Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

Sverige

Padjelantas vestside


padjelanta
De fleste forbinner Padjelanta med Padjelantaleden som går fra Kvikkjokk i Nord-Sverige og nordover via Staluluokta til Ritsem. Nordkalottleden fra Sulitjelma til Kautokeino sammenfaller med Padjelantaleden deler av veien, og forbinder leden med det norske sti- og hyttenettet, noe som gjør Padjelanta til et forholdsvis kjent område også for nordmenn.


Padjelanta- og Nordkalottleden går sør og øst for de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure, to avlange øst-vestlig orienterte vann som ligger ovenfor hverandre i nord-sydlig retning, forbundet med en kort og båtmessig farbar elvepassasje. Vest for disse vannene, på den norske siden av grensen, finner man den femte største isbreen i Norge, Blåmannsisen, i sørvest og Rago nasjonalpark i nordvest.

Her langs den norsk-svenske grensen, vest for innsjøene Virihaure og Vastenjaure finner man et område helt uten stier og med overraskende få andre vandrere.

Det er flere forhold som gjør Padjelantas vestside såpass lite trafikkert. På norsk side utgjør isbreen Blåmannsisen en naturlig barriere fra sørvest, og gjør at eneste veiene inn i dette området fra norsk side er fra Sulitjelma via nordkalottleden eller gjennom hele Rago nasjonalpark. Fra svensk side er det enklest å følge padjelantaleden fra Kvikkjokk eller Ritsem. Det tar 1-3 dager bare å nå nasjonalparkgrensen, og siden leden går på østsiden av de store innsjøene er man nødt til å ta av vestover sør eller nord for disse vannene. Det tar derfor flere dagers vandring å komme langt nok vest til å kunne starte å utforske den mer øde delen av Padjelanta.

Det er også en annen barrière som har stoppet mange allerede i planleggingsfasen. Blåmannsisen har en større brearm som ender i Leirvatnet. Det er bratt i området og isen er full av sprekker, så brearmen kan ikke krysses uten ordentlig utstyr og kompetanse. I nordøstre del av Leirvatnet, på grensen mellom Norge og Sverige, starter en breelv sin ferd motVirihaure, med et samlet fall på nesten 250 høydemetre. Elva er bred og går i store stryk, fosser og roligere partier, samt via vannet Gásakjávre og flere navnløse småvann. Selv mot slutten av ferden flyter isklumpene forbi i det grumsete og iskalde brevannet, som gjør det umulig å se bunnen. Under planleggingen er det kritiske spørsmålet om denne navnløse breelven er mulig å krysse, om det er forsvarlig og eventuelt hvor og hvordan. Om denne elven ikke er kryssbar erPadjelantas vestside helt utilgjengelig fra sør.

Breelva fra Blåmannsisen er klart den mest risikofylte elvekryssingen, men langt fra den eneste. Om man ønsker å utforske området fra sør til nord vil man ende opp med å vade utallige elver av forskjellig vanskelighetsgrad. Flere av disse krever synfaring og planlegging, og det kan være en fordel å starte planleggingen ved nedstigningen mot elva, mens man har en viss oversikt over løpet. Det som er helt sikkert er at man må belage seg på at man gjentatte ganger ikke kan unngå å bli våt om man ønsker å vade på en forsvarlig måte, og ofte opptil flere ganger om dagen.

Området rundt innsjøene i Padjelanta kan på kartet se ut som et høyfjellsplatå der man kan vandre på flate vidder, virkeligheten er at terrenget er ganske kuppert. Det er slake åser og bratte skrenter som må forseres i tillegg til de tallrike elvene som må vades. I høyden er dethøyfjellsvegetasjon med lavt bjørkekratt og lyng, langs vannene vokser vierkrattene mannshøye og skjuler i tillegg til mengder av innsekter en og annen høyfjellselg.

Å gå utenfor sti i områder man ikke er kjent gir alltid et tilleggselement av uforutsigbarhet. Mye kan leses av kartet, men det vil alltid være forhold som arter seg annerledes enn denkartmessige tolkningen, eller som rett og slett ikke kan avdekkes på planleggingsstadiet. Å ferdes utenfor allfarvei stiller krav til en del vurderinger og justeringer underveis, og dette må tas høyde for under planleggingen. Hvor lange dagsetapper du tilbakelegger vil for eksempel avhenge av terrenget og vegetasjonen du beveger deg i, og antall og typeelvekryssinger . Det vil også avhenge av valgene du tar underveis, om du krysser elva der du møter den eller velger å følge den et stykke for å finne et bedre sted, eller om du velger å følge dalføret eller å gå over fjellryggen. Andre alternative veier kan åpenbare seg som bedre alternativer enn ruta du har planlagt når du først er ute.

En tur til Padjelantas vestside er en tur full av vurderinger og valg. Her finner du fjell, fjellplåtaer, breer, daler, myrer, kratt, vann og elver, men ingen stier som kan ta veivalget for deg. Det er uendelig mange muligheter og begrensninger som alle vil gi deg forskjellige opplevelser av dette allsidige og nærmest øde fjellområdet. Å ta veien over fjellryggen kan mange steder spare deg for å slite deg gjennom kratt på en mannshøyde, men vil gi tunge oppstigninger og mulige omveier for å finne en trygg vei mellom snøoverheng og løse og bratte steinpartier. Turen overhøyfjellsplatået gir fantastisk utsyn og etterlengtet fri fra plagsomme insekter, men før du vet ordet av det må du helt ned i neste dal. Alle veivalg har sine fordeler og krever din energi på sin måte. I dette området er det derfor vanskelig å beregne tidsbruk, noe det bør tas høyde for under planleggingen.

Vestsiden står i sterk kontrast til padjelantaledens mange hytter og vandrere, både fordi området er fritt for stier og fordi det i seg selv innebærer mange vurderinger og valg som ikke alltid er fri for ubehag. Det skal innrømmes at man tidvis kan risikere både å høre og se en og annen båt på Virihaure og Vastenjaure under turen da det er flere levende samelandsbyer som brukes til næring i sommerhalvåret. Blant annet tar de lokale samene opp mye fisk her. Utfordringene og allsidigheten gjør at en tur i denne delen avPadjelanta fort bærer mer preg av å utforske enn å gå på tur. Dette er et område vi gjerne utforsker igjen!



Padjelantas vestside kan nås enten fra Sverige eller Norge. I Norge kan man ta buss fra Fauske til Sulitjelma og følge nordkalottleden forbi Sorjushytta før man tar av fra stien og istedet går nordover. Dette alternativet innebærer at man må svømme en stri breelv. Alternativt kan man gå gjennom Rago nasjonalpark hvor det er stier helt til grensa og en umerket sti videre inn i Padjelanta. Fra Sverige er Kvikkjokk og Ritsem naturlige utgangspunkter, begge med bussforbindelse til Gällivarre, Kvikkjokk riktignok via Jokkmokk. Lapplandståget mellom Stockholm og Narvik stopper i Gällivarre. Fra Ritsem går det båtled til stuene Akkarstugorna og Vaisaluokta på padjelantaleden sommerstid. Det er mulig at det går an å kjøpe båtskyss fra padjelantaleden til Alasloukta, hvor en av de to umerkede stiene i vestre delen av Padjelanta kommer ned til vannet Virihaure fra Rago. Man vil da kunne ta seg østover til Akkastugorna hvor det går båtled til Ritsem sommerstid. <-- rydd opp i denne paragrafen!!!



Kvikkjokk har gode parkeringsmuligheter og nås med bil eller med buss fra Jokkmokk, som igjen har bussforbindelse med trafikknutepunktet Gällivarre.

Abisko


page2_blog_entry15_summary_1
Fjellområdet rundt Abisko er svenskenes svar på Jotunheimen. Dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter utgjør en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner, men er ikke stedet for den ensomme vandrer.


Abisko er den nordligste delen av området som kalles Norrbottenfjellene, helt nord i Sverige, som går fra de 5 nasjonalparkene og verneområdene kalt Lapponia i sør til Abisko i nord. Selv om dette området ofte kalles skandinavias siste villmark er det i høyeste grad også et kulturlandskap, og det er i dag 15 gjenværende fjellsamebyer, hvor samene i landsbyene har sesongbasert nærhet til felles reinbeiteområder.

