Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

Naturkjennskap

Møte med jerven


page7_blog_entry4_summary_1
Mens mange trives med stier og menneskemøter søker andre notorisk vekk fra enhver tilrettelegging og skyr steder med høy sannsynlighet for menneskelig kontakt. Om du tilhører de som aller helst tråkker dine egne stier og trekker til bortgjemte fjelldaler eller minst mulig tilrettelagte fjelltrakter, er sannsynligheten stor for at du går i jervens fotspor.

Jerven er det minst kjente av vår store rovdyr, og få nordmenn vet særlig mye om den. Antakeligvis skyldes det en kombinasjon av jervens skyhet og dens leveområder, som gjerne er utpreget fjellterreng eller fjellskog i områder med lite menneskelig aktivitet. Mange går i fjellet et helt liv uten å ense jervens tilstedeværelse, selv om jerven med sin ypperlige luktesans antakeligvis er klar over din.


Om du skulle være så heldig å se en jerv, det være i et flyktig øyeblikk i det den løper over netthinnen din eller om du får nyte synet nok til at du slipper å gni deg i øynene og leve med tvilen, er sjansen stor for at du vet lite om det du ser. Møtet med dette mørke, litt mystiske dyret er et eksklusivt møte med norsk natur.


Jerven heter Gulo gulo på latin, og er det største dyret i mårdyrfamilien (Mustelidae), og er også regnet som et av Norges fire store rovdyr. Den har mørk pels, er lavbeint og har en lang hale, og blir inntil en meter lang og opp til 25 kg. Jerven er med andre ord ikke et stort rovdyr. Den har sine habitater hovedsaklig i fjellet og fjellskogen, og er hovedsaklig å finne i landets tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, med enkeltforekomster i fjellområder i Sør-Norge.


Mårdyrene har en godt utviklet luktesans. De fleste er i tillegg ustyrt med analkjertler som sitter ved endetarmen og munner ut i to sekker ved analåpningen. Hvert individ har sin særegne duft, og denne brukes til å kommunisere med, markere og for noen også som forsvar.


Jerven er i utgangspunktet en utpreget åtselseter, og jakter kun når forholdene ligger spesielt tilrette for suksess. Åtsler finner den ved hjelp av luktesansen og jerven er observert å skjære av opptil 3 km fra sin opprinnelige vandringsrute for så å gå rett på åtsel. Den følger også sporene til andre rovdyr og forsyner seg av restene etter deres nedlagte byttedyr. Den er en godt tilpasset kadaverspiser med en robust skalle, sterke tenner og kraftige kjever som gjør det mulig for den å spise frossent kjøtt og knuse store bein.


I Skandinavia utgjør reinsdyr jervens hovedføde, men den lever også av andre dyr som rev, hare, piggsvin, smågnagere og hønsefugl. Den kan også spise egg, fugleunger, insekter og bær, særlig om sommeren. Det er vanskelig å fastslå hvor stor andel av reinsdyrene jerven dreper, men antakelig er det kun unntaksvis at den dreper reinsdyr selv, og tar da hovedsaklig eldre simler og kalver. Særlig under dårlige forhold vinterstid er det god tilgang til reinkadavre, og jerver kommer ofte fort til åstedet når reinsdyr omkommer i snøskred.


Jervens innsats som jeger veksler med årstiden, og den vil aller helst ha optimale forhold før den legger ned for mye innsats. Ved ny og løs snø flyter jerven med sine store poter oppå underlaget mens det vanligste byttedyret, reinen, synker gjennom. Det er da lett å ta igjen reinen, som blir drept ved at jerven hiver seg over nakken på den med et effektivt bitt over nakkevirvelen. Jerven er avhengig av å komme til nakken av reinen for å lykkes, og går for de individene som gir størst suksess for å lykkes, og det er derfor de svakeste dyrene i flokken som oftest blir tatt. Snøfattige vintre er særdeles ugunstige for jerven, men gunstige for reinen, som også da har bedre tilgang til mat.


Om sommeren har jerven vanskelige jaktforhold og er derfor oftest henvist til å spise åtsler, smågnagere og fugleegg eller fugleunger. I Norge er jerven antagelig mer smågnageravhengig enn den ville vært i økosystemer med god tilgang på større åtsler tatt av andre rovdyr. Effektiv hjortedyrforvaltning, med raskere omsetning i bestandene og færre gamle dyr som følge av jaktregulering og regulering av rovdyr, reduserer tilgangen på kadavre.


