middag? Å lage sine egne ferdigretter er lettere enn man skulle tro. Man kan lett kreere måltider som kan konkurrere med ferdigmaten både på vekt og smak, og ikke minst på pris.

De fleste matretter kan brytes ned til enkelte bestanddeler: kjøtt for proteiner, ris eller poteter for karbohydrater, olje eller smør for fett og diverse ingredienser og krydder for smak. Om man tenker seg et måltid på denne måten blir det umiddelbart lettere å sette sammen sine egne.

Noen av ingrediensene kan kjøpes ferdige: hurtigris som kun skal tilsettes vann, potetmos med melk, melkepulver, krydder o.s.v. men andre kan være vanskeligere tilgjengelig, og i noen tilfeller kan det være enklest å tørke selv.

Tørking senker vekt og forlenger holdbarhet og det meste kan i utgangspunktet tørkes, det er bare snakk om hvor mye ressurser man ønsker å legge i det, og hvordan man gjør det. Om man skal tørke mye får man kjøpt tørkemaskiner til hjemmebruk, eller man kan bruke stekeovn, varmeskap og varmeovn om man kun skal tørke små mengder. Det enkleste, og billigste, er å bruke stekeovn. Der kan du tørke på lav varme (50-70 grader), med ovnsdøren på gløtt. Tørketiden varierer på hva det er du skal tørke, om du ikke liker å ha ovnen på om natten kan du ta ut stekebrettet med det du tørker og plassere det over en varmeovn.
 


Eksempel på tørking av sopp:


page6_blog_entry3_1

1. Rens soppen og kutt den i tynne skiver.
2. Fordel skivene på et stekebrett med bakepapir.
3. Sett stekebrettet i 70 graders ovn i et par timer.
4. Når soppen er tørrere men fortsatt bøyelig (knekker ikke) tar du den ut av stekeovnen og legger stekebrettet på en varmeovn over natten.
5. Morgenen etter bør soppen være helt tørr og knuse når du tar i den.
6. Pakk soppen i en papirpose og oppbevar i jevn temperatur beskyttet mot fukt.


Etter å ha tørket sopp på denne måten kan den tilsettes gryter og hurtigretter, den sveller fort og smaker godt. Den samme formen for tørking kan også brukes på kjøttdeig, paprika, løk, chili, og andre grønnsaker som ikke trenger å forvelles først. Kjøttdeig stekes først, gjerne med sopp og løk, for deretter å tørkes.
En del av ingrediensene i et måltid kan kjøpes ferdige. Hurtigris og potetmos er gode eksempler på ingredienser som gir mye næring, veier lite og ikke trenger særlig mye tilberedningstid. I tillegg kan tørrmelk, krydderblandinger og pulverblandinger som f.eks cheddar-dip pulver gi variasjon i kosten.

Når man pakker ingrediensene kan det være greit å ikke pakke alt i en stor plastpose, noe trenger lenger tid på å svelle så det lønner seg å ha kjøtt og tørket sopp eller grønnsaker i vannet før det koker, ris eller potetmos haes i når det koker og tørrmelk kan fint røres i etter at gryten er tatt av primusen eller bålet (så slipper du at det brenner seg eller koker over). Dessuten forenkler det matlagingen om hvert måltid er pakket for seg, komplett med tilmålte mengder krydder, ris og kjøtt.

Her er to eksempler på oppskrifter vi har prøvd selv med stort hell, mengden er til 2 / 3 personer avhengig av hvor krevende turen er

Soppgryte
• 6 dl hurtigris
• 1 pk tørket kjøttdeig stekt med løk
• 2 stk buljongterninger
• 3,5 dl tørket sopp
• 2,5 dl tørket purre
• 3 spiseskjeer smør
• 3 fedd hvitløk
• 2,5 dl tørrmelk
• 1 ⁄ 2 ss hakket chili (Blackboy hakket chili)
• Salt og pepper etter smak (en del anbefales)

Start med en liter vann i gryten, (spe med snø eller vann etter hvert som du synes det blir nødvendig) rør ut buljongterningene, tilsett så sopp, kjøtt, purre, smør, chili og de hakkede feddene med hvitløk. Kok opp. Når vannet koker, tilsett hurtigrisen og smøret. La koke til risen er ferdig. Rør inn melkepulveret etter at gryten er tatt av primusen eller bålet. Krydre. Om du ønsker en tykkere konsistens kan litt maizena brukes.