Hovedinngangsporten til området, Abisko fjellstasjon, er lett tilgjengelig med tog eller bil fra Kiruna eller Narvik. Toget har daglig avgang fra Malmö og Stockholm og turen tar omtrent et døgn til fjellstasjonens eget stoppested, og er en turistattraksjon i seg selv. Togturen fra Narvik tar i underkant av en time.

Abisko fjellstasjon er en av Sveriges mest utbygde fjellstasjoner og drives av Svenska Turistföreningen. Her finner du hotell, hytteutleie og vanlig turistforeningstilbud. Du kan ta gondolen opp på fjellet Njulla, lære om området i stasjonens ”naturrum” eller handle friluftsutstyr i fjellbutikken. I sommersesongen er det også et stort tilbud av guidede turer, tematurer, naturstier og aktiviteter. Det er også mulig å ta taxibåt over Torneträsk for kortere eller lengre turer på nordsiden av innsjøen, eller for å se på en av fjellsamebyene. En forholdsvis stor matbutikk som baserer seg på grensehandel finner du også i nærheten, men det er et stykke å gå fra fjellstasjonen.

En av Sveriges mest besøkte og opparbeidede vandringsruter er Kungsleden, en kjent merket sti som starter ved Abisko fjellstasjon og går sørover gjennom Abisko nasjonalpark og mot Sveriges høyeste fjell Kebnekaise. Stien går gjennom Nord-Sverige, også kalt svensk Lappland, og utgjør nærmere 440 km gjennom et av Europas største gjenværende villmarksområder, inkludert det UNESCO-bevarte området Lapponia (se egen artikkel). Kungsleden ble etablert og vedlikeholdes av Svenska Turistföreningen og har stort sett en høy grad av tilrettelegging i form av bred sti, god merking, broer og klopp. Den mest trafikkerte delen av Kungsleden er den nordligste delen mellom Kebnekaise og Abisko, med hovedsesong mellom juni og september.

Ved Abisko fjellstasjon har elven Abiskojåkka sitt utløp i den enorme innsjøen Torneträsk, og første del av Kungsleden følger i hovedsak elven fra utløpet og opp til fjellvannet Abiskojaure, hvor elven har sitt utgangspunkt. Abiskojåkka går i strie stryk og småfosser, og er både vill og vakker. Det er ikke mulig å krysse elven andre steder enn ved Abisko turiststasjon.

I sørvestre enden av vannet Abiskojaure ligger Abiskojaurestugorna, som er en del av Svenska turistföreningens hyttenett og eneste hytte inne i nasjonalparken. På tross av enkel standard er nok dette en hytte som har mye besøk i sommersesongen på grunn av sin tilgjengelighet fra Abisko fjellstasjon, med besøk av både turgåere langs Kungsleden og turister som ønsker en mer naturnær men kort tur.

Abisko nasjonalpark er omgitt av mektige fjell og skandinavias høyeste fjellvann, Torneträsk. Selve nasjonalparken består hovedsaklig av en bred bjørkekledd fjelldal med fjellenger og småfosser, og er på beskjedne 77 kvadratkilometer, men er omgitt av mektig fjellnatur. Området ligger sør for den store innsjøen Torneträsk i Nord-Sverige nær grensen til Norge og stedet Riksgränsen, i overkant av en times kjøring fra Narvik.

Å gå gjennom Abisko nasjonalpark tar mindre enn en dag, men områdene rundt nasjonalparken er vel verdt et besøk og utgjør til sammen et fjellområde som på flere måter er sammenlignbart med vårt Jotunheimen. Her er det dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter. Kungsleden går nord-syd gjennom disse fjellene kalt Norrbottenfjellene og passerer hytter som Alesjaure, Tjäktja, Sälka og Kaitumjaure på sin vei sørover.

Det er en rekke berømte og klassiske ruter på kryss og tvers mellom de mest kjente hyttene Abisko fjellstasjon, Allesjaure, Kebnekaise fjellstasjon og Nikkaluokta, og et nettsøk på noen av disse stedene vil gi en uoverkommerlig mengde treff og turbeskrivelser. Det finnes et uttall turistforeningshytter og ruter, med stor valgfrihet for hytte-til-hytte vandreren. Det er også god forbindelse til Lapponia lengre sør og Narviksfjellene i vest, hvor man blant annet møter Nordkalottleden som går fra Sulitjelma til Kautokeino gjennom Norge, Sverige og Finland.

Veiforbindelsene finner du i Abisko i nord og Nikkaloukta i sørøst. Sistnevnte utgjør en campingplass og hytteutleie med kiosk og suvernirbutikk, og med bussforbindelse til Kiruna, og tog videre til derfra til Abisko. Nikkaluokta gir korteste vei til Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, som er et fjell som kan bestiges uten klatring, og er derfor et populært utgangspunkt for de som primært er ute etter å bestige fjellet eller kjenne på atmosfæren på Kebnekaise fjellstasjon. Det er mulig å ta heliktoper fra Nikkaloukta til fjellstasjonen, eller til Abisko fjellstasjon.

Norrbottenfjellene og Abisko er slående vill og vakker nord-svensk natur, i nesten ironisk kontrast til den iøyefallende graden av tilrettelegging. Området fortjener sin sammenligning med Jotunheimen på alle måter, men har kanskje en enda høyere grad av tilrettelegging når det kommer til opparbeidelse av stier. Få andre steder så langt nord har klart å generere så mye trafikk med en så stor bredde av mennesker. Med Kungsleden og stinettet forøvrig i kombinasjon med Sveriges høyeste fjell og store muligheter for fjellsport finner man her alle typer mennesker på alle nivåer, både i privat og kommersiell regi. Dette er ikke et område som anbefales om du er allergisk for mennesker og søker naturens ro, men en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner.

Kartet BD6 Abisko-Kebnekaise-Narvik fås i svenske kartverkets fjellkartserie, Läntmäteriets fjällkarta, i skala 1:100 000.

Elva Poroeno med kano


page2_blog_entry13_summary_1
Når brølet etter sjøflyet forsvinner tar stillheten over. På den steinete bredden av vannet står dere med oppakning og kano. Det er starten på en kanotur på 120 km villmarkselv med stryk og stille vann i det nordlige Finland.


Porojärvi er et fjellvann i Nord-Finland, som selv med sine beskjedne 584 meter over havet ligger i utpreget fjellterreng. Området er preget av fjellplatåer og brede daler omgitt av avrundede og steinete topper. I dette området finner du også fjellet Halti, Finlands høyeste fjell.

Vannet ligger i Enontekiö, det finske Lappland, i Finlands nordvestre arm. Området strekker seg som en tarm vestover mot treriksørøysa, med norskegrensa i nord og svenskegrensa i sør. Hele dette finske området utgjør kommunen Enontekiö, og har samlet under 2200 innbyggere fordelt over mer enn 8400 km2, som gjør Enontekiö til Finlands tredje største kommune arealmessig. Mer enn 75 % av arealet er satt av til villmarksområder, nasjonalpark eller verneområder, som betyr store sammenhengende områder hvor naturen skal få lov til bare å være natur. Enontekiö kommer fra en finsk oversettelse av det samiske ordet ´eatnu´ som betyr ´skaperen av store elver´, og her flyter elvene fritt og utemmet, og har nok preget bosetningsmønsteret i denne delen av Finland, som huset flere sesongbaserte store samiske handelssteder i gamle dager.

Turistattraksjonen Nordlysveien som går gjennom Norge, Sverige og Finland går inn i Finland fra Skibotndalen i Norge og gjennom hele Enontekiö i sør, langs grensa til Sverige. Her finner man tettsteder som Kilpisjärvi og Kaaresuvanto, som for mange i Nord-Norge er kjent som steder å handle, samt scooterkjøring. Siden veien følger grenseelva og grensevannene til Sverige i sør er det enorme områder mellom E8 i sør og norskegrensa i nord, med store områder vernet natur. Og midt i dette området ligger Porojärvi, fjellvannet, mer enn 3 dagsmarsjer fra nærmeste vei.