Jerven har variabel tilgang til mat og har derfor utviklet egenskapen å hamstre. Den trekker med seg og gjemmer overskuddsmat på steder den kan komme tilbake til i dårligere tider. Om vinteren fryser kjøttet raskt og holder seg friskt til langt ut på våren, og hamstring er derfor mest effektivt om vinteren. Om sommeren råtner og forsvinner kjøttet fortere, selv om jerven lagrer det så kjølig som mulig, i fjellbekker, myrhull, steinurer eller snøfonner. Jervens hamstring gjør at den ved god tilgang på mat kan drepe flere byttedyr enn den har behov for i øyeblikket slik at den kan lagre kadavre for dårligere tider. Mennesket har de senere årene i stadig større grad har tatt i bruk store områder av fjellet og fjellskogen til sauebeite, og sauen er et enormt domestisert dyr og et lett bytte for de aller fleste rovdyr. Det er derfor uungåelig at jerven fra tid til annen angriper sau, og i enkelte tilfeller ser man at et større antall sau er angrepet. Dette er ikke et utslag av at jerven er en lystmorder som spiser godbitene og lar resten ligge, men en evolusjonær tilpasning til variabel mattilgang som gjør at jerven dreper og lagrer maten for senere om den kommer i en situasjon hvor det er enormt enkelt å skaffe seg mat. Det er likevel rein, og ikke sau, som anses å være jervens foretrukne føde, og jerven er først og fremst en åtseleter.


Jerven er ikke et utpreget sosialt dyr og dyrene kommer stort sett bare sammen i forbindelse med paringstiden, eller når en mor er sammen med ungene. Enkeltindividers streifeområder er enormt store, og de dekker store områder for åtsler gjennom luktesansen og bruk av vinden. Paring skjer i løpet av sommeren og etter en forsinket utvikling av fosteret fødes ungene i februar-mars. Moren forlater hiet i mai og ungene forlater moren sin første høst.


Jervebestanden er estimert til omtrent 330 individer over 1 år, som er et gjennomsnitt av en lengre periodes tellinger. Ingen jervetisper i Skandinavia er kjent for å yngle før de er 3 år gamle, så ynglende jerv er grovt estimert til 166 dyr i Norge etter IUCNs retningslinjer for estimering av populasjonsstørrelser. IUCN (The International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources) er en internasjonal organisasjon for biologisk mangfold som blant annet setter kriterier for globale og nasjonale rødlister for truede arter.


En rødliste inneholder vurderinger av risikoen for at arter skal dø ut, og arter som kommer med på lista plasseres i en av IUCNs seks kategorier for truethet. Artene blir vurdert etter et forholdsvis komplekst sett kriterier. Ved den nye oppdateringen av norsk rødliste for truede arter i 2006 ble jerven oppjustert fra sårbar (vulnerable) til sterkt truet (endangered). At en art er sterkt truet vil si at det er beregnet en 20 % sannsynlighet for at arten dør helt ut innen 20 år, og at den i biologisk forstand derfor har en svært høy risiko for å dø ut. Dette er særlig alvorlig fordi en arts eksistens avhenger av en rekke faktorer, og en sårbar art er i utgangspunktet så presset at disse faktorene har forsterket effekt på arter i denne kategorien. Dette kan være faktorer som populasjonsstørrelse, mattilgang eller lokale klimaforhold, som en ekstra ugunstig vinter.


page7_blog_entry4_1
En sårbar art er beregnet å ha 10 % sannsynlighet for å dø ut innen 100 år, og har en høy risiko for å dø ut om ikke det settes i gang overvåkning og tiltak. Det tar lang tid å snu en negativ populasjonstrend da den ofte har en selvforsterkende nedadgående spiraleffekt, og at årsakene til nedgangen ofte er komplekse. I tillegg er det mye vitenskapen ennå ikke vet om disse forholdene isolert og i samspill.


Også i Sverige og Finland er arten listet som sterkt truet selv om bestanden er noe større i Sverige enn i Norge. Spesielt i nord har det vært en økende bestandstrend, men ved vurdering av artens bevaringsstatus i Norge er det spesielt konkludert med at arten vil utryddes i store deler av Norge om dagens avskytningsrate fortsetter.


