Turliv.net

Et helt vanlig norsk friluftsliv

Turområder

Norge på langs 2010

DSC_8516

Å gå Norge på langs handlet aller minst om å stå på Nordkapp og å ha nådd et mål. Det handlet om alt annet enn det. Om opplevelsene underveis, om å være på vandring. Om alle øyeblikkene på veien.

I april 2010 la Camilla ut på en 4 måneders vandre- og padletur fra Halden til Nordkapp - sammen med Marius. Å stå der i vårvinden og vite at man har satt av 6 måneder på tur gjennom Norge var en spesiell følelse, og et sug i magen. Det er langt å gå!

Det ble blogget fra turen, og bloggen finner du her:
http://inninaturen.blogspot.com

Turen ga mange fine opplevelser, mye slit og noen tårer. Det som står sterkest igjen etterpå er mange fine enkeltøyeblikk og små opplevelser, samt erfaringene rundt det å planlegge og gjennomføre en slik tur.

Ta gjerne kontakt om du planlegger noe lignende!

DSC_5674

DSC_6989

DSC_7180

DSC_9402

DSC_9473

DSC_9794

Langfjella på langs


DSC_4125

Sommeren 2009 var preget av et halvannen måned langt eventyr - fra Valle i Setesdal til Jotunheimen. En sammenhengende vandring gjennom Setesdalsheiene, Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Skarvheimen og Jotunheimen.

Etter flere dager med tåke og regn var den plutselig der. Sola. Det glødet i solnedgang i horisonten, og for første gang fikk man et glimt av målet i det fjerne: Jotunheimen. De takkete fjellene i kontrast mot gyllent oransje. Et Soria Moria.

Etter en måneds vandring er det en helt spesiell følelse å se målet i det fjerne. Å få en følelse av å være på vei til noe. Silhuetter av høye fjell der fremme, mens du står i en ørken av stein. Foran deg er det ukjent terreng, lave fjell og frodige daler du skal vandre gjennom før du entrer det store fjellmassivet du skimter i det fjerne. Bak deg er det mange uker med nå kjent fjellterreng. Terreng som er fylt med opplevelser og øyeblikk og regn og sol og latter og tårer. Av tunge sekker og enkel mat som smaker himmelsk. Av varme soveposer og våte telt.

Noen øyeblikk brenner seg fast, og dette øyeblikket er et av dem. Soria Moria er innenfor rekkevidde. Og veien man har gått er fortsatt full av ferske opplevelser og inntrykk.

Turen startet i Valle i Setesdal i midten av juli og endte med båten fra Gjendesheim i slutten av august. Det var en klassiske vandretur med sekk og fjelltelt, og irsk setteren Castro var med, som han alltid var på den tiden.

Det var sendt ut to deponier som ble plukket opp underveis, ett til Haukeliseter og ett til Finse. Familie kjørte til Valle og hentet på Gjendesheim. Et vennepar møtte oss i Ryfylkeheiane og vandret sammen med oss en ukes tid. Det er fint med litt forandring, og å vandre sammen med andre et stykke for så å gå videre hver sin vei er en god løsning.

Setesdalsheiene og Ryfylkeheiane var overraskende kupert! Det var variert og bratt fjellterreng, med store høydeforskjeller. Det var som en berg- og dalbane i fjellet. Sammen med den flatere delen av Hardangervidda var turen preget av allsidig fjellterreng, med hele spekteret fra flat vidde til spisse tinder.

Turen fra Valle til Jotunheimen er preget av mye sammenhengende natur. Her kan man gå i fjellet i ukesvis uten annen sivilisasjon enn noen DNT-hytter, samt å krysse en og annen riksvei. Man kan gå gjennom langfjella på Østlandet i en lang sammenhengende tur, og fråtse i store fjellområder.

Denne sommeren var været preget av mye regn, og vi benyttet oss av det halvurbane konseptet "fra kafe til kafe over Hardangervidda". Hardangervidda sør har mange betjente hytter, og det gikk sport i noen timer på hytta på dagtid, med lesing av gamle DNT-årbøker, med gårdsdagens bakst og en kopp kakao. Anbefales for fjellfolk uten primitive prinsipper!

At det er mulig å vandre gjennom så mye sammenhengende fjellnatur over så lang tid er helt fantastisk, og turen anbefales på det sterkeste!

DSC_3764

DSC_3820

DSC_3838

DSC_3911

DSC_3730

DSC_3751

DSC_4099

DSC_3965

DSC_4008

DSC_4027

DSC_3932

DSC_4097

DSC_3942

Padjelantas vestside


padjelanta
De fleste forbinner Padjelanta med Padjelantaleden som går fra Kvikkjokk i Nord-Sverige og nordover via Staluluokta til Ritsem. Nordkalottleden fra Sulitjelma til Kautokeino sammenfaller med Padjelantaleden deler av veien, og forbinder leden med det norske sti- og hyttenettet, noe som gjør Padjelanta til et forholdsvis kjent område også for nordmenn.


Padjelanta- og Nordkalottleden går sør og øst for de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure, to avlange øst-vestlig orienterte vann som ligger ovenfor hverandre i nord-sydlig retning, forbundet med en kort og båtmessig farbar elvepassasje. Vest for disse vannene, på den norske siden av grensen, finner man den femte største isbreen i Norge, Blåmannsisen, i sørvest og Rago nasjonalpark i nordvest.

Her langs den norsk-svenske grensen, vest for innsjøene Virihaure og Vastenjaure finner man et område helt uten stier og med overraskende få andre vandrere.

Det er flere forhold som gjør Padjelantas vestside såpass lite trafikkert. På norsk side utgjør isbreen Blåmannsisen en naturlig barriere fra sørvest, og gjør at eneste veiene inn i dette området fra norsk side er fra Sulitjelma via nordkalottleden eller gjennom hele Rago nasjonalpark. Fra svensk side er det enklest å følge padjelantaleden fra Kvikkjokk eller Ritsem. Det tar 1-3 dager bare å nå nasjonalparkgrensen, og siden leden går på østsiden av de store innsjøene er man nødt til å ta av vestover sør eller nord for disse vannene. Det tar derfor flere dagers vandring å komme langt nok vest til å kunne starte å utforske den mer øde delen av Padjelanta.

Det er også en annen barrière som har stoppet mange allerede i planleggingsfasen. Blåmannsisen har en større brearm som ender i Leirvatnet. Det er bratt i området og isen er full av sprekker, så brearmen kan ikke krysses uten ordentlig utstyr og kompetanse. I nordøstre del av Leirvatnet, på grensen mellom Norge og Sverige, starter en breelv sin ferd motVirihaure, med et samlet fall på nesten 250 høydemetre. Elva er bred og går i store stryk, fosser og roligere partier, samt via vannet Gásakjávre og flere navnløse småvann. Selv mot slutten av ferden flyter isklumpene forbi i det grumsete og iskalde brevannet, som gjør det umulig å se bunnen. Under planleggingen er det kritiske spørsmålet om denne navnløse breelven er mulig å krysse, om det er forsvarlig og eventuelt hvor og hvordan. Om denne elven ikke er kryssbar erPadjelantas vestside helt utilgjengelig fra sør.

Breelva fra Blåmannsisen er klart den mest risikofylte elvekryssingen, men langt fra den eneste. Om man ønsker å utforske området fra sør til nord vil man ende opp med å vade utallige elver av forskjellig vanskelighetsgrad. Flere av disse krever synfaring og planlegging, og det kan være en fordel å starte planleggingen ved nedstigningen mot elva, mens man har en viss oversikt over løpet. Det som er helt sikkert er at man må belage seg på at man gjentatte ganger ikke kan unngå å bli våt om man ønsker å vade på en forsvarlig måte, og ofte opptil flere ganger om dagen.

Området rundt innsjøene i Padjelanta kan på kartet se ut som et høyfjellsplatå der man kan vandre på flate vidder, virkeligheten er at terrenget er ganske kuppert. Det er slake åser og bratte skrenter som må forseres i tillegg til de tallrike elvene som må vades. I høyden er dethøyfjellsvegetasjon med lavt bjørkekratt og lyng, langs vannene vokser vierkrattene mannshøye og skjuler i tillegg til mengder av innsekter en og annen høyfjellselg.

Å gå utenfor sti i områder man ikke er kjent gir alltid et tilleggselement av uforutsigbarhet. Mye kan leses av kartet, men det vil alltid være forhold som arter seg annerledes enn denkartmessige tolkningen, eller som rett og slett ikke kan avdekkes på planleggingsstadiet. Å ferdes utenfor allfarvei stiller krav til en del vurderinger og justeringer underveis, og dette må tas høyde for under planleggingen. Hvor lange dagsetapper du tilbakelegger vil for eksempel avhenge av terrenget og vegetasjonen du beveger deg i, og antall og typeelvekryssinger . Det vil også avhenge av valgene du tar underveis, om du krysser elva der du møter den eller velger å følge den et stykke for å finne et bedre sted, eller om du velger å følge dalføret eller å gå over fjellryggen. Andre alternative veier kan åpenbare seg som bedre alternativer enn ruta du har planlagt når du først er ute.

En tur til Padjelantas vestside er en tur full av vurderinger og valg. Her finner du fjell, fjellplåtaer, breer, daler, myrer, kratt, vann og elver, men ingen stier som kan ta veivalget for deg. Det er uendelig mange muligheter og begrensninger som alle vil gi deg forskjellige opplevelser av dette allsidige og nærmest øde fjellområdet. Å ta veien over fjellryggen kan mange steder spare deg for å slite deg gjennom kratt på en mannshøyde, men vil gi tunge oppstigninger og mulige omveier for å finne en trygg vei mellom snøoverheng og løse og bratte steinpartier. Turen overhøyfjellsplatået gir fantastisk utsyn og etterlengtet fri fra plagsomme insekter, men før du vet ordet av det må du helt ned i neste dal. Alle veivalg har sine fordeler og krever din energi på sin måte. I dette området er det derfor vanskelig å beregne tidsbruk, noe det bør tas høyde for under planleggingen.

Vestsiden står i sterk kontrast til padjelantaledens mange hytter og vandrere, både fordi området er fritt for stier og fordi det i seg selv innebærer mange vurderinger og valg som ikke alltid er fri for ubehag. Det skal innrømmes at man tidvis kan risikere både å høre og se en og annen båt på Virihaure og Vastenjaure under turen da det er flere levende samelandsbyer som brukes til næring i sommerhalvåret. Blant annet tar de lokale samene opp mye fisk her. Utfordringene og allsidigheten gjør at en tur i denne delen avPadjelanta fort bærer mer preg av å utforske enn å gå på tur. Dette er et område vi gjerne utforsker igjen!



Padjelantas vestside kan nås enten fra Sverige eller Norge. I Norge kan man ta buss fra Fauske til Sulitjelma og følge nordkalottleden forbi Sorjushytta før man tar av fra stien og istedet går nordover. Dette alternativet innebærer at man må svømme en stri breelv. Alternativt kan man gå gjennom Rago nasjonalpark hvor det er stier helt til grensa og en umerket sti videre inn i Padjelanta. Fra Sverige er Kvikkjokk og Ritsem naturlige utgangspunkter, begge med bussforbindelse til Gällivarre, Kvikkjokk riktignok via Jokkmokk. Lapplandståget mellom Stockholm og Narvik stopper i Gällivarre. Fra Ritsem går det båtled til stuene Akkarstugorna og Vaisaluokta på padjelantaleden sommerstid. Det er mulig at det går an å kjøpe båtskyss fra padjelantaleden til Alasloukta, hvor en av de to umerkede stiene i vestre delen av Padjelanta kommer ned til vannet Virihaure fra Rago. Man vil da kunne ta seg østover til Akkastugorna hvor det går båtled til Ritsem sommerstid. <-- rydd opp i denne paragrafen!!!



Kvikkjokk har gode parkeringsmuligheter og nås med bil eller med buss fra Jokkmokk, som igjen har bussforbindelse med trafikknutepunktet Gällivarre.

Lapponia


page2_blog_entry0_summary_1
Bratte fjellsider, grønne daler, åpne vidder og store skoger. I de svenske verneområdene Laponia er det kun elg og bjørn som setter spor, alle menneskelige inngrep innenfor vernesonene stammer fra fraflyttede samiske bosettinger og enkle reindriftsinstallasjoner.


De store områdene er slående, om man ser på et kart over Sverige utgjør vernesonene 9400 km2, til sammenligning er Jotunheimen, Rondane, Hardangervidda, Dovre, Børgefjell og Femunds-marka nasjonalpark bare 7843 km2.Området Laponia er ikke en stor nasjonalpark, men flere mindre parker og verneområder.

De tre mest kjent nasjonalparkene: Sarek, Padjelanta og Stora Sjøfallet utgjør kjernen i området, omkranset av naturreservatene Sjauja og Stubba og den lille nasjonalparken Muddus i øst.

Da fellesbegrepet Laponia dekker et stort geografisk område er det naturlig nok ganske stor terrengmessig variasjon, I Padjelanta helt vest er landskapet mykt og duvende med mange vann før det brått reiser seg til topper på over 2000 meter i Sarek. I Stora Sjøfallet synker landskapet igjen og går over til flatere myr og barskogområder mot øst.

page2_blog_entry0_1

I denne ville og utilgjengelige naturen er det naturligvis mye vilt, i mesteparten av Laponia er jakt og fiske forbudt, sammen med få turister gjør dette at dyrelivet får gode forhold, og bortsett at området ikke har noen fast ulvestamme finnes alle store rovdyr her (i 2005 er det nevnt at det skal være optill 8 binner i Laponia). I tillegg er elgen i området kjent for å være serdeles stor.