Chiligryte
• 6 dl hurtigris
• 1 pk tørket kjøttdeig stekt med løk
• 1 buljongterning
• 1 ⁄ 2 dl tørket Chili
• 1 dl tørket purre
• 3 hakkede fedd hvitløk
• 3 spiseskjeer smør
• 4 spiseskjeer paprikapulver
• 1 og 1 ⁄ 2 spiseskjeer black boy hakket chili
• 1 ⁄ 2 dl soltørket tomat
• 1,5 dl cashew nøtter (usaltede)
• 2 spiseskjeer chilipulver
• 2,5 dl tørrmelk

Start med en liter vann i gryten, (spe med snø eller vann etter hvert som du synes det blir nødvendig) rør ut buljongterningen, tilsett kjøtt, krydder, smør, hvitløk og de tørkede grønnsakene. Når vannet koker tilsetter du risen, og lar koke til risen er ferdig. Rør inn tørrmelken når gryten er tatt av primusen eller bålet. Smak til med salt og chilikrydder.

Om du kombinerer alle de ferdige ingrediensene du finner i butikkene, og tørker noe selv er det bare fantasien som kan sette en stopper for hva du kan lage!
 

 

Turliv.net tar ikke ansvar for hva du måtte finne på av idioti, få av diare eller matforgiftning på grunnlag av denne artikkelen, bruk din egen dømmekraft når det gjelder holdbarhet!

Brødbaking i stekepanna


page6_blog_entry0_summary_1
Det er tidlig morgen, og du våkner i soveposen når duften av ferskt brød og nykokt kaffe siver inn teltdøra. Kan livet bli bedre?

Det er mange ting som kan gjøre friluftslivet bedre, men gode liggeunderlag og store telt har ikke brøkdelen av effekten til ferskt brød.

Mange spiser tørre knekkebrød eller smakløse havregrynsblandinger til frokost når de er utendørs. Brødbaking har rykte for å være vanskelig, tidkrevende og trenge mange tunge ingredienser. Sannheten er at brødingredienser ikke veier mer en den letteste frokostblanding, og den villeste villmann bør kunne blande vann i en pose og kna et minutt. Det som er en sannhet er at det tar litt lengre tid å bake brød enn å blande havregryn med vann. Hvor lang tid kan du påvirke ved valg av type brød. Brød med gjær tar lengst tid, med bakepulver tar det endel mindre tid og brød med bare mel, olje og salt tar bare steketiden å lage.

Brøddeig kan du blande av bortimot hva som helst, vi har tatt utgangspunkt i fire oppskrifter som er grunnleggende forskjellige, så kan man på egen hånd komponere sitt perfekte turbrød.

Brødet kan bakes både i stekepanne, i stenovn eller på stenhelle. For de fleste er stekepanne det enkleste, og det fører til minst skade på naturen. De beste stekepannene har et godt håndtak og et lokk som gjør at brødet stekes jevnere.

Oppskrifter (for 2)

Pannebrød med gjær og bakepulver
page6_blog_entry0_1
Bortsett fra mengden gjær og kombinasjonen med bakepulver er dette egentlig en helt vanlig brødoppskrift. Den blir ganske luftig og smaker utmerket, men det tar litt tid å vente de 20 til 30 minuttene det tar å heve deigen. Om sommeren kan deigen noen ganger bare settes i sola, andre ganger har det fungert å sette den i en kjele med lunkent vann. Om vinteren kan hevingen bli litt vanskeligere, men man kan forsøke å holde deigen varm med kroppsvarme eller i soveposen.