Det er flere faktorer som er medvirkende til at jerven nå er et truet dyr i Norge. Dette involverer blant annet utbygging, som gjør at jervens leveområder reduseres, enten fordi det stykkes opp med hindre som hyttefelt og traffikerte innfartsveier som jerven ikke krysser eller ved at det spiser av arealet. Regulering av jakt og fangst både av store dyr som hjort og elg og av rovdyrene våre gir færre åtsler, som i stor grad har vært jervens nisje i økosystemene den lever i. Konflikter mellom beitedyr og rovdyr må sies å ha en stor innflytelse på bestanden, og vil kanskje en gang i fremtiden avgjøre jervens skjebne. Fellingstillatelser blir gitt som løsning på lokale problemer, og ulovlige fellinger er i følge forskere anslått å være minst dobbelt så mange som de lovlige fellingene, og kanskje en av de største truslene for videre eksistens for jerven i Norge.


Jerven påvirkes av støy og ferdsel, særlig gjentatte eller vedvarende forstyrrelser gjennom stor trafikk i de tidligere leveområdene grunnet veier, trafikk, hytter eller sterk grad av tilrettelegging for friluftsliv, som ofte gir stor eller jevn grad av ferdsel i et område. Særlig tilrettelegginger av tidligere urørte områder kan anses å være negativt. Friluftsmannen utenfor allfarvei er nok ikke å anse som et større problem for jerven.


Selv om jerven er en utpreget åtselseter som kun jakter når forholdene ligger spesielt tilrette for jaktsuksess rapporteres det om en mengde tap av sau og rein til jerv. Dette kan være fordi en åtselseter vil være raskt tilstede for å ta for seg av et døende eller dødt bytte og naturlig nok sette spor på og rundt byttet, eller det kan være fordi det rent faktisk er en del angrep på sau og rein. Det kan også være en kombinasjon av disse. Flere undersøkelser tyder på at antall dyr som rent faktisk er drept av jerv er voldsomt overestimert.


En årsak til en eventuell oppgang av tilfeller av angrep vil delvis kunne forklares med vår viltforvaltning. Ved å regulere jakt og fangst uten tanke på at både rovdyrene og byttedyrene har en rolle i økosystemene ut over å være byttedyr for mennesket fjerner vi den nisjen jerven har tilpasset seg gjennom evolusjon. Jerven sørger i sunne økosystemer for at større byttedyr nedbrytes fortere og resirkuleres tilbake til økosystemet. Dette har ført til at jerven i Norge i stor grad har blitt avhengig av reinsdyr og smågnagere for å overleve. I perioder hvor åtslene blir få eller borte er jerven da i større grad avhengig av jakt, og en jerv kan ikke skille på ville og domestiserte dyr.


De av oss som med friluftslivet søker de mest urørte og ville områdene fordi det gir oss en følelse av å være en mer integrert del av naturen en vi føler vi er når vi sitter i vår egen stue bør kunne sette pris på det sky og litt mytiske dyret jerven er, og det faktum at det ikke blir mer villmark i Norge enn når vi tråkker i jervens fotspor.

God tur!

Lav


page7_blog_entry7_summary_1
Mange forbinder laven med fjellet, men lav vokser i de fleste miljøer. Du finner den i skogbunnen, på klipper ved sjøen, på sandholdig grunn, på trær og på fjellvegger.

Lav er ikke en plante, men noe forenklet sagt et samarbeid mellom en sopp og en alge og/eller en cyanobakterie. Det er soppen som bestemmer klassifiseringen og navngivingen, og den gruppen sopp som kan inngå samarbeid med alger og cyanobakterier kalles licheniserende sopper. Lichen er det engelske ordet for lav.

I laven omslutter soppen en koloni med encellede alger (eller cyanobakterier), og pakker dem inn så de er helt beskyttet. Algene spalter CO2 og vann til karbohydrater ved hjelp av sollys gjennom fotosyntese, og produserer nok næring til både seg selv og soppen. Soppen bidrar med å beskytte algene mot omverdenen og tørke, og hjelper til med å skaffe vann og mineraler. Soppen er avhengig av laven for å overleve, mens algene kan leve alene forutsatt et fuktig miljø, for eksempel som et grønt belegg på trærne.

Lav deles ofte inn i forskjellige grupper basert på utseende og vokseform. De tre hovedgruppene er skorpelav, busklav og bladlav. Skjegglavene på trærne hører til gruppen busklav og har ofte en enkel festeskive og er ellers buskaktig. Hos bladlavene er det ofte stor forskjell på over- og undersiden, og de kan minne litt om blader hos plantene. Skorpelaver sitter tett inntil underlaget og er opp til omtrent en centimeter tykk.