De forskjellige nasjonalparkene og naturreservatene har ulike grader av tilrettelegging, kun i nasjonalparkene Padjelanta og Stora Sjøfallet finnes turisthytter og merkede stier, i Sarek, Muddus, Sjauja og Stubba er det praktisk talt ingen tilrettelegging med hytter, broer eller merkede stier. Dette krever selvfølgelig endel mer av vandrerne enn vanlige turistområde, men gir en positiv effekt i form av mindre slitasje, mindre mennesker o.s.v


Om man ønsker å gå fra hytte til hytte, eller ligge fast på en fjellstue, har den svenske turistforeningen et løype og hyttenett rundt nasjonalparkene, i tillegg går den svenske kungsleden forbi og gjennom nasjonalparkene (Sør for Sarek og gjennom Stora Sjøfallet)

page2_blog_entry0_2

Mangelen på tilrettelegging i Sarek nasjonalpark har gjort den kjent som et av de stedene i Sverige flest fjellvandrere skader seg hvert år, få bruer over de store elvene og bratte steinete skråninger kombinert med ingen mobildekning og lite trafikk gjør at skader inne i nasjonalparkene oftere ender mer alvorlig enn skader i utkanten, de siste årene er dette blitt en trend da flere tilbringer ferien i fjellet, og mange overvurderer egne ferdigheter og kunnskaper.


Men det er selvfølgelig alltid et skår i gleden: På grunn av vannkraftutbygging har man valgt å lage en ”slisse” inn i nasjonalparkene midt i Stora Sjøfallet, resultatet er at det bokstavelig talt ikke er noe stort sjøfall lenger. En bieffekt av dette er at vannene i Stora sjøfallet ikke er inkludert i forbudet mot motorferdsel, det fører til en del snøskutertrafikk om vinteren, både på vannene og noe ulovelig kjøring i fjellene rundt (selv om dette er mindre utbredt enn på deler av finnmarksvidda).


Om sommeren derimot, er den eneste støyen man kan høre helikoptertrafikk i utkanten av nasjonalparkene, mange steder er nasjonalparkgrensene lagt slik at man må gå et par dager fra bebyggelse, veier og parkeringsplasser for å komme inn til nasjonalparken. Da har selvfølgelig lokale firmaer kommet late turister til unnsetning med helikoptertransport inn til nasjonalparkgrensene, så slipper man unødige naturopplevelser på veien dit.

page2_blog_entry0_3

Ønsker man å drive friluftsliv i Laponia er mulighetene og utgangspunktene mange, siden området er såpass stort som det er, kan man relativt enkelt komme til sentrale steder rundt nasjonalparkene. Det finnes parkeringsplasser spredt rundt, alle merket med P på den svenske Fjellkarta, og det går buss til de fleste turiststedene i nærheten.

For mer informasjon til planlegging av turer i området kan man ta kontakt med den svenske turistforeningen eller gå inn på nettsidene Lapponias nettsider.

Vi anbefaler Lapponia til alle som er ute etter noe litt mer øde og litt villere!

God Tur!

Abisko


page2_blog_entry15_summary_1
Fjellområdet rundt Abisko er svenskenes svar på Jotunheimen. Dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter utgjør en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner, men er ikke stedet for den ensomme vandrer.


Abisko er den nordligste delen av området som kalles Norrbottenfjellene, helt nord i Sverige, som går fra de 5 nasjonalparkene og verneområdene kalt Lapponia i sør til Abisko i nord. Selv om dette området ofte kalles skandinavias siste villmark er det i høyeste grad også et kulturlandskap, og det er i dag 15 gjenværende fjellsamebyer, hvor samene i landsbyene har sesongbasert nærhet til felles reinbeiteområder.

Hovedinngangsporten til området, Abisko fjellstasjon, er lett tilgjengelig med tog eller bil fra Kiruna eller Narvik. Toget har daglig avgang fra Malmö og Stockholm og turen tar omtrent et døgn til fjellstasjonens eget stoppested, og er en turistattraksjon i seg selv. Togturen fra Narvik tar i underkant av en time.

Abisko fjellstasjon er en av Sveriges mest utbygde fjellstasjoner og drives av Svenska Turistföreningen. Her finner du hotell, hytteutleie og vanlig turistforeningstilbud. Du kan ta gondolen opp på fjellet Njulla, lære om området i stasjonens ”naturrum” eller handle friluftsutstyr i fjellbutikken. I sommersesongen er det også et stort tilbud av guidede turer, tematurer, naturstier og aktiviteter. Det er også mulig å ta taxibåt over Torneträsk for kortere eller lengre turer på nordsiden av innsjøen, eller for å se på en av fjellsamebyene. En forholdsvis stor matbutikk som baserer seg på grensehandel finner du også i nærheten, men det er et stykke å gå fra fjellstasjonen.

En av Sveriges mest besøkte og opparbeidede vandringsruter er Kungsleden, en kjent merket sti som starter ved Abisko fjellstasjon og går sørover gjennom Abisko nasjonalpark og mot Sveriges høyeste fjell Kebnekaise. Stien går gjennom Nord-Sverige, også kalt svensk Lappland, og utgjør nærmere 440 km gjennom et av Europas største gjenværende villmarksområder, inkludert det UNESCO-bevarte området Lapponia (se egen artikkel). Kungsleden ble etablert og vedlikeholdes av Svenska Turistföreningen og har stort sett en høy grad av tilrettelegging i form av bred sti, god merking, broer og klopp. Den mest trafikkerte delen av Kungsleden er den nordligste delen mellom Kebnekaise og Abisko, med hovedsesong mellom juni og september.

Ved Abisko fjellstasjon har elven Abiskojåkka sitt utløp i den enorme innsjøen Torneträsk, og første del av Kungsleden følger i hovedsak elven fra utløpet og opp til fjellvannet Abiskojaure, hvor elven har sitt utgangspunkt. Abiskojåkka går i strie stryk og småfosser, og er både vill og vakker. Det er ikke mulig å krysse elven andre steder enn ved Abisko turiststasjon.

I sørvestre enden av vannet Abiskojaure ligger Abiskojaurestugorna, som er en del av Svenska turistföreningens hyttenett og eneste hytte inne i nasjonalparken. På tross av enkel standard er nok dette en hytte som har mye besøk i sommersesongen på grunn av sin tilgjengelighet fra Abisko fjellstasjon, med besøk av både turgåere langs Kungsleden og turister som ønsker en mer naturnær men kort tur.

Abisko nasjonalpark er omgitt av mektige fjell og skandinavias høyeste fjellvann, Torneträsk. Selve nasjonalparken består hovedsaklig av en bred bjørkekledd fjelldal med fjellenger og småfosser, og er på beskjedne 77 kvadratkilometer, men er omgitt av mektig fjellnatur. Området ligger sør for den store innsjøen Torneträsk i Nord-Sverige nær grensen til Norge og stedet Riksgränsen, i overkant av en times kjøring fra Narvik.

Å gå gjennom Abisko nasjonalpark tar mindre enn en dag, men områdene rundt nasjonalparken er vel verdt et besøk og utgjør til sammen et fjellområde som på flere måter er sammenlignbart med vårt Jotunheimen. Her er det dype daler og høye fjell med et nettverk av stier og turistforeningshytter. Kungsleden går nord-syd gjennom disse fjellene kalt Norrbottenfjellene og passerer hytter som Alesjaure, Tjäktja, Sälka og Kaitumjaure på sin vei sørover.

Det er en rekke berømte og klassiske ruter på kryss og tvers mellom de mest kjente hyttene Abisko fjellstasjon, Allesjaure, Kebnekaise fjellstasjon og Nikkaluokta, og et nettsøk på noen av disse stedene vil gi en uoverkommerlig mengde treff og turbeskrivelser. Det finnes et uttall turistforeningshytter og ruter, med stor valgfrihet for hytte-til-hytte vandreren. Det er også god forbindelse til Lapponia lengre sør og Narviksfjellene i vest, hvor man blant annet møter Nordkalottleden som går fra Sulitjelma til Kautokeino gjennom Norge, Sverige og Finland.

Veiforbindelsene finner du i Abisko i nord og Nikkaloukta i sørøst. Sistnevnte utgjør en campingplass og hytteutleie med kiosk og suvernirbutikk, og med bussforbindelse til Kiruna, og tog videre til derfra til Abisko. Nikkaluokta gir korteste vei til Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, som er et fjell som kan bestiges uten klatring, og er derfor et populært utgangspunkt for de som primært er ute etter å bestige fjellet eller kjenne på atmosfæren på Kebnekaise fjellstasjon. Det er mulig å ta heliktoper fra Nikkaloukta til fjellstasjonen, eller til Abisko fjellstasjon.

Norrbottenfjellene og Abisko er slående vill og vakker nord-svensk natur, i nesten ironisk kontrast til den iøyefallende graden av tilrettelegging. Området fortjener sin sammenligning med Jotunheimen på alle måter, men har kanskje en enda høyere grad av tilrettelegging når det kommer til opparbeidelse av stier. Få andre steder så langt nord har klart å generere så mye trafikk med en så stor bredde av mennesker. Med Kungsleden og stinettet forøvrig i kombinasjon med Sveriges høyeste fjell og store muligheter for fjellsport finner man her alle typer mennesker på alle nivåer, både i privat og kommersiell regi. Dette er ikke et område som anbefales om du er allergisk for mennesker og søker naturens ro, men en fantastisk tumleplass for den sosiale fjellvandreren, uansett ambisjoner.

Kartet BD6 Abisko-Kebnekaise-Narvik fås i svenske kartverkets fjellkartserie, Läntmäteriets fjällkarta, i skala 1:100 000.

Elva Poroeno med kano


page2_blog_entry13_summary_1
Når brølet etter sjøflyet forsvinner tar stillheten over. På den steinete bredden av vannet står dere med oppakning og kano. Det er starten på en kanotur på 120 km villmarkselv med stryk og stille vann i det nordlige Finland.


Porojärvi er et fjellvann i Nord-Finland, som selv med sine beskjedne 584 meter over havet ligger i utpreget fjellterreng. Området er preget av fjellplatåer og brede daler omgitt av avrundede og steinete topper. I dette området finner du også fjellet Halti, Finlands høyeste fjell.

Vannet ligger i Enontekiö, det finske Lappland, i Finlands nordvestre arm. Området strekker seg som en tarm vestover mot treriksørøysa, med norskegrensa i nord og svenskegrensa i sør. Hele dette finske området utgjør kommunen Enontekiö, og har samlet under 2200 innbyggere fordelt over mer enn 8400 km2, som gjør Enontekiö til Finlands tredje største kommune arealmessig. Mer enn 75 % av arealet er satt av til villmarksområder, nasjonalpark eller verneområder, som betyr store sammenhengende områder hvor naturen skal få lov til bare å være natur. Enontekiö kommer fra en finsk oversettelse av det samiske ordet ´eatnu´ som betyr ´skaperen av store elver´, og her flyter elvene fritt og utemmet, og har nok preget bosetningsmønsteret i denne delen av Finland, som huset flere sesongbaserte store samiske handelssteder i gamle dager.

Turistattraksjonen Nordlysveien som går gjennom Norge, Sverige og Finland går inn i Finland fra Skibotndalen i Norge og gjennom hele Enontekiö i sør, langs grensa til Sverige. Her finner man tettsteder som Kilpisjärvi og Kaaresuvanto, som for mange i Nord-Norge er kjent som steder å handle, samt scooterkjøring. Siden veien følger grenseelva og grensevannene til Sverige i sør er det enorme områder mellom E8 i sør og norskegrensa i nord, med store områder vernet natur. Og midt i dette området ligger Porojärvi, fjellvannet, mer enn 3 dagsmarsjer fra nærmeste vei.

Porojärvi er utgangspunktet for elva Poroeno-Lätäseno, en 120 km lang elv som har et fall på 276 meter før den renner ut i grenseelva Muonionjoki ved tettstedet Markkina, langs E8. Fjellelva Poroeno går i stille vann og stryk fra vannet Porojärvi og gjennom utpreget fjellterreng. Når den lenger sør møter den like store elva Rommaeno som kommer inn fra vest skifter den navn til Lätäseno og går gjennom skog- og myrområder.

page2_blog_entry13_1
Elva Poroeno-Lätäseno kan padles både med kano og kajakk, men er ikke en elv for nybegynneren. Turen er kjent som en av de mest krevende kanoruter i Finland og har stryk med internasjonal klassifisering fra klasse 1 til klasse 5, hvorav 5 er det vanskeligste, og for de fleste av oss ikke verdt å prøve seg på. Men mesteparten av elva byr på små og mellomstore stryk, med kortere eller lengre innslag av stilleflytende elv gjennom nydelig landskap, så det er god mulighet for å slappe av og se seg omkring mellom strykene.

For de som har litt erfaring i strykpadling med kano eller kajakk er dette en fantastisk fin padletur med gode muligheter for å bære båten forbi strykene som er over evne. Noen av bæringene føles både lange og kronglete mens andre er nærmest tilrettelagte, med god sti. Det er tydelig at elva brukes jevnlig, om ikke ofte, noe som syns spesielt i enkelte områder på stier og tydelige teltplasser, samt rester av søppel og kanskje en hjelm eller en halv padleåre. Men det er nok ikke flere her enn at sjansen for å ha mesteparten av elva for seg selv er ganske stor. Vi vet at det går minst en guidet fellestur nedover elva stort sett hvert år, og om man ikke er så uheldig å legge turen til akkurat den uka blir det i hvert fall ikke en folksom opplevelse.

Å padle Poroeno-Lätäseno er en padletur gjennom skiftende landskap. Ferden starter ved det utsatte og tidvis forblåste fjellvannet Porojärvi, hvor man i utgangspunktet kan settes av med sjøfly. Brygga for sjøflyet er borte, og piloten og vindforholdene avgjør om det er mulig å manøvrere seg til land. Den øverste delen av elva har mest moderate stryk og går i åpent fjellterreng. Man kan nesten føle på kroppen at dette er langt fra allfarvei. Terrenget endrer seg gradvis på ferden mot Markkina, fra åpent fjell til kratt og fjellbjørkeskog, og videre til skog og myrområder. Lenger ned mot utløpet er elva dyp og bred og preget av at hyttene kan nås med båt fra veien, og er mer sivilisert og ´temmet´. Villmarkspreget forsvinner, og man forbereder seg på å møte sivilisasjonen igjen.

page2_blog_entry13_2
Padling av elva forutsetter at man kjenner til noen av strykpadlingens grunnprinsipper. Man trenger å vite litt om strømmen og hvordan denne virker på kanoen, og noen grunnleggende padletak for å opprettholde båtens posisjon i forhold til strømmen. Man trenger også å kunne manøvrere måten i strømmen slik at man kan unngå å treffe på stein, som av og til kan være vanskelige å se før du nesten er der. Til dette bruker man bakoverpadling med vinkling av kanoen relativt til strømmen for å ferge (forflytte) seg til den ene eller andre siden av steinen før man slipper seg ned forbi den.