Porojärvi er utgangspunktet for elva Poroeno-Lätäseno, en 120 km lang elv som har et fall på 276 meter før den renner ut i grenseelva Muonionjoki ved tettstedet Markkina, langs E8. Fjellelva Poroeno går i stille vann og stryk fra vannet Porojärvi og gjennom utpreget fjellterreng. Når den lenger sør møter den like store elva Rommaeno som kommer inn fra vest skifter den navn til Lätäseno og går gjennom skog- og myrområder.

page2_blog_entry13_1
Elva Poroeno-Lätäseno kan padles både med kano og kajakk, men er ikke en elv for nybegynneren. Turen er kjent som en av de mest krevende kanoruter i Finland og har stryk med internasjonal klassifisering fra klasse 1 til klasse 5, hvorav 5 er det vanskeligste, og for de fleste av oss ikke verdt å prøve seg på. Men mesteparten av elva byr på små og mellomstore stryk, med kortere eller lengre innslag av stilleflytende elv gjennom nydelig landskap, så det er god mulighet for å slappe av og se seg omkring mellom strykene.

For de som har litt erfaring i strykpadling med kano eller kajakk er dette en fantastisk fin padletur med gode muligheter for å bære båten forbi strykene som er over evne. Noen av bæringene føles både lange og kronglete mens andre er nærmest tilrettelagte, med god sti. Det er tydelig at elva brukes jevnlig, om ikke ofte, noe som syns spesielt i enkelte områder på stier og tydelige teltplasser, samt rester av søppel og kanskje en hjelm eller en halv padleåre. Men det er nok ikke flere her enn at sjansen for å ha mesteparten av elva for seg selv er ganske stor. Vi vet at det går minst en guidet fellestur nedover elva stort sett hvert år, og om man ikke er så uheldig å legge turen til akkurat den uka blir det i hvert fall ikke en folksom opplevelse.

Å padle Poroeno-Lätäseno er en padletur gjennom skiftende landskap. Ferden starter ved det utsatte og tidvis forblåste fjellvannet Porojärvi, hvor man i utgangspunktet kan settes av med sjøfly. Brygga for sjøflyet er borte, og piloten og vindforholdene avgjør om det er mulig å manøvrere seg til land. Den øverste delen av elva har mest moderate stryk og går i åpent fjellterreng. Man kan nesten føle på kroppen at dette er langt fra allfarvei. Terrenget endrer seg gradvis på ferden mot Markkina, fra åpent fjell til kratt og fjellbjørkeskog, og videre til skog og myrområder. Lenger ned mot utløpet er elva dyp og bred og preget av at hyttene kan nås med båt fra veien, og er mer sivilisert og ´temmet´. Villmarkspreget forsvinner, og man forbereder seg på å møte sivilisasjonen igjen.

page2_blog_entry13_2
Padling av elva forutsetter at man kjenner til noen av strykpadlingens grunnprinsipper. Man trenger å vite litt om strømmen og hvordan denne virker på kanoen, og noen grunnleggende padletak for å opprettholde båtens posisjon i forhold til strømmen. Man trenger også å kunne manøvrere måten i strømmen slik at man kan unngå å treffe på stein, som av og til kan være vanskelige å se før du nesten er der. Til dette bruker man bakoverpadling med vinkling av kanoen relativt til strømmen for å ferge (forflytte) seg til den ene eller andre siden av steinen før man slipper seg ned forbi den.

Det beste er å grovplanlegge ruten gjennom stryket før man padler ut i det. Noen ganger er dette mulig fra kanoen rett over stryket, og det kan være at man må forflytte seg en eller flere ganger over elva for å få bedre oversikt. Når man føler en viss oversikt og har en plan kan man så posisjonere seg i elva før man slipper seg ned i strykket.

Om stryket er uoversiktlig eller så langt at man ikke har mulighet til å se enden på det kan det hende man bør synfare stryket før man padler. Da er det om å gjøre å velge den siden av elva som vil gi et best mulig overblikk før man går stryket langs bredden mens man vurderer om man ønsker å padle det, og ikke minst planlegger ruten gjennom.

Det er nyttig å utnytte bakevjene - tilbakestrømmen i elva rett bak store steiner, i viker, o.l., til hvile og oversikt. Om du ser en stille vik eller en bakevje kan du padle dit før du planlegger veien videre, eller eventuelt velger å gå i land. På den måten kan du unngå enkelte synfaringer, samt at du kan padle deler av stryket og på den måten redusere distansen på bæringen. Å bære kano og utstyr er tungt og tidkrevende og det kan derfor være godt å slippe et stykke om du ikke er nødt.


Store deler av elva består av en evig veksling mellom stille vann og små til mellomstore stryk, som ofte er ganske oversiktlige. Disse strykene kan være noe hvitt vann eller det kan være en litt lengre strekning med mer hvitt men med dybde nok til å kunne gli gjennom stryket uten særlig anstrengelse. Det gode med elva er nettopp at det består av en hel mengde enkeltstryk av forskjellig vanskelighetsgrad, fra 0 til 5, med sakteflytende eller tilsynelatende stille vann mellom.

Noen stryk er mer steinete, med store steiner som stikker opp av vannet eller synlige steiner rett under vannflaten. Disse strykene varierer fra noen få steiner i eller utenfor hovedstrømmen til at store deler av stryket har stein som må manøvreres mellom. Det er særlig denne type stryk hvor man gjennom en såpass lang padletur som dette er vil merke progresjon, og hvor man vil padle stryk mot slutten av turen man bar i begynnelsen. For de av oss som ikke har enormt mye erfaring er det et eller annet sted i denne kategorien stryk terskelen for bæring vil gå.

De mer tekniske strykene er det færre av, men en del vil man komme over. Dette er stryk som er steinete og oftest har andre faktorer i tillegg. Det kan være stryk gjennom svinger, eller hvor det er tydelig at man har visse områder av elva man absolutt ikke bør havne i. Det kan også være en trapp (et lite fall) midt i et steinete stryk, eller at stryket er såpass langt at man må kunne bruke bakevjer og planlegge stryket etappevis, med mulighet for å gå til land underveis. Her vil nok de mest erfarne padlerne trives best.

page2_blog_entry13_3
En håndfull stryk er av typen ikke padlebar. Disse må man bære rundt uansett erfaringsnivå. Dette er trinnvise fosser med store vannmengder, eller rett og slett en foss. Gjerne med vann som sirkulerer inn under en stein underveis eller i bunnen som vil være livsfarlig å havne i, med stor fare for ikke å klare å komme seg ut av igjen. Det er særlig disse få strykene som gjør en rutebeskrivelse nyttig, da de ikke alltid er like enkle å identifisere ovenfra. Det er derfor en klar fordel å vite hvor de er, da konsekvensen av å havne i stryket i værste fall kan være fatal.

Alle stryk blir påvirket av vannstanden i elva. Mengden vann vil påvirke et gitt stryk ved å øke eller senke vanskelighetsgraden. Vannstanden i elva vil virke forskjellig etter type stryk og lokale forhold i stryket. Mye vann kan gi for sterk strøm eller virvler som krever mer teknisk padling mens det ved lite vann fort kan bli mer steinete, og noen steder langs elva, særlig steder som i utgangspunktet er grunne og småsteinete kan det være nødvendig å vasse eller dra kanoen over. Noen få steder langs ruten er elva bred og grunn, og ofte også småsteinete, og det vil derfor fort bli for grunt å padle selv ved bare litt reduserte vannmengder, eller ut på høsten.