Mange lav er festet til underlaget ved hjelp av tynne festetråder. De kan ligne litt på røtter, men frakter ikke vann og næringsstoffer da vann og mineraler kommer gjennom lavens overflate og næringsstoffene fra algenes fotosyntese. Slike rene festestrukturer kalles rhizoider. Noen lav vokser også inn i underlaget, for eksempel inn i barken på et tre.

page7_blog_entry7_1
Et gammelt tre vil utgjøre en bredt spekter av små leveområder for lav. Det kan være forskjellig kjemisk sammensetning, pH, fuktighet, nedbrytningsgrad av treverket, soleksponering og andre forhold som varierer etter hvor på treet du befinner deg. Undersiden av en gren kan ha andre forhold enn oversiden, og grener på ene siden av treet et annet miljø enn på den andre. Kanskje har treet vært utsatt for skogbrann, som vil skape andre kjemiske forhold enn hos trær som ble skånet for brannen. Det vil også være forskjell på om treet er levende eller dødt, stående eller liggende, og med eller uten bakkekontakt. På samme måte vil leveområder på bakken eller på stein variere. Noen lavarter vokser kun på små flekker gjødslet av fugler eller andre dyr, andre trenger kalkholdig grunn eller ekstra høy luftfuktighet.

Lavene er spesielt tilpasset sitt voksested. En trelevende lav vil aldri vokse på stein, og du vil ikke finne en art tilpasset gammelskogen i ung skog. Summen av de forskjellige faktorene på voksestedet vil bestemme hvilken lavart som har forutsetning for å etablere seg akkurat der. Et tre vil for en lav utgjøre et stort mangfold av forskjellige voksesteder, også kalt mikrohabitater. Noen lav kan vokse under flere forhold mens andre er så spesialtilpasset at de kun kan overleve der forholdene er helt optimale

page7_blog_entry7_2
Laven er ikke så avhengig av jevn vanntilgang som karplantene, og er tilpasset uttørking i lengre perioder. Soppen produserer en kjemisk forbindelse som kalles lavsyre, som kan variere fra art til art. Lavsyre fungerer som solbriller når soppen blir tørr og beskytter grønnalgene mot UV-stråler og komplett uttørking. Mens sollys er nødvendig for at en fuktig alge skal drive fotosyntese blir det samme lyset kritisk for algen ved vannmangel, og solstrålene skade algens DNA eller drepe den. En tørr lav blir ofte blass og mer fargeløs enn når den en fuktig. Lavsyra fungerer som progressive solbriller når laven blir tørr. Når den blir fuktig igjen må lyset få slippe til for at algen skal kunne fortsette med fotosyntese.

page7_blog_entry7_3
Nitrogen er en av grunnelementene i aminosyrer, som er byggesteinene til proteinene. Derfor trenger alle levende organismer nitrogen, og dette gjelder også lav. Karplantene henter nitrogen fra jorda gjennom røttene, mens laven er avhengig av å få dette gjennom overflaten gjennom nedbør eller overrisling av vann med oppløste mineraler i. Enkelte arter lav er tilpasset nitrogenfattige områder ved at de i stedet for alger har blågrønnbakterier, enten i hele laven eller i små felter som ser ut som litt store prikker. Disse er nitrogenfabrikker som klarer å fange (fiksere) nitrogen fra lufta.

Når laven skal formere seg er det en fordel at både algen og soppen spres samtidig. Ved seksuell formering er det kun soppen som spres gjennom soppsporer, og disse er avhengig av å treffe både en annen lav og en egnet alge for å kunne utvikle seg til en ny lav. Dette vet man fortsatt lite om. Seksuell formering gir derfor mindre sjanse for suksess men har den fordelen at det gir genetisk forskjellige individer. Formen og oppbygningen av fruktlegemet som lager sporene er grunnlag for klassifisering av lavene og er det som gjør at lavene taksonomisk sett er lagt under soppene.

Ved aseksuell formering spres algen og soppen sammen, og hos mange laver er dette den vanligste måten å spre seg på. Det er tre hovedformer for aseksuell formering:
- Ved fragmentering løsner biter av laven og spres, for eksempel når noen tråkker på den mens den er tørr og sprø. Om et fragment havner et egnet sted vokser det opp et nytt individ.
- Den øvre barken kan sprekke opp i porer som kalles soral, hvor små sporeaktige nøster med alger omsluttet av sopphyfer kalt soredier kommer ut.
- Overflaten til laven kan også bukte seg i små utposninger, eller totter kalt isidier, som kan brekke av. I tillegg til spredning bidrar isidiene til å øke lavens overflate, som er gunstig fordi opptak av vann og mineraler skjer over overflaten. Alle disse bitene med lav spres videre med vind, i vanndråper eller med smådyr.