Det beste er å grovplanlegge ruten gjennom stryket før man padler ut i det. Noen ganger er dette mulig fra kanoen rett over stryket, og det kan være at man må forflytte seg en eller flere ganger over elva for å få bedre oversikt. Når man føler en viss oversikt og har en plan kan man så posisjonere seg i elva før man slipper seg ned i strykket.

Om stryket er uoversiktlig eller så langt at man ikke har mulighet til å se enden på det kan det hende man bør synfare stryket før man padler. Da er det om å gjøre å velge den siden av elva som vil gi et best mulig overblikk før man går stryket langs bredden mens man vurderer om man ønsker å padle det, og ikke minst planlegger ruten gjennom.

Det er nyttig å utnytte bakevjene - tilbakestrømmen i elva rett bak store steiner, i viker, o.l., til hvile og oversikt. Om du ser en stille vik eller en bakevje kan du padle dit før du planlegger veien videre, eller eventuelt velger å gå i land. På den måten kan du unngå enkelte synfaringer, samt at du kan padle deler av stryket og på den måten redusere distansen på bæringen. Å bære kano og utstyr er tungt og tidkrevende og det kan derfor være godt å slippe et stykke om du ikke er nødt.


Store deler av elva består av en evig veksling mellom stille vann og små til mellomstore stryk, som ofte er ganske oversiktlige. Disse strykene kan være noe hvitt vann eller det kan være en litt lengre strekning med mer hvitt men med dybde nok til å kunne gli gjennom stryket uten særlig anstrengelse. Det gode med elva er nettopp at det består av en hel mengde enkeltstryk av forskjellig vanskelighetsgrad, fra 0 til 5, med sakteflytende eller tilsynelatende stille vann mellom.

Noen stryk er mer steinete, med store steiner som stikker opp av vannet eller synlige steiner rett under vannflaten. Disse strykene varierer fra noen få steiner i eller utenfor hovedstrømmen til at store deler av stryket har stein som må manøvreres mellom. Det er særlig denne type stryk hvor man gjennom en såpass lang padletur som dette er vil merke progresjon, og hvor man vil padle stryk mot slutten av turen man bar i begynnelsen. For de av oss som ikke har enormt mye erfaring er det et eller annet sted i denne kategorien stryk terskelen for bæring vil gå.

De mer tekniske strykene er det færre av, men en del vil man komme over. Dette er stryk som er steinete og oftest har andre faktorer i tillegg. Det kan være stryk gjennom svinger, eller hvor det er tydelig at man har visse områder av elva man absolutt ikke bør havne i. Det kan også være en trapp (et lite fall) midt i et steinete stryk, eller at stryket er såpass langt at man må kunne bruke bakevjer og planlegge stryket etappevis, med mulighet for å gå til land underveis. Her vil nok de mest erfarne padlerne trives best.

page2_blog_entry13_3
En håndfull stryk er av typen ikke padlebar. Disse må man bære rundt uansett erfaringsnivå. Dette er trinnvise fosser med store vannmengder, eller rett og slett en foss. Gjerne med vann som sirkulerer inn under en stein underveis eller i bunnen som vil være livsfarlig å havne i, med stor fare for ikke å klare å komme seg ut av igjen. Det er særlig disse få strykene som gjør en rutebeskrivelse nyttig, da de ikke alltid er like enkle å identifisere ovenfra. Det er derfor en klar fordel å vite hvor de er, da konsekvensen av å havne i stryket i værste fall kan være fatal.

Alle stryk blir påvirket av vannstanden i elva. Mengden vann vil påvirke et gitt stryk ved å øke eller senke vanskelighetsgraden. Vannstanden i elva vil virke forskjellig etter type stryk og lokale forhold i stryket. Mye vann kan gi for sterk strøm eller virvler som krever mer teknisk padling mens det ved lite vann fort kan bli mer steinete, og noen steder langs elva, særlig steder som i utgangspunktet er grunne og småsteinete kan det være nødvendig å vasse eller dra kanoen over. Noen få steder langs ruten er elva bred og grunn, og ofte også småsteinete, og det vil derfor fort bli for grunt å padle selv ved bare litt reduserte vannmengder, eller ut på høsten.

Dette er ikke en padletur for den helt uerfarne strykpadleren, men man trenger heller ikke å være profesjonell padler for å komme seg trygt gjennom. Det er en absolutt fordel å ha med seg rutebeskrivelse slik at man er forberedt på det som kommer og kjenner til de stedene man absolutt må eller bør bære, og ikke minst de områdene man bør synfare i forhold til egne ferdigheter. En slik beskrivelse har selskapet Polar Flight, som også har en guided tur i elva fra tid til annen, og det finnes et enkelt håndtegnet kart med finske kommentarer i en av permene på turistkontoret i Kilpisjärvi. Begge deler kan fås ved å sende en e-post til turliv.net. Man lærer seg etter hvert hvilke uttrykk som brukes i forhold til vanskelighetsgrad og vil på den måten trenge færre synfaringer etter noen dager. Og ikke minst vil man på en så lang strykpadletur oppleve en økning i ferdighetsnivå som tilsier at man ofte padler stryk mot slutten av turen man ville bært i begynnelsen. Det kan for øvrig nevnes at å holde seg orientert på kartet på en elv med bukter, svinger og oppmerksomhetskrevende speiding og padling tidvis er en utfordring.

Som alle større elver er Poroeno-Lätäseno påvirket av årstid og nedbørsmengder, og vannstanden i elva kan variere. Det er derfor vanskelig å forutsi hvordan de forskjellige delene av elva er å padle ved et gitt tidspunkt da det til enhver tid vil avhenge av elvas tilstand, som igjen blir påvirket av en rekke faktorer. Ved lite vann vil man enkelte steder ha problemer med å padle fordi det rett og slett blir for grunt. Vi opplevde selv dette noen ganger og måtte enten bære eller dra kanoen mens vi vasset over. Mer vann vil også gi større passasjer fordi du kan flyte over en del moderat store steiner som man må rundt ved lavere vann. Høy vannstand kan også gjøre noen av strykene vanskeligere enn de er klassifisert og stille høyere krav til padleren i stryk som ellers ville føles komfortable. Og så er det jo den psykiske faktoren og følelsen av kontroll. Man må uansett ta rutebeskrivelser med en stor klype salt og selv foreta vurderinger underveis.

Poroeno-Lätäseno har gode forekomster av laks, ørret, røye og gråing, og er en populær fiskeelv, særlig for laksefiskere. I elvens deler vil det være stor mulighet for å møte på en og annen laksefisker eller leirplass. I Finland er det en nasjonal fiskeavgift på innlandsfiske og en lokal avgift basert på type fiske og fiskerens alder. Da elva er lakseførende er det et eget fiskekort om man ønsker å fiske i elva som i skrivende stund er på 35 euro pr. uke, og kan kjøpes på turistkontoret i Kilpisjärvi. Dette kortet gjelder ikke for den helt nederste delen av elva, i området rundt Markkina. Informasjon om fiske får du på Jord- og skogbruksministeriets hjemmeside (se link) eller på turistkontoret i Kilpisjärvi.

Gyrodactylus salaris er en parasitt som lever og formerer seg hovedsaklig på smålaks i ferskvann. Den spiser av laksens hud og finner, noe som medfører sår- og soppskader, og påfølgende problemer med væskebalansen. Et stort antall parasitter fører til at laksen dør, og det er funnet mer enn 10 000 parasitter på en laksunge. Parasitten fester seg også på voksen laks som på den måten vil kunne bidra til smittespredning i vassdraget. Også andre fiskearter kan bli angrepet. I nordiske vassdrag fører spredning av fiske til et vassdrag som oftest til at de fleste lakseunger dør innen kort tid, og stor fare for å utrydde hele laksestammen i vassdraget. Gyrodactilys salaris er en av de viktigste årsakene til laksedød i dag.

Poroeno-Lätäseno er et vassdrag med Gyrodactilus salaris, og man må derfor ta viktige forhåndsregler for å unngå spredning til andre vassdrag. Dette gjelder særlig desinfisering av fiskeutstyr og kano etter turen, samt å tørke alt utstyr godt med påfølgende karantenetid før man tar det med seg i andre vassdrag.

På denne turen vil man komme over det meste en elv har å by på, fra stille vann til frådende vannmasser. Strykene rangerer fra nesten steinfrie med god klaring til mengder av stein som stikker opp av vannet og må manøvreres forbi. Det er også en del stein rett under overflaten som er vanskelige å få øye på og lette å kjøre seg fast på. Da er det lett å komme på tvers i strømmen og velte om man ikke handler raskt. Det er derfor viktig å lese elva nøye og planlegge etappevis, da noen av strykene er lange. Man må kunne bruke bakevjer og viker til å få igjen pusten og få nytt overblikk til å planlegge et stykke videre.

Å padle Poroeno-Lätäseno er en fantastisk opplevelse hvor de aller fleste nok skal få føle litt på grensene sine, men hvor man selv bestemmer hvor grensene går. Vi kan love fantastisk natur i skiftende omgivelser, en reise fra fjell til lavland, om man bare husker å se opp og nyte den innimellom.

Vi tar på ingen måte ansvar for noen som måtte basere turen på denne artikkelen, da den er subjektiv og veiledende. Enhver padletur på elv må foregå etter egne ferdigheter og realistiske vurderinger, før og underveis. Forhør deg gjerne med de lokale om elvas tilstand, men husk at de færreste kan si noe ut over generelt grunnlag med mindre de selv har vært der i nær tid.

GOD PADLETUR !!

Om man ikke ønsker å drive strykpadling men ønsker en padleopplevelse på fjellet er det på fjellplatået rundt Porojärvi flere vann som kan padles med noe bæring mellom. Flere av disse er det mulig å ta sjøfly til, ta kontakt med Polar Flight i Kilpisjärvi for å høre hvor de kan lande (se link). Nærmeste vandringsled er stien fra Kilpisjärvi til Halti som passerer 7-8 km vest for Porojärvi, i overkant av 3 dagsmarsjer fra Kilpisjärvi. En padletur i området kan også kombineres med en tur til Halti, Finlands høyeste fjell.



TIPS:
- Ha med svamp til å få vann ut av båten. Det vil komme vann i båten i strykene.
- Pakk i pakkposer, det du har med deg vil bli vått!
- Alley kano er en super kano til elv. Den er fleksibel og lett å manøvrere, og du får den med deg på sjøflyet.
- Pakk Alley-kanoen i en stor vanntett pakkpose festet på en bæremeis. Da har du en glimrende pose å ha tingene dine i som kan festes på bæremeisen under bæring, men slipper å reise med både Alley og sekk. Noen ting under reisen til og fra må nok da delegeres til kanopartnerens sekk.

Annet:
- Man kan parkere nede ved brygga til Polar Flight, men skal være klar over at det kan komme mange biler der som fort kan parkere deg inne. Tenkt på dette når du plasserer bilen!
- Det går kun èn buss om dagen fra Markkina til Kilpisjärvi.
- Det er en campingplass i Markkina med en bitteliten kiosk. De kan også ringe etter taxi, som kommer fra Kaaresuvanto. Du kan ikke ta ut penger her. Taxi fra Markkina til Kilpisjärvi kommer på over NOK 1000,- (i finske), og det er ikke gitt at taxisjåføren snakker engelsk. Det er mulig å ta ut penger i butikken i Kilpisjärvi, om den er åpen.

Lemmenjoki


page2_blog_entry9_summary_1
Hva gjør man når lengselen etter store skoger og knitrende bål blir for stor? Når man ønsker skogkledde åser uten skredfare, snødekte myrer, og islagte elver og vann? Man setter kursen mot skoglandet Finland, til Europas mest utstrakte, ubebodde og veiløse skogsområder.

Lemmenjoki nasjonalpark er Finlands største nasjonalpark. Den ligger i Nord-Finland, på grensen til Norge og den norske nasjonalparken Øvre Anarjokka i Finmark, og disse utgjør til sammen et 4240 kvadratkilometer stort område vernet natur på Nordkalotten, hvor man fritt kan krysse grensa.

Til sammenligning er nasjonalparken med sine 2850 kvadratkilometer litt større enn Dovre og Jotunheimen nasjonalpark til sammen. Det finske navnet på nasjonalparken er Lemmenjoen kansallispuisto, og på samisk Leammi álbmotvidaguovlu. Det kan være greit å vite når man leser kart og søker informasjon.

Området består hovedsaklig av skog, i form av furuskog og bjørkeskog. Granskogbeltets nordlige grense går sør i nasjonalparken, og markerer toleransegrensen til grana. Hit, men ikke lenger. Her har furua fått tid til å bli gammel og skjeggete av lav, med sprukken og furret bark, og med hull etter insekter og en hakkespett. Dette er gammelskogens rike.

page2_blog_entry9_1

Mens furua vokser på tørrere grunn vokser bjørkene tett i de mer fuktige og myrete områdene. Og myr er det mye av i Lemmenjoki, i flere former og varianter. Her finner du det meste, fra små myrer til store myrkomplekser, og også områder med hengemyr og sump som er vanskelig å forsere sommerstid.

I sør finner du aapamyrer, som er blandingsmyrer av forskjellige typer myr, og palsamyrer er også vanlig, som har tuer med en iskjerne som aldri smelter. Heldigvis har finske friluftskart et eget karttegn for vanskelig eller umulig kryssbar myr.