Dette er ikke en padletur for den helt uerfarne strykpadleren, men man trenger heller ikke å være profesjonell padler for å komme seg trygt gjennom. Det er en absolutt fordel å ha med seg rutebeskrivelse slik at man er forberedt på det som kommer og kjenner til de stedene man absolutt må eller bør bære, og ikke minst de områdene man bør synfare i forhold til egne ferdigheter. En slik beskrivelse har selskapet Polar Flight, som også har en guided tur i elva fra tid til annen, og det finnes et enkelt håndtegnet kart med finske kommentarer i en av permene på turistkontoret i Kilpisjärvi. Begge deler kan fås ved å sende en e-post til turliv.net. Man lærer seg etter hvert hvilke uttrykk som brukes i forhold til vanskelighetsgrad og vil på den måten trenge færre synfaringer etter noen dager. Og ikke minst vil man på en så lang strykpadletur oppleve en økning i ferdighetsnivå som tilsier at man ofte padler stryk mot slutten av turen man ville bært i begynnelsen. Det kan for øvrig nevnes at å holde seg orientert på kartet på en elv med bukter, svinger og oppmerksomhetskrevende speiding og padling tidvis er en utfordring.

Som alle større elver er Poroeno-Lätäseno påvirket av årstid og nedbørsmengder, og vannstanden i elva kan variere. Det er derfor vanskelig å forutsi hvordan de forskjellige delene av elva er å padle ved et gitt tidspunkt da det til enhver tid vil avhenge av elvas tilstand, som igjen blir påvirket av en rekke faktorer. Ved lite vann vil man enkelte steder ha problemer med å padle fordi det rett og slett blir for grunt. Vi opplevde selv dette noen ganger og måtte enten bære eller dra kanoen mens vi vasset over. Mer vann vil også gi større passasjer fordi du kan flyte over en del moderat store steiner som man må rundt ved lavere vann. Høy vannstand kan også gjøre noen av strykene vanskeligere enn de er klassifisert og stille høyere krav til padleren i stryk som ellers ville føles komfortable. Og så er det jo den psykiske faktoren og følelsen av kontroll. Man må uansett ta rutebeskrivelser med en stor klype salt og selv foreta vurderinger underveis.

Poroeno-Lätäseno har gode forekomster av laks, ørret, røye og gråing, og er en populær fiskeelv, særlig for laksefiskere. I elvens deler vil det være stor mulighet for å møte på en og annen laksefisker eller leirplass. I Finland er det en nasjonal fiskeavgift på innlandsfiske og en lokal avgift basert på type fiske og fiskerens alder. Da elva er lakseførende er det et eget fiskekort om man ønsker å fiske i elva som i skrivende stund er på 35 euro pr. uke, og kan kjøpes på turistkontoret i Kilpisjärvi. Dette kortet gjelder ikke for den helt nederste delen av elva, i området rundt Markkina. Informasjon om fiske får du på Jord- og skogbruksministeriets hjemmeside (se link) eller på turistkontoret i Kilpisjärvi.

Gyrodactylus salaris er en parasitt som lever og formerer seg hovedsaklig på smålaks i ferskvann. Den spiser av laksens hud og finner, noe som medfører sår- og soppskader, og påfølgende problemer med væskebalansen. Et stort antall parasitter fører til at laksen dør, og det er funnet mer enn 10 000 parasitter på en laksunge. Parasitten fester seg også på voksen laks som på den måten vil kunne bidra til smittespredning i vassdraget. Også andre fiskearter kan bli angrepet. I nordiske vassdrag fører spredning av fiske til et vassdrag som oftest til at de fleste lakseunger dør innen kort tid, og stor fare for å utrydde hele laksestammen i vassdraget. Gyrodactilys salaris er en av de viktigste årsakene til laksedød i dag.

Poroeno-Lätäseno er et vassdrag med Gyrodactilus salaris, og man må derfor ta viktige forhåndsregler for å unngå spredning til andre vassdrag. Dette gjelder særlig desinfisering av fiskeutstyr og kano etter turen, samt å tørke alt utstyr godt med påfølgende karantenetid før man tar det med seg i andre vassdrag.

På denne turen vil man komme over det meste en elv har å by på, fra stille vann til frådende vannmasser. Strykene rangerer fra nesten steinfrie med god klaring til mengder av stein som stikker opp av vannet og må manøvreres forbi. Det er også en del stein rett under overflaten som er vanskelige å få øye på og lette å kjøre seg fast på. Da er det lett å komme på tvers i strømmen og velte om man ikke handler raskt. Det er derfor viktig å lese elva nøye og planlegge etappevis, da noen av strykene er lange. Man må kunne bruke bakevjer og viker til å få igjen pusten og få nytt overblikk til å planlegge et stykke videre.

Å padle Poroeno-Lätäseno er en fantastisk opplevelse hvor de aller fleste nok skal få føle litt på grensene sine, men hvor man selv bestemmer hvor grensene går. Vi kan love fantastisk natur i skiftende omgivelser, en reise fra fjell til lavland, om man bare husker å se opp og nyte den innimellom.

Vi tar på ingen måte ansvar for noen som måtte basere turen på denne artikkelen, da den er subjektiv og veiledende. Enhver padletur på elv må foregå etter egne ferdigheter og realistiske vurderinger, før og underveis. Forhør deg gjerne med de lokale om elvas tilstand, men husk at de færreste kan si noe ut over generelt grunnlag med mindre de selv har vært der i nær tid.

GOD PADLETUR !!

Om man ikke ønsker å drive strykpadling men ønsker en padleopplevelse på fjellet er det på fjellplatået rundt Porojärvi flere vann som kan padles med noe bæring mellom. Flere av disse er det mulig å ta sjøfly til, ta kontakt med Polar Flight i Kilpisjärvi for å høre hvor de kan lande (se link). Nærmeste vandringsled er stien fra Kilpisjärvi til Halti som passerer 7-8 km vest for Porojärvi, i overkant av 3 dagsmarsjer fra Kilpisjärvi. En padletur i området kan også kombineres med en tur til Halti, Finlands høyeste fjell.



TIPS:
- Ha med svamp til å få vann ut av båten. Det vil komme vann i båten i strykene.
- Pakk i pakkposer, det du har med deg vil bli vått!
- Alley kano er en super kano til elv. Den er fleksibel og lett å manøvrere, og du får den med deg på sjøflyet.
- Pakk Alley-kanoen i en stor vanntett pakkpose festet på en bæremeis. Da har du en glimrende pose å ha tingene dine i som kan festes på bæremeisen under bæring, men slipper å reise med både Alley og sekk. Noen ting under reisen til og fra må nok da delegeres til kanopartnerens sekk.

Annet:
- Man kan parkere nede ved brygga til Polar Flight, men skal være klar over at det kan komme mange biler der som fort kan parkere deg inne. Tenkt på dette når du plasserer bilen!
- Det går kun èn buss om dagen fra Markkina til Kilpisjärvi.
- Det er en campingplass i Markkina med en bitteliten kiosk. De kan også ringe etter taxi, som kommer fra Kaaresuvanto. Du kan ikke ta ut penger her. Taxi fra Markkina til Kilpisjärvi kommer på over NOK 1000,- (i finske), og det er ikke gitt at taxisjåføren snakker engelsk. Det er mulig å ta ut penger i butikken i Kilpisjärvi, om den er åpen.

Vinter i Laponia


page2_blog_entry8_summary_1
Det er sjeldent vi i Norge er på tur i virkelige øde områder. Selv i de største norske verneområdene er det høy grad av tilgjengelighet og tilrettelegging, i form av hytter og "naturturisme". I Laponia er virkeligheten en annen her finner man enorme områdene med urørt og lite tilrettelagt natur.

Vinteren i nord-svensk natur er en spesiell opplevelse. Her er dagene korte, og dagslyset blått og klart. På nyåret blir lyset gyllent og himmelen fyllt av pastellfarger. Klare vinternetter flakker nordlyset over stjernehimmelen med sitt fargespill, og kulda biter deg i kinnene. Frostrøyken. Knirking i iskald snø.

Det er flere forhold som gjør vintertur i Laponia til en spesiell opplevelse. Her er det plass, og muligheter for å komme seg inn i områder med få menneskespor og mye natur. Det er plass til å oppnå følelsen av å gå ut av sivilisasjonen og inn i naturen. Her er du overlatt til deg selv.

