Jerv

jerv
Mens mange trives med stier og menneskemøter søker andre notorisk vekk fra enhver tilrettelegging og skyr steder med høy sannsynlighet for menneskelig kontakt. Om du tilhører de som aller helst tråkker dine egne stier og trekker til bortgjemte fjelldaler eller minst mulig tilrettelagte fjelltrakter, er sannsynligheten stor for at du går i jervens fotspor.
Jerven er det minst kjente av vår store rovdyr, og få nordmenn vet særlig mye om den. Antakeligvis skyldes det en kombinasjon av jervens skyhet og dens leveområder, som gjerne er utpreget fjellterreng eller fjellskog i områder med lite menneskelig aktivitet. Mange går i fjellet et helt liv uten å ense jervens tilstedeværelse, selv om jerven med sin ypperlige luktesans antakeligvis er klar over din.


Om du skulle være så heldig å se en jerv, det være i et flyktig øyeblikk i det den løper over netthinnen din eller om du får nyte synet nok til at du slipper å gni deg i øynene og leve med tvilen, er sjansen stor for at du vet lite om det du ser. Møtet med dette mørke, litt mystiske dyret er et eksklusivt møte med norsk natur.


Jerven heter Gulo gulo på latin, og er det største dyret i mårdyrfamilien (Mustelidae), og er også regnet som et av Norges fire store rovdyr. Den har mørk pels, er lavbeint og har en lang hale, og blir inntil en meter lang og opp til 25 kg. Jerven er med andre ord ikke et stort rovdyr. Den har sine habitater hovedsaklig i fjellet og fjellskogen, og er hovedsaklig å finne i landets tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, med enkeltforekomster i fjellområder i Sør-Norge.


Mårdyrene har en godt utviklet luktesans. De fleste er i tillegg ustyrt med analkjertler som sitter ved endetarmen og munner ut i to sekker ved analåpningen. Hvert individ har sin særegne duft, og denne brukes til å kommunisere med, markere og for noen også som forsvar.


Jerven er i utgangspunktet en utpreget åtselseter, og jakter kun når forholdene ligger spesielt tilrette for suksess. Åtsler finner den ved hjelp av luktesansen og jerven er observert å skjære av opptil 3 km fra sin opprinnelige vandringsrute for så å gå rett på åtsel. Den følger også sporene til andre rovdyr og forsyner seg av restene etter deres nedlagte byttedyr. Den er en godt tilpasset kadaverspiser med en robust skalle, sterke tenner og kraftige kjever som gjør det mulig for den å spise frossent kjøtt og knuse store bein.


I Skandinavia utgjør reinsdyr jervens hovedføde, men den lever også av andre dyr som rev, hare, piggsvin, smågnagere og hønsefugl. Den kan også spise egg, fugleunger, insekter og bær, særlig om sommeren. Det er vanskelig å fastslå hvor stor andel av reinsdyrene jerven dreper, men antakelig er det kun unntaksvis at den dreper reinsdyr selv, og tar da hovedsaklig eldre simler og kalver. Særlig under dårlige forhold vinterstid er det god tilgang til reinkadavre, og jerver kommer ofte fort til åstedet når reinsdyr omkommer i snøskred.


Jervens innsats som jeger veksler med årstiden, og den vil aller helst ha optimale forhold før den legger ned for mye innsats. Ved ny og løs snø flyter jerven med sine store poter oppå underlaget mens det vanligste byttedyret, reinen, synker gjennom. Det er da lett å ta igjen reinen, som blir drept ved at jerven hiver seg over nakken på den med et effektivt bitt over nakkevirvelen. Jerven er avhengig av å komme til nakken av reinen for å lykkes, og går for de individene som gir størst suksess for å lykkes, og det er derfor de svakeste dyrene i flokken som oftest blir tatt. Snøfattige vintre er særdeles ugunstige for jerven, men gunstige for reinen, som også da har bedre tilgang til mat.


Om sommeren har jerven vanskelige jaktforhold og er derfor oftest henvist til å spise åtsler, smågnagere og fugleegg eller fugleunger. I Norge er jerven antagelig mer smågnageravhengig enn den ville vært i økosystemer med god tilgang på større åtsler tatt av andre rovdyr. Effektiv hjortedyrforvaltning, med raskere omsetning i bestandene og færre gamle dyr som følge av jaktregulering og regulering av rovdyr, reduserer tilgangen på kadavre.


Jerven har variabel tilgang til mat og har derfor utviklet egenskapen å hamstre. Den trekker med seg og gjemmer overskuddsmat på steder den kan komme tilbake til i dårligere tider. Om vinteren fryser kjøttet raskt og holder seg friskt til langt ut på våren, og hamstring er derfor mest effektivt om vinteren. Om sommeren råtner og forsvinner kjøttet fortere, selv om jerven lagrer det så kjølig som mulig, i fjellbekker, myrhull, steinurer eller snøfonner. Jervens hamstring gjør at den ved god tilgang på mat kan drepe flere byttedyr enn den har behov for i øyeblikket slik at den kan lagre kadavre for dårligere tider. Mennesket har de senere årene i stadig større grad har tatt i bruk store områder av fjellet og fjellskogen til sauebeite, og sauen er et enormt domestisert dyr og et lett bytte for de aller fleste rovdyr. Det er derfor uungåelig at jerven fra tid til annen angriper sau, og i enkelte tilfeller ser man at et større antall sau er angrepet. Dette er ikke et utslag av at jerven er en lystmorder som spiser godbitene og lar resten ligge, men en evolusjonær tilpasning til variabel mattilgang som gjør at jerven dreper og lagrer maten for senere om den kommer i en situasjon hvor det er enormt enkelt å skaffe seg mat. Det er likevel rein, og ikke sau, som anses å være jervens foretrukne føde, og jerven er først og fremst en åtseleter.