1 kopp fint hvete- eller speltmel
1 kopp grovt hvete- eller speltmel
2ss sukker
2ss bakepulver
1ss pulvergjær
ca 3dl lunkent vann
Bland det tørre i en plastpose før du reiser. Bland lunkent vann i posen og sett den et lunt / varmt sted i ca 20 til 30 minutter før steking. Velt deigen, som skal være nesten rennende, ut av posen og rett ned i varm stekepanne og klapp de ut til 2 runde, flate brød. Stek på så lav varme som mulig, brødet kan snus når det har stivnet ca 3 cm inn på kantene. Brødene er ferdig når de har gyllen farge på begge sider og er faste og luftige tvers gjennom.

Pannebrød med bakepulver
page6_blog_entry0_2
Dette er en litt raskere variant enn brødet med gjær. Resultatet blir ikke like luftig som gjærbrødet, men blir både smakfullt og saftig. Dette er helt klart vårt valg om vi ikke ønsker å bruke tid på heving.

1 kopp grovt hvete- eller speltmel
1 kopp fint hvete- eller speltmel
1/2ss bakepulver
1 ts salt
1 1/2dl vann
Smør / olje til steking
Bland det tørre i en plastpose før du reiser. Bland med vann og kna deigen til en litt bløt og seig konsistens (dette gir erfaringsmessig det luftigste brødet). Velt deigen rett fra posen og ned i stekepannen i to omganger. Klapp deigen flat og rund i stekepannen med våt hånd. Stekes gyllent på begge sider i litt olje eller smør.


Bannocs
Dette er en oppskrift som skriver seg fra Nord Amerika og pelsjegerne. Den har litt flere ingredienser og melkepulveret gir litt mer smak på rundstykkene. Siden de ikke inneholder gjær trenger de ikke hevetid eller varmt vann, men krever endel lengre steketid enn de flate pannebrødene.

1 stor kopp grovt hvete- eller speltmel
1 stor kopp fint hvete- eller speltmel
1/2 kopp havregryn
1 dl melkepulver
2 ts sukker
3 ts bakepulver
1/2 ts salt
Vann
Smør / olje til steking
Bland alt det tørre i en plastpose før du reiser hjemmefra, tilsett vann kna deigen til den er så fast at du akkurat klarer å forme rundstykkene.. Form deigen til rundstykker og stek i panna flere av gangen. Rundstykkene er ferdige når de er faste tvers gjennom og gyllne på begge sider.

Pannebrød uten melk eller gjær
Dette er en oppskrift som hevdes å stamme fra Afrika, sannsynligvis er dette en ganske generisk oppskrift på brød fra en tid før bakepulver eller gjær var allment tilgjengelig. Brødet blir ikke spesielt luftig, men om det spises ferskt er det ganske saftig. Dette blir aldri noen favoritt hos oss, men er en mulighet om man ønsker lite ressurskrevende avveksling fra havregrøten.

1 kopp grovt hvete- eller speltmel
1 kopp fint hvete- eller speltmel
1 ts salt
olivenolje
krydder (f.eks. rosmarin og paprika)
vann
Bland alt det tørre i en plastpose før du reiser. Tilsett vann og olivenolje og kna til en fast, men smidig konsistens. Stekes i tørr panne som flate kaker.


Generelle tilberedningstips
- Bland alt det tørre i en solid plastpose hjemme, plastposen bruker du til å kna deigen i på tur slik at du minimerer søl.
- Ha olje på en liten flaske (eller litt større om turen er lang). Siden olje lett blir grisete er det lurt å ha flasken i en tett plastpose.
- Ikke bruk frø i brødet, disse punkterer lett plastposen. Tilsett eventuelt frø helt til slutt.
- Lag deigen bløtere enn du tror er riktig, da blir brødet luftigere og saftigere.
- Jo bredere kokeapparatet varmer, jo jevnere stekt blir brødet. Bruker du et kokeapparat med konsentrert flamme kan du kompensere ved å holde stekepanna litt over brenneren og bevege den over varmen.
- Fukter du fingrene med vann før du klapper slipper du at deigen setter seg fast på hendene.