I tillegg til myrbundet vann har området også mye rennende og åpent vann. Her finnes bekker, elver og sjøer i alle størrelser. I det bølgede skogs- og myrlandskapet finnes særegne elvedaler, særlig rundt store elver som Lemmenjoki.

Grunnet den arktiske beliggenheten vil du også finne avrundede fjell og fjellmassiv på tross av lav høyde, og fjellaktive vidder. Få steder vil du finne så mange naturtyper samlet i ett og samme område.

Naturlig nok har Lemmenjoki nasjonalpark mange sjeldne planter, sopp og lavarter, særlig grunnet de store områdene med gammelskog og ikke minst den skoglige kontinuiteten i området, med minimal hogst.

page2_blog_entry9_2

Det er også en forholdsvis permanent populasjon av brunbjørn og kongeørn, og har i forhold til det nordlige klimaet også mye elg. Både jerv og ulv ses gjentatte ganger i området.


Historisk sett ble det i Lemmenjoki jaktet på vill skogsrein fram til flokkene ble mindre og mer sporadiske på begynnelsen av 1800-tallet. Først da kom de første permanente bosetningene, og samene flyttet inn i området med deres reinflokker, og gjorde gjeting mer vanlig enn jakt.

I begynnelsen av 1900-tallet lokket gullfeberen gullgravere til Lemmenjoki, og et ”gold rush” etter annen verdenskrig, på slutten av 1940-tallet, førte til mer enn 100 krav i området på det meste. Leting etter gull foregår fortsatt, men i dag med mer moderne metoder. Den merkede løypa fra Ravadasjärvi via Jäkälä-äytsi til Kultahamina går gjennom gullgraveområder fra forskjellige tider.

I dag er de fleste i parken vandrere, og disse har hverken lov til å lete etter gull eller å befinne seg på områder gullgravere har gjort krav på.

De fleste er å finne langs de stilagte områdene rundt Lisma og merkede stiene og rundene som i hovedsak holder seg i nærheten av elva Lemmenjoki, hvor det også er mulighet for å transporteres med båt sommerstid. Ved stinettet er det 6 hytter som enten er åpne eller kan leies, og en rekke opparbeidede telt- og bålplasser.

Av menneskelige installasjoner vil man allerede på kartet legge merke til de lange strekningene med reingjerder. Reindriften er fremtredende, men inne i selve nasjonalparken er dette et av få spor å se etter mennesker, selv om utsynet fra toppene kan være vidt.

page2_blog_entry9_3

Vinterstid vil man også legge merke til snøscooterspor, som ser ut til å følge noen få, faste leder og med tilsynelatende utelukkende nyttetrafikk. Vi la raskt merke til at de finske scooterkjørerne i Lemmenjoki stort sett alltid kjører med henger, holder lav hastighet og holder seg til sine oppkjørte nytteløyper. Det er tydelig at det ikke er en allemannsrett å kjøre terrengkjøretøy i området, og vi hverken så eller hørte noe til den særpregede underholdningskjøringen man ofte opplever i Norge.

Lemmenjoki nasjonalpark har en soneinndeling med 3 typer soner. I basissonen er bål og telting kun tillatt på spesielt tilrettelagte bål- og teltplasser, og vandrende skal hovedsaklig holde seg til stinettet. Dette er de mer tilgjengelige områdene rundt Lemmenjoki og deler av elva, langs veien til Lisma, rundt Sallivaara og langs vei 955 hvor denne går langs nasjonalparkgrensen i øst.

Utenfor basissonen er villmarkssonen, som er fri for stier og leirplasser, og hvor man kan ferdes fritt, telte og fyre bål etter gjeldende nasjonalparkregler. Enkeltområder har et forhøyet vern, såkalte restriktive områder, hvor reglene er strenge og restriktive, og det ofte ikke er tillatt å befinne seg. Disse områdene skal beskytte og bevare naturlig særpreg, unngå erosjon i sårbare områder, og beskytte blant annet hekkende fugl.

page2_blog_entry9_4

De skogkledde elvedalene til elva Lemmenjoki utgjør hjertet av aktiviteten i nasjonalparken, med utgangspunkt i tettstedet Lemmenjoki. Her kan du få båttransport nedover elva sommerstid, og det er også her du finner de lengre merkede stiene.

Menneskene som bor her livnærer seg på reinsdyr og turisme. Og her er nok av turistaktiviteter, som gullgraving og korte padleturer, for den som kun ønsker å være turist. Stedet har til og med eget sommeråpent turistkontor, selv om turistaktivitetene i selve nasjonalparken er sterkt regulerte av Forststyrelsen.

Av utgangspunkt for vandringer i parken har man følgende steder: Lisma, Sallivaara, Lemmenjoki og Angeli. Vei 955 fra Levi i sør til Inari i nord går langs østsiden av parken, og er en delvis asfaltert og delvis gruslagt vei som er brøytet om vinteren.

I sør går det av en vei vestover mot Lisma (vinterbrøytet) ikke så langt fra Sallivaara, som ligger langs vei 955. Lenger nord langs 955 går veien mot Lemmenjoki/Njurgalahti av vestover, og denne er også vinterbrøytet. Angeli ligger nord for nasjonsalparken, langs grenseelven mot Norge, og veien dit går fra Karasjok i Norge eller Inari i Finland. Om denne er brøytet er usikkert.

Lemmenjoki har innslag av flere naturtyper, med langstrakte skogsområder, bølgende, skogkledde åser, myrdrag, elver, elvedaler, sjøer, fjell og vidde. Her kan du stå på ski i høydedrag med skare og eventyrlig utsikt av bølgende skogslandskap før du dropper ned noen høydemetre for kvelden, med dyp nysnø, ly og knitrende bål. Her kan du følge myrdrag og frosne elver, skremme opp flokker av rein eller rype og kanskje se en kongeørn sveve mot den knallblå, nordlige himmelen. Om det er skogens lunhet kombinert med forblåste topper og åpne flater av myr og vann du er ute etter har du her kommet hjem.

Vi anbefaler Lemmenjoki til alle som er ute etter variert skogsterreng, og som ikke er redd for isolasjon.

God Tur!




Vinterstid er den eneste måten å nå disse stedene på rett og slett å kjøre dit selv. Avstandene er for lange for taxi og det er nærmest umulig å finne kollektivtransport fra Norge til Finland, det finnes heller ikke noe lokaltrafikk som går i umiddelbar nærhet av nasjonalparken. Husk å fylle full tank på siste tettsted!

Om sommeren kan man fly til Ivalo i Finland, og derfra går det buss videre til tettstedet Lemmenjoki. Ellers anbefales det å ta kontakt med turistkontoret i Lemmenjoki for informasjon om kollektivtransport sommertid.

Vinter i Laponia


page2_blog_entry8_summary_1
Det er sjeldent vi i Norge er på tur i virkelige øde områder. Selv i de største norske verneområdene er det høy grad av tilgjengelighet og tilrettelegging, i form av hytter og "naturturisme". I Laponia er virkeligheten en annen her finner man enorme områdene med urørt og lite tilrettelagt natur.

Vinteren i nord-svensk natur er en spesiell opplevelse. Her er dagene korte, og dagslyset blått og klart. På nyåret blir lyset gyllent og himmelen fyllt av pastellfarger. Klare vinternetter flakker nordlyset over stjernehimmelen med sitt fargespill, og kulda biter deg i kinnene. Frostrøyken. Knirking i iskald snø.

Det er flere forhold som gjør vintertur i Laponia til en spesiell opplevelse. Her er det plass, og muligheter for å komme seg inn i områder med få menneskespor og mye natur. Det er plass til å oppnå følelsen av å gå ut av sivilisasjonen og inn i naturen. Her er du overlatt til deg selv.

På lengre vinterturer utenfor allfarvei er det ikke samme rom for feil. Du har ikke råd til å miste teltet ditt i vinden, som er så sterk at den river deg overende. Du kan ikke tillate deg å få forfrysninger. Du kan ikke tillate deg å stoppe å bevege deg når kulda hugger tak i kropp og sjel. Du må kanskje beholde vottene på, selv om det resulterer i at det tar lengre tid å komme seg i posen. Du må tenke over hva du gjør og hvorfor, for konsekvensene av tankeløshet er uoverskuelige.

Forholdene her i nord kan være gjestmilde og forførende, med følelse av letthet og mestring. Kanskje til og med hver gang du er på besøk. Men la deg ikke forføre! Som alle nordområder kan vær og vind også her være lunefullt, med finkornet snø som treffer ansiktet som harde piskeslag. Været kan slå om. Kvikksølvet kan krype sammen til en liten, kald ball i bunnen av termometeret når det kryper under 30 kuldegrader, og rim kan farge øyenbryn og skjegg hvitt.

Laponia er valgfrihet, og har turområder for alle erfaringsgrunnlag. Her finnes områder med trygge rammer for utvikling av ferdigheter og områder hvor den erfarnes kunnskaper og vurderinger settes på prøve. Naturen tar ikke hensyn til hva du tror du kan, det er det kun du selv som kan vurdere. Du må selv ta stilling til hvor du velger å dra.


Laponia område for område:

Muddus nasjonalpark:
page2_blog_entry8_1

Muddus består hovedsaklig av gammel barskog, skogkledde åser, myrer og fugl. Her er urskog med kjempefuruer, mosaikk-spredte myrområder, fosser og dypt nedskårne klipperaviner, spredt over et område på 493 kvadratkilometer.

Midt i nasjonalparken ligger et strengt vernet område for fugl med fullstendig besøksforbud under hekkeperioden, fra 15. mars til 31. juli. Det bør man være klar over og respektere om man planlegger å legge påsketuren til Muddus.

Vinterhalvåret er en god tid å dra på tur til Muddus, da myggen og knotten er slått ut for øyeblikket og myrene framkommelige. Man skal nok være forberedt på mye løssnø og mulighet for både snø til lårene og ubåt-pulk, men om man liker litt slit og ikke er opptatt av de lange distansene har Muddus mange snøtunge gamle trær å by på. Det er heller ikke så værutsatt her nede i skogen som oppe i fjellet, men man skal være klar over at det her er typisk innlandsklima, og man kan risikere at det kryper ned mot 30-40 kuldegrader.

De eneste tilrettelagte områdene i Muddus ligger i den sørlige delen, og her finnes et visst stinett, og en merket runde hvor man kan basere seg på overnatting i hytter hele veien. Man skal dog vite at ingen av stiene er kjørt opp eller vintermerket, og man kan derfor heller ikke belage seg på at disse stiene vil være retningsgivende vinterstid.

Inne i nasjonalparken finnes det 4 stuer og 2 gammer, alle langs den merkede rund-leden i den sydlige delen av parken. Stuene er låst mellom 1. oktober og 1. april, men nøkkel kan lånes utenfor sesong av turistbyråene i Jokkmokk og Gällivare (se linker), eller hos Länsstyrelsens fjällförvaltning i Jokkmokk. Hyttene er utstyrt med gassplater og kjøkkenutrustning, samt senger med madrasser, ullpledd og puter. Hyttene leies av Länsstyrrelsen Norrbotten län, og giro skal ligge i hyttene. Gammene er til fri benyttelse.

Det er tre inngangsporter i den sydlige delen av Muddus. En vei er sørfra, med veien til Skaite, som går av østover fra hovedveien (vei 45) mellom Porjus og Jokkmokk, ved Liggadammen. Sommerstid er det parkering ved Skaite, som er hovedinngangen til nasjonalparken, men om vinteren brøytes ikke veien og er derfor ikke et alternativ. En annen vei er å komme inn østfra, fra Suolaure. Man tar av fra veien mellom Nattavaara og Messaure mot Urtimjaur. Sommerstid fortsetter man forbi Urtimjaur til Suolaure, mens det om vinteren kun er garantert brøyting til Urtimjaure. Her skal det finnes parkering og informasjon. Den siste veien er inn fra Sarkavare, sørøstfra. Man tar da av fra veien mellom Jokkmokk og Nattavaara. Her er veien alltid brøytet. Alle disse alternativene krever bil eller skyss.

Man kan også komme inn i nasjonalparken nordfra, langs vei 45 mellom Porjus og Gällivare. Veien følger den nordlige grensen av nasjonalparken et stykke, og man kan her parkere langs veien og gå på ski i umerket terreng inn til Muddus. Man kan også ta bussen mellom Gällivare og Jokkmokk, og gå av her etter avtale, men man bør da også ha en viss idé om hvor man skal av, og ikke overlate det til bussjåføren alene. Denne veien inn nordfra anbefales ikke sommertid grunnet myrområdenes uframkommelighet, men er et ypperlig alternativ i vinterhalvåret.

Stubba og Sjaunja naturreservater:

page2_blog_entry8_2

Stubba er en fortsettelse av landskapet i Muddus, med urskog, myrer og bevokste lavfjell, og er en vernet overgang mellom Muddus og Sjaunja naturreservat. Både innlandsveien i Sverige og innlandstoget (Inlandsbanan) går gjennom reservatet, som ligger vest for Gällivare.


Sjaunja grenser til Stubbas nordlige grense i sørøst. Sjaunja omtales alene med sine 2850 kvadratkilometer som Sverige og Europas største myrkompleks, og er et enormt våtreservat. I øst finner du skogsmyrområder i furu- og granskog, mens det i vest er bjørkeskog, fjellmyrer og noe barfjell. Sommerstid er stedet spesielt kjent for det rike og sjeldne fuglelivet på myrene, men mange av våtmarksartene er trekkfugler og vil nok ikke være å se her vinterstid.

Sjaunja er i liten grad tilgjengelig via leder og turisthytter, og kun ved Tjuonajokks fiskecamp i vest, hvor Kungsleden går gjennom en bit av reservatet, vil du finne noen form for tilrettelegging. Om sommeren er det lettere framkommelig i vest grunnet høydene og fjellene, mens det i øst er store og vanskelig framkommelige våtmarksområder. Vinteren gir desidert best framkommelighet i øst, og åpner for områder som ikke er ferdbare sommerstid.