På lengre vinterturer utenfor allfarvei er det ikke samme rom for feil. Du har ikke råd til å miste teltet ditt i vinden, som er så sterk at den river deg overende. Du kan ikke tillate deg å få forfrysninger. Du kan ikke tillate deg å stoppe å bevege deg når kulda hugger tak i kropp og sjel. Du må kanskje beholde vottene på, selv om det resulterer i at det tar lengre tid å komme seg i posen. Du må tenke over hva du gjør og hvorfor, for konsekvensene av tankeløshet er uoverskuelige.

Forholdene her i nord kan være gjestmilde og forførende, med følelse av letthet og mestring. Kanskje til og med hver gang du er på besøk. Men la deg ikke forføre! Som alle nordområder kan vær og vind også her være lunefullt, med finkornet snø som treffer ansiktet som harde piskeslag. Været kan slå om. Kvikksølvet kan krype sammen til en liten, kald ball i bunnen av termometeret når det kryper under 30 kuldegrader, og rim kan farge øyenbryn og skjegg hvitt.

Laponia er valgfrihet, og har turområder for alle erfaringsgrunnlag. Her finnes områder med trygge rammer for utvikling av ferdigheter og områder hvor den erfarnes kunnskaper og vurderinger settes på prøve. Naturen tar ikke hensyn til hva du tror du kan, det er det kun du selv som kan vurdere. Du må selv ta stilling til hvor du velger å dra.


Laponia område for område:

Muddus nasjonalpark:
page2_blog_entry8_1

Muddus består hovedsaklig av gammel barskog, skogkledde åser, myrer og fugl. Her er urskog med kjempefuruer, mosaikk-spredte myrområder, fosser og dypt nedskårne klipperaviner, spredt over et område på 493 kvadratkilometer.

Midt i nasjonalparken ligger et strengt vernet område for fugl med fullstendig besøksforbud under hekkeperioden, fra 15. mars til 31. juli. Det bør man være klar over og respektere om man planlegger å legge påsketuren til Muddus.

Vinterhalvåret er en god tid å dra på tur til Muddus, da myggen og knotten er slått ut for øyeblikket og myrene framkommelige. Man skal nok være forberedt på mye løssnø og mulighet for både snø til lårene og ubåt-pulk, men om man liker litt slit og ikke er opptatt av de lange distansene har Muddus mange snøtunge gamle trær å by på. Det er heller ikke så værutsatt her nede i skogen som oppe i fjellet, men man skal være klar over at det her er typisk innlandsklima, og man kan risikere at det kryper ned mot 30-40 kuldegrader.

De eneste tilrettelagte områdene i Muddus ligger i den sørlige delen, og her finnes et visst stinett, og en merket runde hvor man kan basere seg på overnatting i hytter hele veien. Man skal dog vite at ingen av stiene er kjørt opp eller vintermerket, og man kan derfor heller ikke belage seg på at disse stiene vil være retningsgivende vinterstid.

Inne i nasjonalparken finnes det 4 stuer og 2 gammer, alle langs den merkede rund-leden i den sydlige delen av parken. Stuene er låst mellom 1. oktober og 1. april, men nøkkel kan lånes utenfor sesong av turistbyråene i Jokkmokk og Gällivare (se linker), eller hos Länsstyrelsens fjällförvaltning i Jokkmokk. Hyttene er utstyrt med gassplater og kjøkkenutrustning, samt senger med madrasser, ullpledd og puter. Hyttene leies av Länsstyrrelsen Norrbotten län, og giro skal ligge i hyttene. Gammene er til fri benyttelse.

Det er tre inngangsporter i den sydlige delen av Muddus. En vei er sørfra, med veien til Skaite, som går av østover fra hovedveien (vei 45) mellom Porjus og Jokkmokk, ved Liggadammen. Sommerstid er det parkering ved Skaite, som er hovedinngangen til nasjonalparken, men om vinteren brøytes ikke veien og er derfor ikke et alternativ. En annen vei er å komme inn østfra, fra Suolaure. Man tar av fra veien mellom Nattavaara og Messaure mot Urtimjaur. Sommerstid fortsetter man forbi Urtimjaur til Suolaure, mens det om vinteren kun er garantert brøyting til Urtimjaure. Her skal det finnes parkering og informasjon. Den siste veien er inn fra Sarkavare, sørøstfra. Man tar da av fra veien mellom Jokkmokk og Nattavaara. Her er veien alltid brøytet. Alle disse alternativene krever bil eller skyss.

Man kan også komme inn i nasjonalparken nordfra, langs vei 45 mellom Porjus og Gällivare. Veien følger den nordlige grensen av nasjonalparken et stykke, og man kan her parkere langs veien og gå på ski i umerket terreng inn til Muddus. Man kan også ta bussen mellom Gällivare og Jokkmokk, og gå av her etter avtale, men man bør da også ha en viss idé om hvor man skal av, og ikke overlate det til bussjåføren alene. Denne veien inn nordfra anbefales ikke sommertid grunnet myrområdenes uframkommelighet, men er et ypperlig alternativ i vinterhalvåret.

Stubba og Sjaunja naturreservater:

page2_blog_entry8_2

Stubba er en fortsettelse av landskapet i Muddus, med urskog, myrer og bevokste lavfjell, og er en vernet overgang mellom Muddus og Sjaunja naturreservat. Både innlandsveien i Sverige og innlandstoget (Inlandsbanan) går gjennom reservatet, som ligger vest for Gällivare.


Sjaunja grenser til Stubbas nordlige grense i sørøst. Sjaunja omtales alene med sine 2850 kvadratkilometer som Sverige og Europas største myrkompleks, og er et enormt våtreservat. I øst finner du skogsmyrområder i furu- og granskog, mens det i vest er bjørkeskog, fjellmyrer og noe barfjell. Sommerstid er stedet spesielt kjent for det rike og sjeldne fuglelivet på myrene, men mange av våtmarksartene er trekkfugler og vil nok ikke være å se her vinterstid.

Sjaunja er i liten grad tilgjengelig via leder og turisthytter, og kun ved Tjuonajokks fiskecamp i vest, hvor Kungsleden går gjennom en bit av reservatet, vil du finne noen form for tilrettelegging. Om sommeren er det lettere framkommelig i vest grunnet høydene og fjellene, mens det i øst er store og vanskelig framkommelige våtmarksområder. Vinteren gir desidert best framkommelighet i øst, og åpner for områder som ikke er ferdbare sommerstid.

Adkomsten til Sjauna vinterstid er flere, om enn noe kronglete. Man kan komme inn i vestre deler av Sjaunja ved å gå fra Vakkotavare langs veien til Ritsem (som går i Stora sjöfallet nasjonalpark), og krysse den nordlige delen av Stora sjöfallet, langs Kungsleden, til den møter naturreservatet. Det er en distanse på omtrent 16 km. Kungsleden skal være vintermerket, men det er best å dobbeltsjekke dette. Det går ingen buss her vinterstid.

I sørøst går det bilvei fra Gällivare til Allavaara by, som ligger nordvest for Gällivare. Det går også vei fra Gällivare til Harrå, hvor man kan gå inn i reservatet østfra. Om veiene blir brøytet må sjekkes med Gällivare turistbyrå.

Gjennom Stubba går innlandsveien, og man kan enten parkere langs veien og gå derfra, eller gå av bussen Gällivare-Porjus-Jokkmokk på avtalt sted. Man kan da gå nordover gjennom Stubba og inn i Sjaunja.


Stora sjöfallet nasjonalpark:

page2_blog_entry8_3

Stora sjöfallet nasjonalpark er 1 278 kvadratkilometer, og ligger nord og sør for Store Lule elvs sjøsystem i Jokkmokk og Gällivare kommuner. Parken grenser til Sjaunja i øst og Sarek i vest. På grunn av vannkraftutnyttelse har Stora sjöfallets store foss i dag en meget beskjeden vannføring, og vannene Akkajaure og Langas er sterkt regulerte.