Sporløst friluftsliv

Endelig fremme! Etter timevis, kanskje dagevis, med padling, bæring og slit er du midt i villmarka. Ingen hytter, ingen bilveier og ingen togskinner. Her er det bare du, elgen og myggen.

Dessverre er ikke du den eneste som oppsøker slike steder. På alle odder rundt vannet er det rester av gamle bålplasser, gjerne 2 eller 3 på hver odde. Søppel, engangsgriller, ølbokser og tomme flasker ligger spredt rundt i terrenget. I vannet flyter fiskeslo og rester av noens oppvask.


I løpet av de siste årene har forskjellige former for "friluftsliv" blitt mer og mer populært. I tillegg til de tradisjonelle frilufts-organisasjonene som DNT og Speiderforbundene har man fått private arrangører av utendørsaktiviteter og initiativ som "fjellenes år" og "friluftslivets år". Alle disse organisasjonene, firmaene og initiativene har som mål å få flere mennesker ut.

Med et allerede høyt, og økende press på naturen blir det desto viktigere å verne om naturens egenverdi, unngå slitasje og på samme tid begrense aktiviteter minst mulig.

Vi har i mange år hatt en innstilling om at det eneste som skal ligge igjen etter oss i naturen, om det ikke er mulig å unngå, er fotspor.

Denne artikkelen er en oppsummering av de erfaringene vi har gjort gjennom mange år med denne innstillingen.


Det finnes ingen unnskyldning for å etterlate søppel!

Det bør være et prinsipp for alle friluftsmennesker at man bærer ut igjen det man bærer inn i naturen. Alt man kan brenne på bålet vil selvfølgelig lette sekken betraktelig, men vær oppmerksom på at aluminium fra suppeposer og pålegg ikke brenner fullstendig, og at man må gjennomsøke bålet etter rester av halvbrent søppel.

Om man har opplevd å få sekken fylt med illeluktende ”søppelvann” fra en lekk søppelpose nøler man kanskje med å putte gjenknytte plastposer i sekken igjen. I flere år har vi brukt en tatonka vanntett pakkpose med rullelukking som søppelsekk. Den er 100% vanntett, veier lite, tømmes enkelt og vaskes med klor mellom hver tur.

Synes du det blir mye søppel å bære på i løpet av en tur kan du prøve å kutte ned på innpakning av matvarer og liknende. Om du kutter ned på hva du bærer inn blir det mindre søppel å bære hjem.


Gamle bålplasser har ingen følelsesmessig verdi for andre enn deg selv!

Å komme til sin faste bålplass ved favorittfiskevannet har selvfølgelig sin sjarm, men de fleste gangene vi fyrer bål er det på steder vi neppe kommer tilbake til. Dessuten er du sansynligvis ikke den eneste som fyrer bål i området, og få ting vitner så lite om urørt natur som bålplasser hver femtiende meter.

Tildekking av bålplassen bør være obligatorisk. Selv om man har lite tid tar det sjelden mer enn et par minutter å skjule en bålplass, forutsatt at man har planlagt godt.

Om vi har mulighet til det bør vi alltid la bålet brenne helt ut. Forkullede trebiter og halvbrente kubber brytes ekstremt sakte ned, og blir liggende i lang tid som et synlig minne om bålet ditt.

Bål bør som en hovedregel være så små som mulig. Om du ikke har behov for varme krever det få kvister å koke middag. I løpet av en 3 ukers skogstur, fyrte vi bål 2 til 3 ganger om dagen kun på småkvist funnet på bakken, og lyng eller never til opptenning. Siden vi fyrte små bål krevde det lite innsats å slukke med vann, og å skjule bålplassen.

Steiner har ingenting å gjøre rundt bålet. Kanskje ser det koselig ut med en ring steiner, men steiner bør kun brukes om man har behov for noe å sette kjeler på, eller til å legge under bålet som brannsikkert underlag. Steinene blokkerer for oksygen til ilden, og har i de fleste tilfeller ingen reell funksjon for sikker bålfyring (dessuten opptrer runde steinringer svært sjeldent i naturlig i naturen).

page6_blog_entry2_1

Bål bør aldri fyres på svaberg eller store steiner. Stein og fjell sprekker ofte på grunn av varmen og sot setter igjen sorte flekker som synes godt. Gode bålplasser ligger på sand eller jord, et stykke fra brennbart materiale. På den måten kan du grave vekk det øverste sand- eller jordlaget, fyre bålet, slukke og legge tilbake vegetasjon på toppen (husk for all del å slukke virkelig godt, med rikelige mengder vann).