Adkomsten til Sjauna vinterstid er flere, om enn noe kronglete. Man kan komme inn i vestre deler av Sjaunja ved å gå fra Vakkotavare langs veien til Ritsem (som går i Stora sjöfallet nasjonalpark), og krysse den nordlige delen av Stora sjöfallet, langs Kungsleden, til den møter naturreservatet. Det er en distanse på omtrent 16 km. Kungsleden skal være vintermerket, men det er best å dobbeltsjekke dette. Det går ingen buss her vinterstid.

I sørøst går det bilvei fra Gällivare til Allavaara by, som ligger nordvest for Gällivare. Det går også vei fra Gällivare til Harrå, hvor man kan gå inn i reservatet østfra. Om veiene blir brøytet må sjekkes med Gällivare turistbyrå.

Gjennom Stubba går innlandsveien, og man kan enten parkere langs veien og gå derfra, eller gå av bussen Gällivare-Porjus-Jokkmokk på avtalt sted. Man kan da gå nordover gjennom Stubba og inn i Sjaunja.


Stora sjöfallet nasjonalpark:

page2_blog_entry8_3

Stora sjöfallet nasjonalpark er 1 278 kvadratkilometer, og ligger nord og sør for Store Lule elvs sjøsystem i Jokkmokk og Gällivare kommuner. Parken grenser til Sjaunja i øst og Sarek i vest. På grunn av vannkraftutnyttelse har Stora sjöfallets store foss i dag en meget beskjeden vannføring, og vannene Akkajaure og Langas er sterkt regulerte.

Fjellområdene i nasjonalparken er varierte, med høyfjellsmassiver og lavfjellsrygger, slake fjellplatåer og dype, nedskurte daler. Særlig den vestre delen har høyalpint terreng, hvor vegetasjonsfri blokkmark, snøfelt og breer dominerer. I deler av parken vil du også finne furuskog.

Laponiaveien (BD 827) går av fra vei 45 mellom Gällivare og Porjus og gjennom hele nasjonalparken, til Ritsem, langs nordøstsiden av det sentrale sjøsystemet. Langs denne veien er det flere stuer og parkeringsplasser. Her går det buss fra Gällivare sommerstid, men om vinteren er du avhengig av egen bil. Veien brøytes om vinteren.

Overnatting finner du i Saltoluokta (STF), Stora sjöfallet (privat), Vakkotavare (STF), og Ritsem (STF), alle langs veien til Ritsem. Disse har åpent på vårvinteren. Stora Sjöfallet og Ritsem er de eneste hyttene i nasjonalparken med (nød)telefoner. Det er også parkering i forbindelse med disse hyttene.

Kungsleden går gjennom nasjonalparkens nordre del, og det er i denne delen du finner vandringsleder og overnattingsstuer. Laponiaveien gjør dette området veldig tilgjengelig og tilrettelagt, og det er derfor godt egnet til mindre erfarne vandrere.

I søndre del av parken, den delen som grenser til Sarek nasjonalpark, finnes hverken hytter eller leder. I tillegg finnes det ingen vei på sørsiden av sjøsystemet, og man er derfor avhengig av å komme seg over vannet. Om sommeren går det båt over fra Ritsem til Änonjálmme og fra Saltoluokta (over Langas). Om vinteren er det merket og kontrollert isled over, begge steder. Man skal være klar over at det stedvis er åpent vann hele vinteren, og varierende istykkelse etter lokale forhold. Det kan derfor være en god idé å holde seg til de merkede overgangene om man ikke har lokalkunnskap, da isforholdene på regulerte vann ofte er umulig å forutsi på generelt grunnlag. Det er en demning ved Vietas (litt forbi Stora Sjöfallet) som man kan ta seg over både sommer og vinter, og det er en brøytet parkeringsplass i gangavstand fra denne.

Mindre tilgjengelighet og behov for å krysse vann er kun noen av flere medvirkende årsaker til at de sørligere delene av nasjonalparken har en noe høyere terskel når det kommer til erfaringsnivå. Terrenget her er høyalpint med klare arktiske preg, og har i likhet med Sarek nasjonalpark enorme mengder nedbør i løpet av året. Deler av terrenget er vanskelig framkommelig grunnet store snø- eller vannmengder, høye, bratte fjell og smale daler, og kan være enormt kupert. Sitatet fra fjallen.nu om at ”Detta nationalparksområde bör därför bara besökas av rejält fjällvana personer” sier oss at her bør man være litt tryggere på egne ferdigheter for å ferdes, og kanskje spesielt vinterstid.

Stora sjöfallet nasjonalpark har områder for de fleste erfaringsnivåer, fra nybegynneren til den erfarne friluftsmann på lengre vintertur, så her er det opp til en selv å foreta en realistisk vurdering av egne faktiske ferdigheter.

Sarek nasjonalpark:

page2_blog_entry8_4

Sarek er i all hovedsak en nasjonalpark bestående av mektige fjellmassiv, spisse topper og dype nedskurte dalganger. Her er store vegetasjonsfrie områder med blokkmark, snøfelter og isbreer. Terrenget er høyalpint med klare arktiske trekk, og været skifter raskt. Området er enormt nedbørsrikt, noe som kan føre til problematisk mye vann i sommerhalvåret, og enorme snømengder i vinterhalvåret. Vann og snøforholdene varierer sterkt fra år til år.

Dette er det minst tilgjengelige området i Laponia. Parken grenser til Stora sjöfallet i nord og Padjelanta nasjonalpark i vest, og det er ingen veier eller merkede leder i området. Parken er med sine 1 970 kvadratkilometer dobbelt så stort som Rondane nasjonalpark, og bare noen få kvadratkilometer mindre enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda, og er alene Sveriges største høyfjellsområde.

Sarek blir omtalt som ”Europas siste villmark”. Området er i all hovedsak urørt av menneskelige installasjoner og påvirkning. Dette gir muligheter for unike naturopplevelser i urørt natur, men utilgjengelighet er også noe man bør ha respekt for!

Å dra på tur i Sarek stiller store krav til erfaring, både sommer og vinter, men er vesentlig mer utfordrende om vinteren. Hele området er umerket, kun sporadisk oppgått av turister og dyretråkk, og har stedvis særdeles vanskelig framkommelig terreng. Om vinteren står man ovenfor krevende vurderinger om veivalg, grunnet trange daler som er svært utsatte for skred. I tillegg til at man må ha god og praktisk kompetanse på skredvurdering må man også være forberedt på å ta konsekvensene av egne vurderinger – noen steder vil det rett og slett være for uforsvarlige å ferdes.

Det vil ta deg minst to dagers vandring før du kommer til nasjonalparkgrensen, og minst en uke å krysse parken. Du kan starte fra Kvikkjokk i sør, eller fra Saltoluokta eller Änonjálmme i nord. Saltoluokta er langs Kungsleden og Änonjálmme er langs Padjelantaleden, over vannet ved Ritsem, og begge kan nås fra Laponiaveien i Stora Sjöfallet. Kungsleden passerer nasjonalparken et kort stykke i sør, og denne kan derfor brukes som utgangspunkt for å gå inn sørfra, fra Kvikkjokk eller Änonjálmme. Kungsleden skal være vintermerket, men dette bør dobbeltsjekkes i forhold til tiden på året.

Det finnes ingen turiststuer i Sarek. De stuene som finnes er vokterhytter, og for reinnæring og forskning, og de er alle låst. Alkastuen og Njåtsosstuen i den vestre delen er åpne, og kan i nødfall anvendes av vandrere. De er i dårlig stand, og kun Njåtsosstuen har kamin. Det er ingen mobildekning i Sarek, og en hjelpetelfon i Skarja er eneste telefon.

Å legge til turen til Sarek vinterstid krever mye erfaring og gode, livsviktige vurderinger. Om man ikke har har reell, praktisk erfaring eller er i tvil bør man heller legge turen til andre områder i Laponia.

Padjelanta nasjonalpark:

page2_blog_entry8_5

Pajelanta er et lavfjellsområde med bølgende høysletter, åpent fjellandskap, runde fjellrygger og store vann, samt en artsrik flora. Det avgrenses av riksgrensen til Norge i vest, Sarek i øst, og et lite hjørne av Stora Sjöfallet i nordøst. Padjelantas slettelandskap står i sterk kontrast mot Sareks dramatiske fjellmassiver.


Padjelantaleden er en 160 km lang merket vandringssti som går gjennom hele nasjonalparken, fra sør til nord. Leden begynner og slutter utenfor nasjonalparken, og går fra Kvikkjokk i sør til Ritsem i nord. Sommerstid er leden lettgått og brolagt, mens den vinterstid hverken er merket eller kjørt opp, og kan være vanskelig å basere seg på å følge.

Langs leden ligger det 12 hytter. De 7 hyttene inne i nasjonalparken drives av Batjeläntta Laponia Turism (se link til Padjelantaleden), og de 5 utenfor drives av Svenska Turistföreningen. Alle har de kokemuligheter, kokekar, spisekar og senger/sengetøy, mens du må ha sovepose eller lakenpose med deg selv. Stuene er ikke åpne om vinteren, men de har nødrom åpent for besøkende, uten at man garanteres fyringsmuligheter. Det er proviant på 3 av hyttene, men man skal være klar over at det i Sverige kun selges proviant gjennom vert, slik at man ikke har tilgang til dette utenom sesong. De fleste hyttene har nødtelefoner med direkte forbindelse til politiet.

Det går ingen veier i eller til nasjonalparken, og det tar minst en dag å komme til nasjonalparkgrensa, uansett hvilket utgangspunkt man kommer fra. Naturlige utgangspunt er Kvikkjokk i sør, Ritsem i nord (Stora Sjöfallet), og Sulitjelma på norsk side.

For å komme til Kvikkjokk tar du av vestover fra vei 45 mellom Gällivare og Jokkmokk, rett utenfor Jokkmokk. Det er greit å vite at Kvikkjokk er 120 km fra Jokkmokk, som har nærmeste bensinstasjon, og man bør derfor sørge for å fylle opp tanken i Jokkmokk før man tar fatt på siste strekningen. Veien er vinterbrøytet og det går daglig buss, også vinterstid. Dette bør dobbeltsjekkes hos Länstrafiken i Norrbotn AB (se link). Det er brøytet parkeringsplass hele vinteren i Jokkmokk. Til Sulitjelma kommer du med buss fra Bodø (se Ruteopplysning for Nordland). For veien til Ritsem, se Stora Sjöfallet.

Selv om Padjelanta ikke er så tilgjengelig grunnet mangel av veiforbindelser er dette området mye mer egnet til de litt mindre erfarne vinterturistene. Terrenget er vesentlig snillere enn Sarek, men fortsatt fjellterreng, og selv om det er mye nedbør også her er det vesentlig færre skredutsatte områder enn i Sarek, grunnet lendeformene.




Laponia er unikt i Skandinavia, med sine store sammenhengende områder vernet natur. De forskjellige nasjonalparkene og verneområdene søker ikke bare å verne forskjellige naturtyper, men også overgangen mellom disse, en tanke som ikke er like fremtredende i vernevurderinger ellers. Her får naturen i stor grad lov til bare å være natur, uten at det primære formålet er vår utnyttelse av den.

Med områdenes varierende grad av tilgjengelighet og tilrettelegging er det her store muligheter for både korte og lange turer tilpasset eget erfaringsnivå. Spennet er stort, og mulighetene for rike naturopplevelser måles ikke etter vanskelighetsgrad. Det er opp til en selv å foreta en realistisk og ærlig vurdering av egen erfaring.

I vinterlandet Laponia opplever du de aller fleste steder at naturen tar tilbake tilretteleggingene, og tvinger deg vekk fra merkene vi ubevisst og ofte tanktetomt følger. Du tvinges til egne veivalg, som i seg selv åpner for en helt ny type friluftsliv, og nye naturopplevelser.

Ta utfordringen!
God tur!

Rondanestien


page2_blog_entry6_summary_1
Tradisjonen for vandreleder gjennom skogen til fjellet er lang i Norge. I løpet av stien fra Oslo Plaza til Hjerkin får man oppleve mange nyanser av norsk natur. Her går det fra tett granskog og åpen furuskog i de lavereliggende områdene, til vidde og høyfjellsterreng i Lillehammerfjella og Rondane.


Rondanestien ble åpnet i 2003 som et prosjekt der man har sydd sammen løypenettene til de lokale turistforeningene for å kunne skilte med uavbrutt sti mellom Oslo og Hjerkinn.

På sin ferd mot Hjerkinn går stien gjennom Nord-marka, Romeriksåsene, Nannestad, Eidsvoll, over skogsområdene mellom Odalen og Elverum, Hedmarksvidda, Lillehammerfjella og sist men ikke minst; tvers gjennom rondanemassivet.

Den totale lengden på Rondanestien, fra ende til annen, er uvisst. De raske bruker omkring 14 dager, mens de bedagelige opp mot 25. Om man er ekstra bedagelig har man muligheten til å reise kollektivt forbi de mest bebygde partiene (selv om du da frasier deg muligheten til å få DNTs ”rondanestidiplom&rdquoWinking.

Rondanestien del for del: Etappeinndelingen er hentet fra DNTs sider om Rondanestien


Del 1: Oslo Plaza – Bekkestua

page2_blog_entry6_1

Etappe 1 av Rondanestien begynner ved utløpet av Akerselva, eller rettere sagt der man har tilgang til Akerselva: Plassen utenfor Oslo Plaza og Oslo Spectrum. Herfra er det skiltet til Oset i Maridalen, og man følger de grønne lungene langs Akerselva opp til Maridalsvannet.


Nordmarka er som alltid en behagelig vandring i skogvokst åslandskap uten biltrafikk eller gårder. I motsetning til mange andre skogsområder på Østlandet er Nordmarka fraflyttet, de mange husmannsplassene brukes enten som hytter av privatpersoner, eller av organisasjoner. Uansett er det svært lite biltrafikk på skogsbilveiene.

Fra Nordmarka til Romeriksåsene må man dessverre ned til sivilisasjonen ved Hakadals Verk, og krysse en ganske trafikkert riksvei før man kan stige opp i Romeriksåsene.