Fjellområdene i nasjonalparken er varierte, med høyfjellsmassiver og lavfjellsrygger, slake fjellplatåer og dype, nedskurte daler. Særlig den vestre delen har høyalpint terreng, hvor vegetasjonsfri blokkmark, snøfelt og breer dominerer. I deler av parken vil du også finne furuskog.

Laponiaveien (BD 827) går av fra vei 45 mellom Gällivare og Porjus og gjennom hele nasjonalparken, til Ritsem, langs nordøstsiden av det sentrale sjøsystemet. Langs denne veien er det flere stuer og parkeringsplasser. Her går det buss fra Gällivare sommerstid, men om vinteren er du avhengig av egen bil. Veien brøytes om vinteren.

Overnatting finner du i Saltoluokta (STF), Stora sjöfallet (privat), Vakkotavare (STF), og Ritsem (STF), alle langs veien til Ritsem. Disse har åpent på vårvinteren. Stora Sjöfallet og Ritsem er de eneste hyttene i nasjonalparken med (nød)telefoner. Det er også parkering i forbindelse med disse hyttene.

Kungsleden går gjennom nasjonalparkens nordre del, og det er i denne delen du finner vandringsleder og overnattingsstuer. Laponiaveien gjør dette området veldig tilgjengelig og tilrettelagt, og det er derfor godt egnet til mindre erfarne vandrere.

I søndre del av parken, den delen som grenser til Sarek nasjonalpark, finnes hverken hytter eller leder. I tillegg finnes det ingen vei på sørsiden av sjøsystemet, og man er derfor avhengig av å komme seg over vannet. Om sommeren går det båt over fra Ritsem til Änonjálmme og fra Saltoluokta (over Langas). Om vinteren er det merket og kontrollert isled over, begge steder. Man skal være klar over at det stedvis er åpent vann hele vinteren, og varierende istykkelse etter lokale forhold. Det kan derfor være en god idé å holde seg til de merkede overgangene om man ikke har lokalkunnskap, da isforholdene på regulerte vann ofte er umulig å forutsi på generelt grunnlag. Det er en demning ved Vietas (litt forbi Stora Sjöfallet) som man kan ta seg over både sommer og vinter, og det er en brøytet parkeringsplass i gangavstand fra denne.

Mindre tilgjengelighet og behov for å krysse vann er kun noen av flere medvirkende årsaker til at de sørligere delene av nasjonalparken har en noe høyere terskel når det kommer til erfaringsnivå. Terrenget her er høyalpint med klare arktiske preg, og har i likhet med Sarek nasjonalpark enorme mengder nedbør i løpet av året. Deler av terrenget er vanskelig framkommelig grunnet store snø- eller vannmengder, høye, bratte fjell og smale daler, og kan være enormt kupert. Sitatet fra fjallen.nu om at ”Detta nationalparksområde bör därför bara besökas av rejält fjällvana personer” sier oss at her bør man være litt tryggere på egne ferdigheter for å ferdes, og kanskje spesielt vinterstid.

Stora sjöfallet nasjonalpark har områder for de fleste erfaringsnivåer, fra nybegynneren til den erfarne friluftsmann på lengre vintertur, så her er det opp til en selv å foreta en realistisk vurdering av egne faktiske ferdigheter.

Sarek nasjonalpark:

page2_blog_entry8_4

Sarek er i all hovedsak en nasjonalpark bestående av mektige fjellmassiv, spisse topper og dype nedskurte dalganger. Her er store vegetasjonsfrie områder med blokkmark, snøfelter og isbreer. Terrenget er høyalpint med klare arktiske trekk, og været skifter raskt. Området er enormt nedbørsrikt, noe som kan føre til problematisk mye vann i sommerhalvåret, og enorme snømengder i vinterhalvåret. Vann og snøforholdene varierer sterkt fra år til år.

Dette er det minst tilgjengelige området i Laponia. Parken grenser til Stora sjöfallet i nord og Padjelanta nasjonalpark i vest, og det er ingen veier eller merkede leder i området. Parken er med sine 1 970 kvadratkilometer dobbelt så stort som Rondane nasjonalpark, og bare noen få kvadratkilometer mindre enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda, og er alene Sveriges største høyfjellsområde.

Sarek blir omtalt som ”Europas siste villmark”. Området er i all hovedsak urørt av menneskelige installasjoner og påvirkning. Dette gir muligheter for unike naturopplevelser i urørt natur, men utilgjengelighet er også noe man bør ha respekt for!

Å dra på tur i Sarek stiller store krav til erfaring, både sommer og vinter, men er vesentlig mer utfordrende om vinteren. Hele området er umerket, kun sporadisk oppgått av turister og dyretråkk, og har stedvis særdeles vanskelig framkommelig terreng. Om vinteren står man ovenfor krevende vurderinger om veivalg, grunnet trange daler som er svært utsatte for skred. I tillegg til at man må ha god og praktisk kompetanse på skredvurdering må man også være forberedt på å ta konsekvensene av egne vurderinger – noen steder vil det rett og slett være for uforsvarlige å ferdes.

Det vil ta deg minst to dagers vandring før du kommer til nasjonalparkgrensen, og minst en uke å krysse parken. Du kan starte fra Kvikkjokk i sør, eller fra Saltoluokta eller Änonjálmme i nord. Saltoluokta er langs Kungsleden og Änonjálmme er langs Padjelantaleden, over vannet ved Ritsem, og begge kan nås fra Laponiaveien i Stora Sjöfallet. Kungsleden passerer nasjonalparken et kort stykke i sør, og denne kan derfor brukes som utgangspunkt for å gå inn sørfra, fra Kvikkjokk eller Änonjálmme. Kungsleden skal være vintermerket, men dette bør dobbeltsjekkes i forhold til tiden på året.

Det finnes ingen turiststuer i Sarek. De stuene som finnes er vokterhytter, og for reinnæring og forskning, og de er alle låst. Alkastuen og Njåtsosstuen i den vestre delen er åpne, og kan i nødfall anvendes av vandrere. De er i dårlig stand, og kun Njåtsosstuen har kamin. Det er ingen mobildekning i Sarek, og en hjelpetelfon i Skarja er eneste telefon.

Å legge til turen til Sarek vinterstid krever mye erfaring og gode, livsviktige vurderinger. Om man ikke har har reell, praktisk erfaring eller er i tvil bør man heller legge turen til andre områder i Laponia.

Padjelanta nasjonalpark:

page2_blog_entry8_5

Pajelanta er et lavfjellsområde med bølgende høysletter, åpent fjellandskap, runde fjellrygger og store vann, samt en artsrik flora. Det avgrenses av riksgrensen til Norge i vest, Sarek i øst, og et lite hjørne av Stora Sjöfallet i nordøst. Padjelantas slettelandskap står i sterk kontrast mot Sareks dramatiske fjellmassiver.


Padjelantaleden er en 160 km lang merket vandringssti som går gjennom hele nasjonalparken, fra sør til nord. Leden begynner og slutter utenfor nasjonalparken, og går fra Kvikkjokk i sør til Ritsem i nord. Sommerstid er leden lettgått og brolagt, mens den vinterstid hverken er merket eller kjørt opp, og kan være vanskelig å basere seg på å følge.

Langs leden ligger det 12 hytter. De 7 hyttene inne i nasjonalparken drives av Batjeläntta Laponia Turism (se link til Padjelantaleden), og de 5 utenfor drives av Svenska Turistföreningen. Alle har de kokemuligheter, kokekar, spisekar og senger/sengetøy, mens du må ha sovepose eller lakenpose med deg selv. Stuene er ikke åpne om vinteren, men de har nødrom åpent for besøkende, uten at man garanteres fyringsmuligheter. Det er proviant på 3 av hyttene, men man skal være klar over at det i Sverige kun selges proviant gjennom vert, slik at man ikke har tilgang til dette utenom sesong. De fleste hyttene har nødtelefoner med direkte forbindelse til politiet.

Det går ingen veier i eller til nasjonalparken, og det tar minst en dag å komme til nasjonalparkgrensa, uansett hvilket utgangspunkt man kommer fra. Naturlige utgangspunt er Kvikkjokk i sør, Ritsem i nord (Stora Sjöfallet), og Sulitjelma på norsk side.