Bål på stein:
page6_blog_entry2_2

På bildet brukes en stor stein (som er snudd) som brannsikkert underlag, mindre steiner brukes som kjelestøtter. Bålet er lite, men stort nok til å koke kaffe. Når kaffen er kokt kan bålet brenne ut (for ikke å legge igjen kullrester), man kan slukke effektivt med vann og deretter snu den store steinen tilbake slik den lå. På denne måten legger man ikke igjen noen synlige spor etter bålet.

Bål i sandhaug:
page6_blog_entry2_3

En enkel måte å fyre et bål som lett kan skjules, og som er ganske spredningssikkert, er å fyre det i en naturlig sandhaug (vanlig i tørr furuskog, brukes ofte av skogsfugl til sandbad).

I slike sandhauger er det lett å grave ut en dyp grop (ikke så dyp at bålet ikke får nok oksygen) der man kan fyre et lite bål relativt sikkert. Når man har brent ut bålet slukker man med vann og graver tilbake sand, evt. legger på mose og gress der det har vokst tidligere.

Bål i myr:
Bål kan også lett fyres i våt myr. Pass på at myren der du skal fyre er så våt at det pipler frem vann når du tråkker i den, og at du lett kan klemme ut rikelig med vann fra mose (hvis ikke kan torven ta fyr..) Skjær et sirkelformet stykke torv / hvitmose ut av myren (ca 40-60 cm i diameter, 10 cm dypt).

Ta denne til side for å skjule bålet senere. Legg grove kvister i bunnen av gropen for å hindre at bålet slukker som følge av fuktighet fra myren. Fyr bålet. Når det har brent ut slukker du som vanlig med rikelige mengder vann, og legger på mosen du skar løs.

Bål på jord:
Om du fyrer bål på jord eller mose, pass først på at det ikke er røtter eller lyng i nærheten av bålplassen. Røtter kan ta fyr under bakken å brenne lenge etter at du har forlatt stedet. Lyng antennes lett av gnister eller varme fra bålet og brenner eksplosivt. Skjær først bort vekstlaget der du skal fyre. Prøv å fjern et ”flak”, det vil gjøre det enklere å legge det tilbake senere.

”Jardine” metoden:
Ray Jardine, som har oppnådd stor suksess i USA med boken ”Beyond Backpacking” beskriver en, ofte svært effektiv, teknikk man kan bruke for å skjule bål der man ikke har hatt mulighet til å fjerne toppdekket eller grave et hull.

Denne teknikken er avhengig at man lar bålet brenne helt ut, slik at man får minst mulig rester at kull.

Når bålet er brent ut heller du på litt vann, sett så helen på den ene skoen din i bålet og vri foten fra side til side mens du legge mye tyngde på den. Dette ”skrur” bålet ned i bakken, og blander askerestene med jord og sand. Hell på mer vann etter hvert, og dryss litt jord eller sand på toppen for å skule helt. Denne teknikken virker best når man fyrer på relativt hard jord.

Effektiv fjerning av toalettpapir!

page6_blog_entry2_4

Toalettpapir er en ting mange ikke klarer seg uten, også i naturen. Mose og løv kan selvfølgelig benyttes istedenfor, men alt i alt er det ofte lettere og mer behagelig å destruere toalettpapiret etter bruk

Toalettpapir er i utgangspunktet laget for å lett brytes ned, slik at det ikke skal tette septiktanker og renseanlegg. Dessverre fungerer det ikke slik når toalettpapiret blir liggende oppå bakken å tørke (dette gjelder også i vått vær!). Når papiret tørker lar det seg ikke bryte ned av mikroorganismer.