Spredningsradius er hvor langt en lav kan spre seg fra sitt nåværende voksested. Ofte står seksuelle sporer for langdistansespredning mens fragmenter, soredier og isidier sprer seg kortere. Grunnen til dette er at de seksuelle sporene er vesentlig lettere fordi de kun består av sopp og de blir derfor med vanndråper, vind og dyr lengre uten å falle av. De fleste laver baserer seg i hovedsak på aseksuell spredning fordi det gjennom tusenvis av år har vært en fordel å spre både soppen og algen samtidig. For noen laver er denne tilpasningen en ulempe i dag fordi avstanden mellom leveområdene blir for stort. Det kan for eksempel være på grunn av skogshogst.

Spredningsradius er viktig fordi det forteller noe om hvor tett leveområdene må være for at laven skal overleve. Om for eksempel gamle trær står for langt fra hverandre til at laven kan spre seg til nabotrærne vil den på sikt dø ut i området. Spredningsradius gjelder alt levende, ikke bare lav, og varierer fra art til art.

page7_blog_entry7_4
De færreste dyr kan nyttegjøre seg lav særlig effektiv, men det er ett unntak: reinsdyret. Den har 4 mager hvorav én av dem har en spesielt tilpasset flora av mikroorgansimer som bryter ned de delene av laven reinen ikke selv produserer enzymer til å bryte ned. Dette gjør at den kan fordøye opptil 80-90 % av karbohydratene i laven.

Lav er blitt benyttet av mennesker opp gjennom tidene, men ikke i stor grad. Bønder brukte lav til å spe ut dyrefôr i dårlige tider, og flere arter av navlelav ble plukket fra værutsatte steinblokker i fuktig vær fordi laven da var myk og lett å sanke. Navlelaven ble for det meste brukt i grisefôr og kalles ofte griselav den dag i dag. Lav ble også til en viss grad brukt som isolasjonsmateriale i hus. Som ingredienser i parfyme, kosmetikk og medisin ble lav begrenset av problemene med å få den til å vokse i kultur, i kombinasjon med sakte vekst. Lav har også vært, og er fortsatt, mye brukt i dekorasjoner, og dominerer særlig i kranser til graven. For arkitekter utgjør lav små busker og trær i prototypiske modeller, og som mange andre vekster kan også lav brukes til farging av garn.

Vi kan også ha nytte av laven på andre måter. Noen arter har lenge vært brukt som indikatorvekster for områder rikt på mineraler og til å finne steder for utvinning av f.eks. metaller. Det har også vært brukt til tidsbestemming av isbremorener eller gamle monumenter og gravsteiner, da den vokser veldig sakte, men med forutsigbar hastighet. I noen tilfeller kan lav være en trussel mot kulturminner som helleristninger, fordi den kan trekke stoffer ut av underlaget og nyttegjør seg disse slik at stenen forvitrer.

Enkelte lavarter kan gi oss praktiske opplysninger når vi er på tur, og fortelle oss noe om området vi ferdes i. Snømålelaven () vokser på bjørkestammer, men tåler ikke snø i lengre perioder. Den vil derfor kun vokse over snølinja og viser tydelig hvor høyt snøen pleier å ligge om vinteren. Navlelavene vokser på stein på vindutsatte steder, ofte på svære steiner. Ser vi disse vet vi at det er et vær- og vindutsatt område og vi kan sette teltet vårt eller søke ly et annet sted. Kartlaven kan fortelle oss noe om hvor gammel for eksempel en morenerygg foran en isbre er, eller om steinura vi går i er gammel eller ny. Kartlaven vokser en moderat lillefingernegl på 50 år. Kartlaven kan gi en pekepinn på om steinen ligger i ro eller ikke, og på den måten fortelle oss om steinete områder er stabile eller mulig rasutsatt. Man vil kunne lese en del om bevegelsen og historien til et steinete område ved å legge merke til tilstedeværelse og fravær av lav på steinblokkene.

Selv om det er vanskelig for mennesker å fordøye lav finnes det lavarter som er spiselige og som kan være nyttige å kunne litt om. De fleste av disse trenger nøye tilbereding i form av koking og/eller luting. Dette er en såpass omstendelig prosess og krever en viss artskunnskap, og vil derfor ikke tas opp her. Man finner ofte tilberedingsmetodene i overlevelsesbøker eller bøker og artikler om spiselige planter.