For å komme til Kvikkjokk tar du av vestover fra vei 45 mellom Gällivare og Jokkmokk, rett utenfor Jokkmokk. Det er greit å vite at Kvikkjokk er 120 km fra Jokkmokk, som har nærmeste bensinstasjon, og man bør derfor sørge for å fylle opp tanken i Jokkmokk før man tar fatt på siste strekningen. Veien er vinterbrøytet og det går daglig buss, også vinterstid. Dette bør dobbeltsjekkes hos Länstrafiken i Norrbotn AB (se link). Det er brøytet parkeringsplass hele vinteren i Jokkmokk. Til Sulitjelma kommer du med buss fra Bodø (se Ruteopplysning for Nordland). For veien til Ritsem, se Stora Sjöfallet.

Selv om Padjelanta ikke er så tilgjengelig grunnet mangel av veiforbindelser er dette området mye mer egnet til de litt mindre erfarne vinterturistene. Terrenget er vesentlig snillere enn Sarek, men fortsatt fjellterreng, og selv om det er mye nedbør også her er det vesentlig færre skredutsatte områder enn i Sarek, grunnet lendeformene.




Laponia er unikt i Skandinavia, med sine store sammenhengende områder vernet natur. De forskjellige nasjonalparkene og verneområdene søker ikke bare å verne forskjellige naturtyper, men også overgangen mellom disse, en tanke som ikke er like fremtredende i vernevurderinger ellers. Her får naturen i stor grad lov til bare å være natur, uten at det primære formålet er vår utnyttelse av den.

Med områdenes varierende grad av tilgjengelighet og tilrettelegging er det her store muligheter for både korte og lange turer tilpasset eget erfaringsnivå. Spennet er stort, og mulighetene for rike naturopplevelser måles ikke etter vanskelighetsgrad. Det er opp til en selv å foreta en realistisk og ærlig vurdering av egen erfaring.

I vinterlandet Laponia opplever du de aller fleste steder at naturen tar tilbake tilretteleggingene, og tvinger deg vekk fra merkene vi ubevisst og ofte tanktetomt følger. Du tvinges til egne veivalg, som i seg selv åpner for en helt ny type friluftsliv, og nye naturopplevelser.

Ta utfordringen!
God tur!

Villmarksparadiset Rogen / Femunden


page2_blog_entry5_summary_1
Da isen trakk seg tilbake for siste gang blottla den et eventyrlig område. Rogen og Femundsmarka er et fantastisk åslandskap der krokete furuer vokser på steinete sandgrunn, mellom små vann og åser med snaufjell.


Midt i Skandinavia ligger 1500 km2 mer eller mindre urørt natur. Femundsmarka nasjonal-park i Norge, og Rogen naturreservat i Sverige utgjør sammen med en rekke mindre reservat, nasjonalparker og verne-områder et naturområde nesten dobbelt så stort som Rondane nasjonal-park.

Områdene ble vernet på 1970-tallet, før man hadde rukket å bygge veier eller drive utstrakt skogsdrift. Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Siden jordsmonnet er dominert av stein og sand er floraen relativt fattig. Her vokser stort sett krokete furuer og et utall lavarter, dette påvirker igjen dyrelivet; Selv om parken rommer alle de store rovdyrene er den relativt artsfattig hva byttedyr angår.

page2_blog_entry5_1

I tillegg til den opprinnelige faunaen er det innvandret en stamme moskus fra Dovre, den holder seg stort sett i nordre del av Rogen, men vandrer tidvis inn i Femundsmarka.

Reindrift drives hovedsakelig i nordre del av Rogen, med de tilrettelegginger og sperregjerder det medfører.

Rogenmorenen dominerer store deler av landskapet, og manifesteres av øst-vest gående morenerygger. Disse er som regel 200 til 400 meter brede, og et par kilometer lange. Morenene skaper et intrikat system av sjøer og vassdrag, noe som gjør området til et paradis for kanopadlere. Stort sett er det mulig å ta seg frem mellom Femunden og Rogen i kano, med unntak av noen mindre bæringer.

Om man ønsker å fiske på turen finnes både øret, abbor, røye, harr, sik, lake og gjedde. Fiskekort for den norske delen fåes kjøpt hos inatur (se hyperlink), og for den svenske delen selges det på betjente turisthytter og ved nasjonalparksenteret Naturum i Tännäs.

page2_blog_entry5_2

Rogenområdet ble naturreservat i 1976 for å verne den unike naturtypen som finnes her. Naturreservatet er ca 500 km2 og grenser til Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark, Långfjällens naturreservat, Töfsingdalens nasjonalpak, samt Hamrafjällets naturreservat som ligger rett nord for Rogen.

Svenske naturreservat er underlagt noe strengere regler enn norske nasjonalparker, så man bør være klar over følgende:

• Det er forbudt å felle trær, og / eller knekke kvister, uavhengig om trærne er døde eller levende.
• Det er ikke tillatt å bevisst bevege seg nærmere en moskus enn 100 meter.
• Det er ikke tillatt å fyre bål i bålforbudssoner (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å padle kano i nordre del av (Rogen) naturreservatet (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å ta med hund inn i parken i tidsrommet 20 april til 31 mai, unntak gjelder for vintermerkede løyper.
• Ta hensyn til reindrift, dyreliv og andre fotturister.

page2_blog_entry5_3

I den svenske byen Tännäs ligger naturreservatsenteret ”Naturum”. Her kan du få informasjon om nasjonalparken, samt kjøpe fiskekort.


Femundsmarka nasjonalpark ble opprettet i 1971. Den ligger på østsiden av vannet Femunden og utgjør sammen med Rogen et stort villmarksområde.
Om du ønsker å vandre i Femundsmarka er de naturlige innfallsportene: Elgå i Sør, Langen i Vest og Ljøsnavollen i Nord. Fra Langen og Elgå har man mulighet til å ta båt på Femund, på den måten kan man spare et par dagsmarsjer om man ønsker å hurtig komme seg inn i hjertet av nasjonalparken.

page2_blog_entry5_4

Som i alle nasjonalparker gjelder også et sett med verneregler for Femundsmarka. Punktene under er hentet fra verneplan for Femundsmarka nasjonalpark, informasjon om ytterligere reguleringer kan man finne ved innfallsportene til nasjonalparken.

• Det er ikke lov å felle / knekke kvister av døde eller levende trær, bål skal kun fyres av medbrakt ved eller tørre kvister funnet på bakken.
• Alle reir og hiområder er vernet mot alle former for forstyrrelse, herunder også naturfotografi.
• Sykling og ridning er ikke tillatt i nasjonalparken.
• Det er ikke tillatt å slå leir på øyer.
• Man kan telte på samme sted i opptil en uke, telting utover en uke på samme sted krever særskilt tillatelse.
• Oppsetting av gapahuker, barhytter e.l. er ikke tillatt

Rogen og Femundsmarka er et fantastisk sted å besøke hele året. Om vinteren er normaltemperaturen rundt -11 grader, men den kan fort falle ned mot -40. Om sommeren er temperaturen som oftest mellom 10 og 15 grader.

Midt på sommeren klekkes utrolige mengder mygg og fluer i de fuktige områdene, derfor kan det være en fordel enten å bruke kano, eller å besøke Rogen og Femundsmarka enten på for- eller sensommeren når myggens aggressivitet har avtatt noe.

Om man skal ferdes med kano eller til fots utenfor de merkede stiene i Femundsmarka og Rogen anbefales det at man har med kart og kompass, og bruker det! De intrikate systemene med innsjøer, elver og morenerygger gjør det lett å gå inn blindveier.

God Tur!



Det er god framkommerlighet til Fulufjäll fra østlandet, og dette området egner seg derfor spesielt godt til en utvidet helgetur. Nor-Way Bussekspress kjører Trysilekspressen fra Oslo til Trysil flere ganger daglig. Fra Trysil går det daglig buss til Ljørdal, som varierer litt i forhold til skole. Informasjon om lokalbussen får du hos Ruteopplysningen for Hedmark. I Sverige det mest naturlige utgangspunktet tettstedet Mörkret, som ikke har butikk og med daglig bussforbindelse til Särna.