De to enkleste måtene å kvitte seg med toalettpapir på er brenning eller nedgraving. Om det ikke er spesielt tørt, og skogbrannfaren er liten, er brenning å foretrekke. Sett fyr på toalettpapiret der det ligger. La toalettpapiret brenne helt ut, og hell på vann for å forsikre deg om at det har slukket. Pass på at det ikke er lyng eller tørre kvister i nærheten. Den lille asken som er igjen vil knapt syns, og forsvinner ved første regnskyll.

Om skogbrannfaren er stor, og det ikke er tilrådelig å brenne verken bål eller toalettpapir er nedgraving den enkleste løsningen, Du trenger ikke grave dypt, om toalettpapiret kommer under overflaten vil fukt og mikroorganismer fjerne det på kort tid. Bare riv eller skjær en ”lomme” i mose eller lyng, legg under toalettpapiret og lukk igjen.


Hold drikkevannet rent, også for neste vandrer!

Å finne drikkevann er sjelden et problem i Norge, nesten alt vann kan drikkes. Men man skal huske på at i visse områder er mengden turister allerede stor, og fortsatt økende. Om alle disse skal bade, vaske seg og ta oppvasken i det samme vannet kan det fort bli ufint.

Oppvaskvann bør alltid slåes ut på land. Oppvaskvannet inneholder i tillegg til såpe, endel matrester og fett som brytes sent ned i vann og bidrar til å gjøre det mindre delikat. Om man isteden heller oppvaskvannet ut på land, noen meter fra vann, vil matrester, fett og såpe filtreres ut og brytes hurtig ned.

Hårvask og kroppsvask bør utføres på samme måte. Det er ikke noe i veien med å ta et bad, men vi skal være klare over at vi bader i vårt eget, og andres drikkevann. Når vi har behov for å vaske oss er det enkelt å hente vann i kjeler og drikkeflasker, for så å helle dette over seg et stykke fra vannet. På samme måte som for oppvasken gir vi det skitne vannet en mulighet til å filtreres før det igjen renner ut i drikevannet.


Tenk på hvor du går, sett så få spor som mulig!

Uten at man skal være for ekstrem i sporløshet bør man allikevel tenke på hvor man velger å gå. Noen naturtyper leger senere enn andre, og noen har godt av å bli tråkket på.

Myr er nok en av de mest sårbare naturtypene vi har, på stier der det er mye trafikk blir myrpartier fort seende ut som et gjørmebad. Etter hvert som folk prøver å gå utenom utvides slitasjesonen gradvis. De fleste steder finnes alternative veier, selv om de kan være noe lenger, og neppe er merket.

Mange lavarter, inkludert kvitkrull, bruker fragmentering for å spre seg. Det vil si at fragmenter knekket fra kolonien spres med vinden og danner nye kolonier. I utgangspunktet vokser laven meget sakte (ca 1mm i året) og mange er redd for å tråkke på den, av redsel for å ødelegge mange års vekst. I tett trafikkerte strøk er dette en helt legitim bekymring, men utenfor allfarvei er det ingenting i veien med å velge å gå på kvitkrull, eller annen type lav.

Sporløs ferdsel krever ikke mye av oss som friluftsmennesker. Ved å være bevisste på vår ferdsel og oppførsel i naturen kan vi selv og andre fortsatt få muligheten til å glede oss over vakker urørt natur.


God tur!

Outdoor rec NZ

Det var en gang en drøm om å reise ut av Norge og oppleve friluftsliv andre steder i verden. Om å kunne drive med friluftsliv fulltid. Å kunne leve av dette.

Outdoor Recreation - Aoraki Polytech, Timaru, New Zealand

IMG_4484

IMG_3995

IMG_4409

IMG_4602

IMG_4179

IMG_4192

IMG_4178

IMG_4467

IMG_4055


IMG_4579

IMG_4477

IMG_4475

IMG_4610

IMG_4041

IMG_4698

IMG_4229

QJGX3521

IMG_4063

IMG_4567

IMG_4097

IMG_4313