I Romeriksåsene får man følelsen av å komme høyere enn Nordmarka, skogene blir mer dominert av furu, og myrene kommer tettere. Romeriksåsene er en fredelig lomme med fri natur trengt inne mellom det utvidede Oslo i sør, Gran i nord, Hakadal i vest og Nannestad / Eidsvoll i Øst.

Plasseringen av hovedflyplassen på Gardermoen er nok noe av det tristeste som har skjedd dette naturområdet (kanskje bortsett fra bygging av ny vei fra Gran til den nevnte flyplassen). Et område som tidligere var kjent for stillhet og ro, er nå blitt en del av innflygningstraseen til Gardermoen. Noe man merker fra tid til annen om man ikke er særlig vant til støy.

Del 2 og 3: Bekkestua – Normokorset / Nordmokorset – Stange


page2_blog_entry6_2

I Etappe to og 3 finner man det som kanskje kan kalles den ”krampaktige” delen av turen. Fra Bekkestua og til Kringlerdalen er det stort sett en fin skogstur, men fra Kringlerdalen og videre går stien nærmere og nærmere sivilisasjon.
 

Videre mot Normokorset krysser stien en rekke veier, den følger en periode en ”privat” natursti før den beveger seg gjennom det som tidligere var skytefelt for militærleirene i området. Om man er heldig kan man få oppleve skyttergraver og ildstillinger laget av tidligere tiders vernepliktige, sansynligvis i regnvær...

Fra Normokorset til Eidsvoll går stien stort sett på vei. Den krysser blant annet skinnegangen til toget mellom Oslo og Hamar før den når Eidsvoll. I Eidsvoll slåes den sammen med Pilgrimsleden og en industrihistorisk sti som den følger nordøstover, i retning Elverum.

For å være helt ærlig er denne delen av stien konseptets antiklimaks, etter at man kommer ned fra Romeriksåsene og til man kommer forbi Lyssjøen går stien store deler på vei og i bebygd område. Om man har som mål å gå hele veien fra Oslo til Hjerkin er denne delen av stien et onde man må gjennom (synd denne delen er så lang at man nesten trenger en overnatting underveis). For alle som er ute naturopplevelsen kan det være verd å vurdere og ta en drosje (se link høyere oppe på siden).

Del 4: Lyssjøen - Lyngbua


page2_blog_entry6_3

Etappeinndelingen Lys-sjøen – Lyngbua kommer av ansvars-områdene til de enkelte turistforeningene. I området mellom Lyssjøen og Lyngbua er det Hamar og Hedmark Turist-forening (HHT) som er ansvarlige for hytter og stier.
 

Det føles mye mer naturlig med en etappe fra Lyssjøen til Rokosjøen Camping, ved Oset nær Løten, og fra riksveien mellom Hamar og Elverum over Hedemarksvidda og Lillehammerfjella til Rondane.

Etappen fra Lyssjøen til Rokosjøen er typisk østlandsskog. Her er mørke granskoger, furukledde åser, små myrer og grumsete tjern. Det som skiller dette området fra Nordmarka og Romeriksåsene er mengden biltrafikk på de mange skogsbilveiene, og det faktum at det fortsatt er drift på endel av setrene og gårdene. Stien går her etapper på vei, og er tidvis dårlig merket (spesielt der den krysser, følger eller tar av fra skogsbilvei).

Fra man krysser riksveien mellom Hamar og Elverum føler man gradvis at man begynner å nærme seg fjellet. I løpet av et par dager på vei over Hedmarksvidda beveger man seg opp fra skogen, gjennom fjellbjørkeskogen og myrene rundt tregrensa, og opp på snaufjellet.


Del 5: Lyngbua – Jammerdalsbu


page2_blog_entry6_4

Etter at man har passert Lyngbua går resten av stien til Hjerkinn over tregrensa (med unntak av området rundt Hjerkinn stasjon). Lyngbua er også den siste ubetjente hytta på Rondanestien, herfra er det kun selvbetjente og betjente hytter.

Fra Lyngbua til Jammerdalsbu er det Lillehammer og Omland turistforening som driver hyttene og merker stiene. Hyttene virker relativt nye og velstelte

Fjellområdene sør for Rondanevegen er lite besøkt om sommeren (om man ikke regner med dagsturister som går fra parkeringsplassene langs veien og 4 til 5 kilometer innover fjellet. Om vinteren er det derimot en del skiløpere fra Lillehammer og Hafjell som går innover mot Rondane.

Del 6: Jammerdalsbu - Hjerkinn


page2_blog_entry6_5

Fra Jammerdalsbu er det DNT Oslo og Omegn som er ansvarlige. Her er det selvbetjenings-hytter i den sørlige delen av stien, og betjente inne i Rondane.
 


Mellom Gråhøgdbu og Eldåbu krysser man Rondanevegen, en turistvei som binder sammen dalførene på begge sider av Rondane. I området rundt denne veien finner man det sedvanlige nærværet av tyske bobilturister, norske campingturister og andre som liker å kjøre en tur på fjellet, for å gå 2 kilometer fra bilen og tilbake. Mengden turister avtar heldigvis hurtig etterhvert som man stiger opp mot Eldåbu.

Gjennom Rondane er stien godt merket, og frem til Dørålseter er den meget lettgått. Fra Dørålseter til Grimsdalshytta blir stien mer kupert, og høydeforskjellene større.

Området nord for Rondane nasjonalpark, mellom Dørålseter og Hjerkinn, er kjent både som ”Dovre sør” og som ”Rondane nord”. Geografisk sett er området en fortsettelse av Rondane nasjonalpark, men det ligger i Dovre kommune. Hva det offisielt heter er ukjent, og spiller vel heller ingen rolle.

Turen fra Grimsdalshytta frem til Hjerkinn består for det meste av nedoverbakker med lettgått sti. Fra Hageseter til Hjerkin stasjon kan stien være vanskelig å finne, da den snirkler seg gjennom bjørkekrattene mellom veier, rasteplasser og togskinner.

DNT anbefaler følgende kart for Rondanestien:

• Nordmarka sommer (Turkart)
• Eidsvoll (M711)
• Stange kommune (M711)
• Hedemarksvidda (Turkart)
• Åstdalen (Turkart)
• Øyer – Lillehammer (Turkart)
• Ringbu (Turkart)
• Rondane Nord og Sør (Turkart) / Rondane (Cappenen 1:100 000)

page2_blog_entry6_6

I tillegg er hele ruten (med unntak av etappen over Nannestad / Eidsvoll) inntegnet på Cappelens bilkart ”Sør-Norge Nord” (kartet dekker Sør-Norge fra Oslo til Røros m/bilveier, bebyggelse, merkede stier og forsøk på nyansering av høyde).

Om man ikke ønsker å bære mat for hele turen finnes det muligheter for handling underveis (i alle fall nesten). I Oslo bør det ikke være noe problem å få tak i mat slik at man kommer gjennom Nordmarka og Romeriksåsene, deretter kan man handle mat i Eidsvoll. Neste (og siste butikk) blir på Løten eller i Elverum (her kan man ta drosje frem og tilbake, se telefonnummer under linker). Den siste ubetjente hytta på Rondanestien er Lyngbua, etter den har man mulighet til å handle mat på selvbetjente og betjente hytter.

page2_blog_entry6_7

Drikkevann er stort sett ikke noe problem langs Rondanestien. De eneste områdene der man skal være skeptisk til å drikke vann fra bekker og elver, er i de bebygde områdene mellom Nannestad og Eidsvoll, samt i skogsområdene mellom Eidsvoll og Løten. I disse områdene er det fortsatt en del seterdrift og befolkede grender der man skal holde seg unna bekker som kan være utsatt for avrenning fra dyrket mark eller andre former for innmark.

På turer som varer lenger enn 10 dager kan det være greit å vurdere nøye hva man tar med seg. Man har ofte behov for å bære mat for lengre perioder, noe som gjør at man kun bør bære på det helt nødvendige; slik at man unngår for tung sekk.

I tillegg kan det være en ide å vurdere behovet for ekstraordinært førstehjelpsutstyr som: kortisonsalve, betennelsesdempende (Brexidol), smertestillende salve (Ibux gel) og eventuelle støttebandasjer mot overtråkk eller kneproblemer.



Da vi akkurat hadde begynt på Rondanestien (vi gikk fra Hjerkinn til Oslo) satt vi på en hytte i Rondane og overhørte en person, med rødvin i glasset og utpreget Oslo-vest dialekt, snakke om Rondanestien.

Han uttrykte at dette sannsynligvis bare var en ”promotion” gimmick fra DNTs side for å få oppmerksomhet, og at stien ikke kunne holde samme kvalitet som i Rondane nasjonalpark hele veien ned til Oslo.

Der og da ristet vi på hodet for oss selv og tenkte at det er naturopplevelser som skal stå i fokus, ikke bredden på stien, vinutvalget på hyttene og fargen på nikkersen.

I ettertid har vi tenkt en del på akkurat dette. Rondanestien er definitivt en god ide, en ferd fra de dype skogene, med stille tjern og elger på myrene om morgenen, til fjellene med stolte topper, mektige fosser og reinflokker som løper innover steinete bekkedaler.

Dessverre er det nok umulig å sette denne ideen vellykket ut i live. Utbyggingen av Østlandet er kommet så langt at man ikke kan unngå lange etapper med sivilisasjon (som mellom Nannestad og Eidsvoll), og samtidig er ikke fraflyttingen kommet langt nok til at skogsområdene i Hedmark er blitt like øde som i Nordmarka eller Romeriksåsene.

Vi kan anbefale Rondanestien til alle som vil prøve seg på en tur lengre enn 1 uke der det er mange muligheter til å hoppe av underveis, eller man ønsker å handle mat ofte så man slipper å bære for tungt.

Vi kan derimot ikke anbefale den til de som ønsker ”ferden mot fjellet” i øde eller vill natur, til det blir sivilisasjonen for påtrengende.

God tur!

Villmarksparadiset Rogen / Femunden


page2_blog_entry5_summary_1
Da isen trakk seg tilbake for siste gang blottla den et eventyrlig område. Rogen og Femundsmarka er et fantastisk åslandskap der krokete furuer vokser på steinete sandgrunn, mellom små vann og åser med snaufjell.


Midt i Skandinavia ligger 1500 km2 mer eller mindre urørt natur. Femundsmarka nasjonal-park i Norge, og Rogen naturreservat i Sverige utgjør sammen med en rekke mindre reservat, nasjonalparker og verne-områder et naturområde nesten dobbelt så stort som Rondane nasjonal-park.

Områdene ble vernet på 1970-tallet, før man hadde rukket å bygge veier eller drive utstrakt skogsdrift. Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Derfor er Femundsmarka og Rogen praktisk talt fri for menneskelige inngrep av den dramatiske sorten, her er kun en og annen tømmerkoie og en håndfull merkede stier.

Siden jordsmonnet er dominert av stein og sand er floraen relativt fattig. Her vokser stort sett krokete furuer og et utall lavarter, dette påvirker igjen dyrelivet; Selv om parken rommer alle de store rovdyrene er den relativt artsfattig hva byttedyr angår.

page2_blog_entry5_1

I tillegg til den opprinnelige faunaen er det innvandret en stamme moskus fra Dovre, den holder seg stort sett i nordre del av Rogen, men vandrer tidvis inn i Femundsmarka.

Reindrift drives hovedsakelig i nordre del av Rogen, med de tilrettelegginger og sperregjerder det medfører.

Rogenmorenen dominerer store deler av landskapet, og manifesteres av øst-vest gående morenerygger. Disse er som regel 200 til 400 meter brede, og et par kilometer lange. Morenene skaper et intrikat system av sjøer og vassdrag, noe som gjør området til et paradis for kanopadlere. Stort sett er det mulig å ta seg frem mellom Femunden og Rogen i kano, med unntak av noen mindre bæringer.

Om man ønsker å fiske på turen finnes både øret, abbor, røye, harr, sik, lake og gjedde. Fiskekort for den norske delen fåes kjøpt hos inatur (se hyperlink), og for den svenske delen selges det på betjente turisthytter og ved nasjonalparksenteret Naturum i Tännäs.

page2_blog_entry5_2

Rogenområdet ble naturreservat i 1976 for å verne den unike naturtypen som finnes her. Naturreservatet er ca 500 km2 og grenser til Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark, Långfjällens naturreservat, Töfsingdalens nasjonalpak, samt Hamrafjällets naturreservat som ligger rett nord for Rogen.

Svenske naturreservat er underlagt noe strengere regler enn norske nasjonalparker, så man bør være klar over følgende:

• Det er forbudt å felle trær, og / eller knekke kvister, uavhengig om trærne er døde eller levende.
• Det er ikke tillatt å bevisst bevege seg nærmere en moskus enn 100 meter.
• Det er ikke tillatt å fyre bål i bålforbudssoner (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å padle kano i nordre del av (Rogen) naturreservatet (se oppslag ved innfartsårer til nasjonalparken)
• Det er ikke tillatt å ta med hund inn i parken i tidsrommet 20 april til 31 mai, unntak gjelder for vintermerkede løyper.
• Ta hensyn til reindrift, dyreliv og andre fotturister.

page2_blog_entry5_3

I den svenske byen Tännäs ligger naturreservatsenteret ”Naturum”. Her kan du få informasjon om nasjonalparken, samt kjøpe fiskekort.


Femundsmarka nasjonalpark ble opprettet i 1971. Den ligger på østsiden av vannet Femunden og utgjør sammen med Rogen et stort villmarksområde.
Om du ønsker å vandre i Femundsmarka er de naturlige innfallsportene: Elgå i Sør, Langen i Vest og Ljøsnavollen i Nord. Fra Langen og Elgå har man mulighet til å ta båt på Femund, på den måten kan man spare et par dagsmarsjer om man ønsker å hurtig komme seg inn i hjertet av nasjonalparken.

page2_blog_entry5_4

Som i alle nasjonalparker gjelder også et sett med verneregler for Femundsmarka. Punktene under er hentet fra verneplan for Femundsmarka nasjonalpark, informasjon om ytterligere reguleringer kan man finne ved innfallsportene til nasjonalparken.