Kart over Fulufjäll fåes i serien "Lantmäteriets Fjällkarta" som "W2 Fulufjället-Sälen" i skala 1:100 000. Det fåes også som "Lantmäteriets Terrängkartan" (tidligere Gröna Kartan). I tillegg får man kjøpt et turistkart, bl.a. hos Turistboden i Ljødalen.

Fulufjäll - På myke tepper av lav

Det knaser under føttene. For hvert skritt du tar hører du et område tilsvarende fotbladet ditt med lav knuse under foten. Likevel føles det mykt der du går, på et sammenhengende lappeteppe av mose og lav. En grønn innramming tegnet med grønn stift på grått papir av kartlav mot stein.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_365f


Fulufjäll er en forholdsvis ny nasjonalpark som ligger i nordvestre Dalarna i Sverige, på grensen til Norge, nordøst for Trysil. Den ble opprettet i 2002, og er med sine 385 km2 en liten lomme vernet område. Det er et område tilsvarende en tredel av Jotunheimen nasjonalpark, eller litt mer enn halvparten av Rondane.

Fulufjäll består av et høyfjellsplatå med svakt avrundede topper. Den høyeste toppen her er Brattfjället, med sine 1042 m.o.h., og det er litt over 100 beskjedne høydemetre over selve platået.

page2_blog_entry4_1

Platået brytes av noen få daler og er omgitt av skogkledde skrenter som skiller det fra de omkringliggende lavere skogsområdene, som er så karakteristiske for sydlige deler av Norge og Sverige. På vei opp går du gjennom et belte av flere hundre år gammel skog, av gran og høye furutrær. Her er skjegglaven så rikelig og påfallende at informasjonssenteret selger en egen bok om nettopp dette fenomenet.

Oppe på selve høyfjellsplatået skjer en drastisk endring i naturtype. Her finnes tettvevde matter av mose, lav og lyng, med ispedde steinrøyser dekket av kartlavets kunstneriske utfoldelse. De tykke og store mattene av lav er unike og skriver seg til manglende beitende reinsdyr. Få andre fjellområder får stå i fred for reinen. Lav vokser fort fram på utsatte områder men utkonkurreres lett av andre planter. Her er nærvær av et og annet einekratt, men påfallende lite, og noen vierkratt i fuktigere områder, men ellers er dette lavens rike.

Fulufjäll har et overraskende variert dyreliv til å være såpass lite. Her er en hel rekke fuglearter, særlig i skogsområdet, men også på selve platået. Nærmere ti bjørner går årlig i hi her, og flere gauper er fast i området, mens ulv og fjellrev kun er sporadiske gjester.

page2_blog_entry4_2

Fulufjäll er kjent for det katastrofale regnværet som 30. August 1997 tok med seg 10 000 kubikkmeter skog i dalen Göljån alene og førte til enorme opphopninger av veltede trær. Hundretusenvis kubikkmeter av jord og stein ble vasket nedover fjellsidene. All vegetasjon langs disse vannveiene ble vasket bort og holder nå på å vokse sakte tilbake. Alt dødtreet har gitt grobunn for mange unike planter og dyr som bryter ned tre, blant annet en mengde forskjellige biller og sopp. Her er det observert så mye som 29 arter barkebiller alene! Det er bestemt at området skal få lov til å restituere seg på naturlig vis, og mange følger spent med på utviklingen.

Fulufjäll nasjonalpark er forvaltet av länstyret i Dalarna og delt inn i 4 soner, med forskjellige bestemmelser og grad av vern for de ulike sonene.

Sone 1 er kjerneområdet som grenser til Norge, ”den urørte sonen”, og har høyest vern. Dette omfatter størstedelen av høyfjellsplatået, med unntak av den nordre delen, som tilhører sone 3. Her tillates hverken jakt, fiske, kalking, snøskutertrafikk eller flytrafikk. Det finnes et fåtall vinterleder og begrenset med sommerleder, og skal ikke være andre tilrettelegginger eller forstyrrende elementer enn ledene. Tanken er at her skal økosystem og naturlige prosesser få utvikles mest mulig fritt og upåvirket. Det er også regler som begrenser organiserte friluftsaktiveteter og turer med store grupper. I de indre delene av sonen er det definert en villmarkskjerne uten stier og stuer.

page2_blog_entry4_3

Sone 2 er ”lavaktivitetssonen”, og omfatter de østre og sydlige skogkledde skråningene ned fra plåatet. Her skal det være få menneskelige inngrep, men forvaltet med litt mindre strenghet. Elgjakt er tillat, men hverken fiske, kalkning eller skuterkjøring.

Sone 3 er definert som ”høyaktivitetssonen”, og utgjør den nordlige delen av fjellet, en fjerdedel av parkens størrelse. Her er det åpnet for mer omfattende tilrettelegginger i form av merkede stier og hytter, og det er lagt opp til større aktivitet. Det er tillat med jakt og fiske, snøskuterkjøring langs merkede skuterleder, samt kalking av fiskevann. Her finner man et omfattende rutenett av stier og hytter. Her er det stor sannsynlighet for å møte andre, og det er i dette området dagsturturistene med sans for litt distanse er å se.

I sone 4, ved siden av sveriges høyeste foss Njupeskär, ligger villmarkssenteret ”Naturum”. Dette er tilretteleggingssonen, som består av høyst tilrettelagte knutepunkter, trelagte stier og severdigheter. Her finnes også vei og parkeringsplasser, kafé og souvernirbutikk. Her er det bål- og teltforbud, utenom særskilte plasser. Graden av tilretteleggelse kan for noen ødelegge gleden, med utsiktsplattform, trebelagt sti og informasjonstavler.

Det ligger et nytt og populært villmarkssenter, eller naturrum, ved Björbäckstugan i den nordøstre delen av parken, ikke så langt fra Mörkret, og i tilknytning til severdigheten Njupeskär, som er sveriges høyeste foss med sine 93 meter og 70 meter fritt fall. Tilretteleggelsen kan for noen ødelegge gleden med trebelagt sti og informasjonstavler.

page2_blog_entry4_4

Om du ønsker å gå inn fra norsk side er det den lille bygda Ljørdal som er det beste utgangspunktet. Den ligger sørvest for Fulufjäll, litt utenfor nasjonalparken. Her finner du både alpinanlegg og hyttefelt i bakkene, som vet å nyttegjøre seg navnet ”Fulufjell”, men så snart du kommer opp på fjellet og over på svensk vernet side er alle spor etter hyttemaset borte. Det kan være verdt å nevne at her finner du også matbutikk, og at det går én bussavgang daglig mellom Trysil og Ljørdal. Turistbua (Ljørdalen turistinformasjon – se link) har forholdsvis god oversikt over området, og selger også kart.

Svenska Turistföreningen og andre aktører har til sammen 15 hytter, rasteskydd og gapahuker i området. De aller fleste er i randsonene, men det finnes også et par i kjerneområdet. Det er et godt utbygget merket stinett, med både sommer og vinterleder. Vinterledene er merket med den svenske turistforeningens sedvanlige stålrør med rødmalt kryss montert i toppen, en markering som kanskje gjør litt for mye av seg etter enkeltes smak i et såpass flatt og oversiktlig terreng. Det er lett å gå og man er derfor ikke bundet av noen av ledene på noen annen måte enn av gammel vane til å følge stier som allerede er der.

Den utvidede Kungsleden, en merket sti oppover i Sverige, går gjennom Fulufjäll på sin ferd nordover.

Størrelsen på området er som tidligere nevnt forholdsvis lite, og dette er ikke stedet for langtur. Men vi vil likevel varmt anbefale området til en langhelg i et stykke annerledes natur. Unik vegetasjon og vidt utsyn av blåner mot himmel gir en befriende følelse, en følelse av pusterom. Dette er lavens rike, ikke reinens, og en vandrer med sans for detaljer vil legge merke til mangt et mønster i lappeteppet som utgjør dette unike lille fjellområdet.

God tur !