• Det er ikke lov å felle / knekke kvister av døde eller levende trær, bål skal kun fyres av medbrakt ved eller tørre kvister funnet på bakken.
• Alle reir og hiområder er vernet mot alle former for forstyrrelse, herunder også naturfotografi.
• Sykling og ridning er ikke tillatt i nasjonalparken.
• Det er ikke tillatt å slå leir på øyer.
• Man kan telte på samme sted i opptil en uke, telting utover en uke på samme sted krever særskilt tillatelse.
• Oppsetting av gapahuker, barhytter e.l. er ikke tillatt

Rogen og Femundsmarka er et fantastisk sted å besøke hele året. Om vinteren er normaltemperaturen rundt -11 grader, men den kan fort falle ned mot -40. Om sommeren er temperaturen som oftest mellom 10 og 15 grader.

Midt på sommeren klekkes utrolige mengder mygg og fluer i de fuktige områdene, derfor kan det være en fordel enten å bruke kano, eller å besøke Rogen og Femundsmarka enten på for- eller sensommeren når myggens aggressivitet har avtatt noe.

Om man skal ferdes med kano eller til fots utenfor de merkede stiene i Femundsmarka og Rogen anbefales det at man har med kart og kompass, og bruker det! De intrikate systemene med innsjøer, elver og morenerygger gjør det lett å gå inn blindveier.

God Tur!



Det er god framkommerlighet til Fulufjäll fra østlandet, og dette området egner seg derfor spesielt godt til en utvidet helgetur. Nor-Way Bussekspress kjører Trysilekspressen fra Oslo til Trysil flere ganger daglig. Fra Trysil går det daglig buss til Ljørdal, som varierer litt i forhold til skole. Informasjon om lokalbussen får du hos Ruteopplysningen for Hedmark. I Sverige det mest naturlige utgangspunktet tettstedet Mörkret, som ikke har butikk og med daglig bussforbindelse til Särna.

Kart over Fulufjäll fåes i serien "Lantmäteriets Fjällkarta" som "W2 Fulufjället-Sälen" i skala 1:100 000. Det fåes også som "Lantmäteriets Terrängkartan" (tidligere Gröna Kartan). I tillegg får man kjøpt et turistkart, bl.a. hos Turistboden i Ljødalen.

Fulufjäll - På myke tepper av lav

Det knaser under føttene. For hvert skritt du tar hører du et område tilsvarende fotbladet ditt med lav knuse under foten. Likevel føles det mykt der du går, på et sammenhengende lappeteppe av mose og lav. En grønn innramming tegnet med grønn stift på grått papir av kartlav mot stein.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_365f


Fulufjäll er en forholdsvis ny nasjonalpark som ligger i nordvestre Dalarna i Sverige, på grensen til Norge, nordøst for Trysil. Den ble opprettet i 2002, og er med sine 385 km2 en liten lomme vernet område. Det er et område tilsvarende en tredel av Jotunheimen nasjonalpark, eller litt mer enn halvparten av Rondane.

Fulufjäll består av et høyfjellsplatå med svakt avrundede topper. Den høyeste toppen her er Brattfjället, med sine 1042 m.o.h., og det er litt over 100 beskjedne høydemetre over selve platået.

page2_blog_entry4_1

Platået brytes av noen få daler og er omgitt av skogkledde skrenter som skiller det fra de omkringliggende lavere skogsområdene, som er så karakteristiske for sydlige deler av Norge og Sverige. På vei opp går du gjennom et belte av flere hundre år gammel skog, av gran og høye furutrær. Her er skjegglaven så rikelig og påfallende at informasjonssenteret selger en egen bok om nettopp dette fenomenet.

Oppe på selve høyfjellsplatået skjer en drastisk endring i naturtype. Her finnes tettvevde matter av mose, lav og lyng, med ispedde steinrøyser dekket av kartlavets kunstneriske utfoldelse. De tykke og store mattene av lav er unike og skriver seg til manglende beitende reinsdyr. Få andre fjellområder får stå i fred for reinen. Lav vokser fort fram på utsatte områder men utkonkurreres lett av andre planter. Her er nærvær av et og annet einekratt, men påfallende lite, og noen vierkratt i fuktigere områder, men ellers er dette lavens rike.

Fulufjäll har et overraskende variert dyreliv til å være såpass lite. Her er en hel rekke fuglearter, særlig i skogsområdet, men også på selve platået. Nærmere ti bjørner går årlig i hi her, og flere gauper er fast i området, mens ulv og fjellrev kun er sporadiske gjester.

page2_blog_entry4_2

Fulufjäll er kjent for det katastrofale regnværet som 30. August 1997 tok med seg 10 000 kubikkmeter skog i dalen Göljån alene og førte til enorme opphopninger av veltede trær. Hundretusenvis kubikkmeter av jord og stein ble vasket nedover fjellsidene. All vegetasjon langs disse vannveiene ble vasket bort og holder nå på å vokse sakte tilbake. Alt dødtreet har gitt grobunn for mange unike planter og dyr som bryter ned tre, blant annet en mengde forskjellige biller og sopp. Her er det observert så mye som 29 arter barkebiller alene! Det er bestemt at området skal få lov til å restituere seg på naturlig vis, og mange følger spent med på utviklingen.

Fulufjäll nasjonalpark er forvaltet av länstyret i Dalarna og delt inn i 4 soner, med forskjellige bestemmelser og grad av vern for de ulike sonene.

Sone 1 er kjerneområdet som grenser til Norge, ”den urørte sonen”, og har høyest vern. Dette omfatter størstedelen av høyfjellsplatået, med unntak av den nordre delen, som tilhører sone 3. Her tillates hverken jakt, fiske, kalking, snøskutertrafikk eller flytrafikk. Det finnes et fåtall vinterleder og begrenset med sommerleder, og skal ikke være andre tilrettelegginger eller forstyrrende elementer enn ledene. Tanken er at her skal økosystem og naturlige prosesser få utvikles mest mulig fritt og upåvirket. Det er også regler som begrenser organiserte friluftsaktiveteter og turer med store grupper. I de indre delene av sonen er det definert en villmarkskjerne uten stier og stuer.

page2_blog_entry4_3

Sone 2 er ”lavaktivitetssonen”, og omfatter de østre og sydlige skogkledde skråningene ned fra plåatet. Her skal det være få menneskelige inngrep, men forvaltet med litt mindre strenghet. Elgjakt er tillat, men hverken fiske, kalkning eller skuterkjøring.

Sone 3 er definert som ”høyaktivitetssonen”, og utgjør den nordlige delen av fjellet, en fjerdedel av parkens størrelse. Her er det åpnet for mer omfattende tilrettelegginger i form av merkede stier og hytter, og det er lagt opp til større aktivitet. Det er tillat med jakt og fiske, snøskuterkjøring langs merkede skuterleder, samt kalking av fiskevann. Her finner man et omfattende rutenett av stier og hytter. Her er det stor sannsynlighet for å møte andre, og det er i dette området dagsturturistene med sans for litt distanse er å se.

I sone 4, ved siden av sveriges høyeste foss Njupeskär, ligger villmarkssenteret ”Naturum”. Dette er tilretteleggingssonen, som består av høyst tilrettelagte knutepunkter, trelagte stier og severdigheter. Her finnes også vei og parkeringsplasser, kafé og souvernirbutikk. Her er det bål- og teltforbud, utenom særskilte plasser. Graden av tilretteleggelse kan for noen ødelegge gleden, med utsiktsplattform, trebelagt sti og informasjonstavler.

Det ligger et nytt og populært villmarkssenter, eller naturrum, ved Björbäckstugan i den nordøstre delen av parken, ikke så langt fra Mörkret, og i tilknytning til severdigheten Njupeskär, som er sveriges høyeste foss med sine 93 meter og 70 meter fritt fall. Tilretteleggelsen kan for noen ødelegge gleden med trebelagt sti og informasjonstavler.

page2_blog_entry4_4

Om du ønsker å gå inn fra norsk side er det den lille bygda Ljørdal som er det beste utgangspunktet. Den ligger sørvest for Fulufjäll, litt utenfor nasjonalparken. Her finner du både alpinanlegg og hyttefelt i bakkene, som vet å nyttegjøre seg navnet ”Fulufjell”, men så snart du kommer opp på fjellet og over på svensk vernet side er alle spor etter hyttemaset borte. Det kan være verdt å nevne at her finner du også matbutikk, og at det går én bussavgang daglig mellom Trysil og Ljørdal. Turistbua (Ljørdalen turistinformasjon – se link) har forholdsvis god oversikt over området, og selger også kart.

Svenska Turistföreningen og andre aktører har til sammen 15 hytter, rasteskydd og gapahuker i området. De aller fleste er i randsonene, men det finnes også et par i kjerneområdet. Det er et godt utbygget merket stinett, med både sommer og vinterleder. Vinterledene er merket med den svenske turistforeningens sedvanlige stålrør med rødmalt kryss montert i toppen, en markering som kanskje gjør litt for mye av seg etter enkeltes smak i et såpass flatt og oversiktlig terreng. Det er lett å gå og man er derfor ikke bundet av noen av ledene på noen annen måte enn av gammel vane til å følge stier som allerede er der.

Den utvidede Kungsleden, en merket sti oppover i Sverige, går gjennom Fulufjäll på sin ferd nordover.

Størrelsen på området er som tidligere nevnt forholdsvis lite, og dette er ikke stedet for langtur. Men vi vil likevel varmt anbefale området til en langhelg i et stykke annerledes natur. Unik vegetasjon og vidt utsyn av blåner mot himmel gir en befriende følelse, en følelse av pusterom. Dette er lavens rike, ikke reinens, og en vandrer med sans for detaljer vil legge merke til mangt et mønster i lappeteppet som utgjør dette unike lille fjellområdet.

God tur !

Det gode livet på Finnskogen


IMG_0270

Lykken er å sitte ved et lite tjern, høre vinden rasle mykt i furukronene og kjenne varmen fra kaffebålet. Denne type lykke finnes det mye av på finnskogen, her er det rikelig med små tjern bredfulle av abbor, furukroner og ved til kaffebål.


Finnskogen er skog, rett og slett skog. Her er det ingen utsikt over tusenvis av kvadratkilometer, ingen spisse topper å klatre på, ingen elver å rafte i eller høyfjellsplatåer der man kan ”kaite” eller skiseile.

Finnskogen består derimot av langstrakte barskoger ispedd noen myrer, små og store tjern, åser med litt utsikt og et og annet forlatt finnetorp.

Finnskogleden er en 25 mil lang merket og tilrettelagt sti. Fra Morokulien i sør til Søre Osen ved Osensjøen i nord er den merket av Finnskogen Turistforening.
Stien er stort sett av god kvalitet, men merkingen varierer fra ubegripelig tett (blåmerke på annethvert tre), til helt fraværende. Av en eller annen grunn virker det som om merkingen forsvinner hver gang stien krysser en vei, noe den gjør relativt ofte.

Langs leden er det mulighet for overnatting både på DNT hytter, statskog-koier, på private hytter og i gapahuker satt opp av turistforeningen. Et tilbakevendende problem er at gapahukene og DNT hyttene stort sett er langs, eller i enden av vei. Dette ville ikke vært noe problem om veiene var avsperret slik som i Nordmarka, men erfaring viser at det ikke bare er endel biltrafikk på veiene, men også ulovlig kjøring med 4 hjuls terrengmotorsykler.
Hvor og hvordan man velger å overnatte er opp til enhver å vurdere, men om man ikke er så glad i å bli vekket i gapahuken sent på kvelden av fiskere med bil kan telt være en god løsning.

Om man har mulighet kan man med fordel gå finnskogleden i en etappe. Stien er lettgått, og med normalt marstempo vil man kunne klare hele leden på omkring 2 uker.

Ønsker man å gå leden i flere etapper er: Morokulien – Øyermoen, Øyermoen – Linna (Medskogen), Linna (Medskogen) – Søre Osen, tre fine turer som man kan gå hver for seg på 4 til 6 dager.

Underveis på leden kan mat kjøpes på Sundelins handel, den eneste gjenværende butikken langs leden. Det er også mulig å bestille mat gjennom Smettes Turisttun på Honkaniemi (62957766), som har hytter til leie (og en varm dusj).
 
DSC_5978

De store barskogene i Norge er en del av den nordlige halvkules barskogbelte som strekker seg mer eller mindre uavbrutt fra Finnskogen, gjennom Sverige, Finnland, Russland og til Stillehavet. I lavlandet er skogen dominert av gran, i høyden og i myrete terreng vokser det mer og mer furu.

Drikkevann er sjelden et problem, Finnskogen er rikt på små tjern, bekker, elver og innsjøer. Stort sett kan alt vannet drikkes, med unntak av vann i store innsjøer omgitt av bebyggelse eller åkrer.Vannkvaliteten i bekker og skogstjern er vanligvis god, men når vannet varmes opp i løpet av juni / juli kan det være en ide å filtrere vann fra tjern gjennom et lommetørkle eller et stykke gasbind. Da det til tider er enorme mengder vanninsekter.

Om man ønsker vann av virkelig god kvalitet kan man benytte seg av alle kildene, finnskogen er full av ”kaldkilder” der vann fra underjordiske bekker strømmer frem. Vannet er klart, kaldt og velsmakende uansett hvor mange varmegrader det er ute.

Fiske etter abbor og ørret er stort sett mulig i alle vann, og fiskekort for den norske delen av finnskogleden kjøpes gjennom den lokale jeger og fiskeforeningen, eller på inatur (se linker).

Det kan være vanskelig å finne selgere av fiskekort i Sverige, men i løpet av 2005 er det ment å komme en svensk versjon av inatur (www.inatur.se). Inntil disse sidene er ferdige er naturvårdsverket sannsynligvis det beste stedet å kontakte om man ønsker å fiske langs finnskogleden i sverige.
 
IMG_0359

Allerede i beretninger om Skandinavia fra 500-tallet er de store skogområdene som i dag ligger på grensen mellom Norge og Sverige omtalt som finnhede eller finnskog. Dette har ikke nødvendigvis noe sammenheng med Finnland, ordet finn er et gammelt ord for omstreifende jegere og fiskere.

Slik informasjon har fått historikere og vitenskapsmenn (deriblant Nansen i boken Nord i tåkeheimen) til å leke med tanken om at Skandinavia først ble befolket østfra, heller enn sørfra. Og at skogene på det norske Østlandet har vært befolket av ”finner” lenge før finneinnvandringen på 1600 tallet
Den allment kjente finneinnvandringen skjedde ikke før perioden 1575 til 1660. Bakgrunnen for denne folkevandringen fra Finnland til Sverige er sammensatt av flere hendelser:

På samme tid som russiske stammer terroriserte de bofaste i finnland, og baltiske folkeslag ”koloniserte” landet sørfra, lovet hertug Karl av Värmland (senere Karl 6. av Sverige) alle finner som ønsket å slå seg ned i skogstraktene mellom Norge og Sverige 6 års skattefrihet og gratis såkorn.

Men den største grunnen til utvandringen er sannsynligvis mangel på plass til svedjebruk. Svedjebruket (der åkerlappene ble klargjort ved brenning av skog og stort sett kun ble brukt ett år av gangen) krevde mye plass, mer enn det som var tilgjengelig i Finnland.

De siste hundre årene er de gamle plassene på Finnskogen gradvis blitt fraflyttet. I dag er bosetninger konsentrert rundt større bygder langs hovedveiene mellom Sverige og Norge.
 
DSC_6395

Dessverre er ikke finnskogen så øde som man kanskje skulle ønske. Fra tid til annen må man krysse en riksvei, man må gå gjennom et hyttefelt eller man kommer rett og slett til en butikk.

Dette er en del av finnskog-pakka, det er dette som er finnskogleden, og man har ikke så mye annet valg enn å akseptere at det er slik. Til gjengjeld får man en storslagen naturopplevelse fordelt ut over 24 mil, med en god dose kultur på kjøpet.

Finnskogen passer ikke for dem som er ute etter de store adrenalinkikkene. Dette er stedet for livsnyterne, de som ikke blir rastløse av å koke kaffe på bål til lunsj, og som kan sitte i timevis og nyte solnedgangen over de dype skogene.

God tur!

DSC_6292

DSC_6322

DSC_6347

DSC_6399

DSC_6447

DSC_6451

DSC_6464

DSC_6594

IMG_0300

IMG_0303

DSC_6476

IMG_0320

IMG_0387

IMG_0339

IMG_0413

IMG_0438


Nyt himmelen på Finnmarksvidda

IMG_7381

På Finnmarksvidda får du noe du ikke får noen andre steder: masse himmel. Og her vil du legge merke til himmelens skiftninger, skyenes formasjonsendringer der de formes av vinden, langstrakte og elegante, kompakte og mørke, eller de feies bort og etterlater et blått himmelvelv av et tak.


Finnmarksvidda er et bølgeformet platå i innlandet av Finnmark som skråner ned mot kyststrøkene. Her finner du et duvende landskap av åser og vidde, myrer og vann. Værbitte fjellbjørk har i generasjoner kroket seg mot vinden. Stilleflytende bekker og elver bukter seg gjennom landskapet, upåvirket av allverdens hastverk.

Lave fjell tegnes mot horisonten med sine bøyde rygger og myke linjer. Sommerstid er dette myggens rike, om vinteren høres rypeskvalder bortetter viddene, og snøen er et broderi etter lenker av rypespor og vingeslag. Og det hele krones av himmelen.

Arealmessig er Finnmark Norges største fylke med sine 48 649 kvadratkilometer. Det har også laveste innbyggertall av fylker i landet. Dette taler sitt tydelige språk om at her finnes enorme områder som ikke er bebodd. Allikevel er bare 3059 m2 av disse enorme naturområdene vernet, i form av de fire nasjonalparkene Reisa, Øvre Anarjóhka (Anarjåkka), Stabbursdalen og Øvre Pasvik, som hver søker å verne sin type nordnorsk natur, fra vassdragsnatur til vidde, myr og furuskog. Øvre Anarjóhka grenser til nasjonalparken Lemmenjoki på finsk side, og de utgjør tilsammen et stort område vernet natur i nord på sine 4240 km2.

Her til lands har Finnmarksvidda lenge vært kilde til uenighet om motorisert ferdsel i naturen for sin snøskutertrafikk og barmarkskjøring. I utgangspunktet skal folk som ikke driver reindrift, og som derfor har spesiell tillatelse, holde seg til merkede løyper. Beklageligvis kan man si at motorisert ferdsel og utdelingen av løyver er tildels ute av kontroll i Finnmark. Denne problematikken i Finnmark, og i landet for øvrig, er et tema for seg selv, men faktum er at vi er nødt til å forholde oss til det når vi planlegger å legge turen til Finnmarksvidda, og da kanskje særlig snøskutere. Du kan nok ikke unngå disse i sin helhet, men det er områder som i større eller mindre grad er utsatt for denne type kjøring. Det sier seg selv at triangelet Alta-Kautokeino-Karasjok er særdeles utsatt, da det er i disse områdene det bor flest mennesker.

Ønsker du å gå fra hytte til hytte finnes DNT hytter og private fjellstuer. Det er nok ikke det stedet i landet du finner den største tettheten av hytter. DNT har kun 5 ubetjente hytter i Finnmark. De har hverken betjente eller selvbetjente hytter i fylket, men en god oversikt over egne og private hytter på turplanleggeren sin på nett. Rutenettet er sentrert til noen få områder. Det er Storslett-Kautokeino, triangelet Alta-Kautokeino-Karasjok og Nordkappområdet. De private hyttene ligger også i disse områdene, som en del av DNT-rutenettet. De er betjente, selvbetjente eller ubetjente. Det er nok her du finner flesteparten av de som er ute og går på Finnmarksvidda. Statskog har 5 hytter i Finnmark, og alle ligger i Pasvik. Disse er kun for utleie, i motsetning til i Troms, hvor de også har åpne hytter, koier og gammer som er til fri almenn benyttelse.

Om hyttenes utbredelse er begrenset er områder uten hytter og opplagte stier desto større. Her finner du enorme avstander med vadefugl, lirype og mygg. Laksen er kjent for å vandre så langt som opp til 300 kilometer fra utløpet av elva, så drømmer du om egenfanget fisk på turen sommerstid er det greit å vite at Statskog forvalter 95 % av Finnmarks areal. Med Nordnorgeskortet kan du fiske innlandsfisk på statsgrunn.

IMG_7416

Vinterstid vil du fort finne at snø og føreforhold kan ha en direkte innvirkning på dine mulig ambisiøst planlagte distanser. Her har vinden store områder for avlegging av snø, og store henteområder å ta fra. Du kan fort befinne deg byksende i løssnø til livet og med ubåt-pulk. Å planlegge et alternativ over tregrensa, dvs. over 400 moh vil fort kunne bli belønnet med bærende skare og nysnø.


Vidda er et eneste stort hvitt lerret hvor vinden får utløp for sin kunstneriske, og lite tilfeldige, kreativitet. Her graves og flyttes snø, korn for korn, og etterlater mønstre og linjer, småtopper og fordypninger. Snøkunst. Rammet inn av skygger i blåtoner og glitrende snø. Brutt av karakteristiske lenker av rypespor og vitner om en unghares prøvende hopp.

At Finnmarksvidda er flat må være en myte, når du først befinner deg der vil du finne at det går opp og ned, fra haug til haug, og med åsrygger og daler og slake fjell. Terrenget utgjør en avgjørende utfordring når det kommer til orientering. Bare noen høydemetre kan skille om høyden er tegnet på kartet eller ikke, og det er til tider nesten umulig å si hva som er hva. På kartet ser det nesten flatt ut, men rundt deg går det opp og ned overalt, du står i et bølgende hav av vidde. GPS kan her bli mer enn bare et leketøy, et kjært verktøy for posisjonskontroll. Men om du klarer å begrense deg til kun dét vil du finne at du blir dyktigere for hver dag på å orientere deg, og å estimere posisjon og distanse.

IMG_7459

Men vidda er ikke bare vakre eventyr og glitrende snø. Naturen er lunefull med sitt påfallende skiftende vær. Mens du går gjennom en dynamisk kunstutstilling av natur, oppslukt av inntrykkene du ennå ikke er immun mot, vil du spørre deg selv hvordan det plutselig kunne bli så mørkt. Det blåser opp, snøen pisker deg i ansiktet og du blir plutselig mer opptatt av å få snørt igjen anorakkhetta enn det som foregår rundt deg. Og nesten før du har fått dratt justeringene ordentlig til kan du risikere å oppdage at det igjen er blått, og du myser mot sola og lurer på om det er du som er i ferd med å bli gal.

Finnmark forbindes av mange med samer, og samer forbindes med reindrift. Og det er estimert å være rundt 160 000 tamrein i Finnmark i dag. Vinterbeitene finner du i innlandet hvor nedbøren vinterstid kommer som snø, mot regn og påfølgende is ved kysten, og hvor mye av denne blåser bort eller er løs nok til å grave i. Sommerbeitene ligger i kyststrøkene. Her er vegetasjonen annerledes grunnet andre bergarter og insektsplagen er mindre enn i de myrete innlandsområdene. Vår- og høstbeitene er naturlig nok i trekkruta imellom. Alt etter hvor du legger ruta og når vil det være stor mulighet for å komme over reinsdyr. Ifølge en lokal reindriftssame trenger man ikke å ta spesielle hensyn til disse når man går på ski eller til fots.

Om du skulle føle deg fristet er det greit å vite at du etter Schengen-avtalen fritt kan krysse grensa til Finland, og at grensekartene er utfylt med kart fra finsk side. Dette åpner for store naturområder på andre siden av grensa, og særlig den finske nasjonalparken Lemmenjoki gir mulighet for store områder vernet natur.

IMG_7375

Finnmarksvidda er myrdrag fulle av yrende insektsliv. Snødekte åser med naken fjellbjørk. Lirypenes skvalder som holder deg våken den lyse vårnatta. Men mest av alt er Finnmarksvidda himmel. Himmel i alle farger og nyanser. Med sitt spill av lys og mørke. Himmel som gjør krav på å bli lagt merke til. Kan hende er fjell i tiden. Men her oppe i nord er det himmelen som tar over fjellenes majestetiske framtoning.

God tur !



 
Om du ikke kjører er det fullt mulig å ta kollektivtransport til og i Finnmark, om enn en litt mer omstendelig planleggingsprosess. Nor-way bussekspress har en bussavgang daglig fra Tromsø til Alta, med unntak av søndager. Finnmark fylkesrederi og ruteselskap driver rutebuss, båt og ferge. Hurtigruta kan ta deg til ytre kystbyer som Hammerfest eller Kirkenes. SAS Braathens og Widerøe flyr til flere destinasjoner i Finnmark. De beste utgangspunktene for en tur inne på Finnmarksvidda er nok byer som Alta og Lakselv. Fly til Alta går fra Oslo og Tromsø, og til Lakselv kommer du fra Tromsø eller Kirkenes, begge med flyforbindelse til Gardermoen. En måte å komme seg til selve startstedet på er jo fortsatt å bruke taxi, og Norges Taxiforbund har oversikt med telefonnumre til taxisentraler i Finnmark. Linker finner du i den grå boksen.

Med bil sørfra er E6 nordgående et naturlig valg. Den går hele veien opp gjennom Nord-Norge. Et tips om man skal til sørlige deler av Finnmarksvidda er å kjøre gjennom Finland. Da tar man av ved Nordkjosbotn (ca 1 times kjøring sør for TromsøWinking og følger skiltingen mot Kilpisjärvi. Man sparer både ferge og betydelige kjøretimer på dette veivalget! Og lokale har tipset om at det ikke nødvendigvis er så lurt å sette bilen hvor som helst på øde plasser på vidda!

IMG_0060card3

IMG_7283

IMG_7314

IMG_7315

IMG_7322

IMG_7336

IMG_7494

IMG_7505

Senja - dagsturparadiset


page2_blog_entry10_summary_1
Ytterst i havgapet reiser Senja seg. Som en vegg av massivt fjell står den mot norskehavet. Her er spisse, forrevne topper og dype fjorder. Øya er som skapt for de mer ekstreme delene av friluftslivet.


Selve øya kan deles i to soner. Yttersia, den som vender mot havet, der topper opp mot 1000 meter brytes av utallige fjorder. Og siden som vender mot Finnsnes og fastlandet. Her er terrenget slakere med bjørke og furuskog og rundere topper.

Senja er ikke det ideelle stedet om du ønsker lange turer. Øya har en merket sti som strekker seg fra nord til sør, med en DNT hytte (Senjabu) omtrent halvveis (langs vei 86 i Svanelvdalen). Stien er i overkant av 5 mil lang, og er særdeles kupert.

Ånderdalen Nasjonalpark ligger i Tranøy, sør på Senja. Nasjonalparken er ganske liten, bare 1/10 av Jotunheimens areal, og spenner rundt Ånderelva, Åndervatnet og vassdraget rundt.

page2_blog_entry10_1

Langs Ånderelva består parken av spredt Furuskog, men høyere oppe ved åndervannet går dette over i bjørkeskog. Parken kan være ganske fuktig store deler av året på grunn av mange myrer og bekker.

Det som gjør Senja unik i friluftsperspektiv er mulighetene for kortere og lengre toppturer. Her finnes topper av alle høyder og vanskelighetsgrader, alle med fantastisk utsikt og lett tilgjengelige fra vei. Ruter og forslag til turer kan finnes på sidene til Senja Turlag, Midt Troms Tindegruppe og Søndre Torsken IL.

Senja er lett itlgjengelig fra Midt-Troms, Tromsø og Harstad vi buss og hurtigbåt. Bussruter i troms finnes på 177troms og båttider gjennom hurtigruten.



God Tur!