Jerven er ikke et utpreget sosialt dyr og dyrene kommer stort sett bare sammen i forbindelse med paringstiden, eller når en mor er sammen med ungene. Enkeltindividers streifeområder er enormt store, og de dekker store områder for åtsler gjennom luktesansen og bruk av vinden. Paring skjer i løpet av sommeren og etter en forsinket utvikling av fosteret fødes ungene i februar-mars. Moren forlater hiet i mai og ungene forlater moren sin første høst.


Jervebestanden er estimert til omtrent 330 individer over 1 år, som er et gjennomsnitt av en lengre periodes tellinger. Ingen jervetisper i Skandinavia er kjent for å yngle før de er 3 år gamle, så ynglende jerv er grovt estimert til 166 dyr i Norge etter IUCNs retningslinjer for estimering av populasjonsstørrelser. IUCN (The International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources) er en internasjonal organisasjon for biologisk mangfold som blant annet setter kriterier for globale og nasjonale rødlister for truede arter.


En rødliste inneholder vurderinger av risikoen for at arter skal dø ut, og arter som kommer med på lista plasseres i en av IUCNs seks kategorier for truethet. Artene blir vurdert etter et forholdsvis komplekst sett kriterier. Ved den nye oppdateringen av norsk rødliste for truede arter i 2006 ble jerven oppjustert fra sårbar (vulnerable) til sterkt truet (endangered). At en art er sterkt truet vil si at det er beregnet en 20 % sannsynlighet for at arten dør helt ut innen 20 år, og at den i biologisk forstand derfor har en svært høy risiko for å dø ut. Dette er særlig alvorlig fordi en arts eksistens avhenger av en rekke faktorer, og en sårbar art er i utgangspunktet så presset at disse faktorene har forsterket effekt på arter i denne kategorien. Dette kan være faktorer som populasjonsstørrelse, mattilgang eller lokale klimaforhold, som en ekstra ugunstig vinter.


jerv2
En sårbar art er beregnet å ha 10 % sannsynlighet for å dø ut innen 100 år, og har en høy risiko for å dø ut om ikke det settes i gang overvåkning og tiltak. Det tar lang tid å snu en negativ populasjonstrend da den ofte har en selvforsterkende nedadgående spiraleffekt, og at årsakene til nedgangen ofte er komplekse. I tillegg er det mye vitenskapen ennå ikke vet om disse forholdene isolert og i samspill.


Også i Sverige og Finland er arten listet som sterkt truet selv om bestanden er noe større i Sverige enn i Norge. Spesielt i nord har det vært en økende bestandstrend, men ved vurdering av artens bevaringsstatus i Norge er det spesielt konkludert med at arten vil utryddes i store deler av Norge om dagens avskytningsrate fortsetter.


Det er flere faktorer som er medvirkende til at jerven nå er et truet dyr i Norge. Dette involverer blant annet utbygging, som gjør at jervens leveområder reduseres, enten fordi det stykkes opp med hindre som hyttefelt og traffikerte innfartsveier som jerven ikke krysser eller ved at det spiser av arealet. Regulering av jakt og fangst både av store dyr som hjort og elg og av rovdyrene våre gir færre åtsler, som i stor grad har vært jervens nisje i økosystemene den lever i. Konflikter mellom beitedyr og rovdyr må sies å ha en stor innflytelse på bestanden, og vil kanskje en gang i fremtiden avgjøre jervens skjebne. Fellingstillatelser blir gitt som løsning på lokale problemer, og ulovlige fellinger er i følge forskere anslått å være minst dobbelt så mange som de lovlige fellingene, og kanskje en av de største truslene for videre eksistens for jerven i Norge.


Jerven påvirkes av støy og ferdsel, særlig gjentatte eller vedvarende forstyrrelser gjennom stor trafikk i de tidligere leveområdene grunnet veier, trafikk, hytter eller sterk grad av tilrettelegging for friluftsliv, som ofte gir stor eller jevn grad av ferdsel i et område. Særlig tilrettelegginger av tidligere urørte områder kan anses å være negativt. Friluftsmannen utenfor allfarvei er nok ikke å anse som et større problem for jerven.


Selv om jerven er en utpreget åtselseter som kun jakter når forholdene ligger spesielt tilrette for jaktsuksess rapporteres det om en mengde tap av sau og rein til jerv. Dette kan være fordi en åtselseter vil være raskt tilstede for å ta for seg av et døende eller dødt bytte og naturlig nok sette spor på og rundt byttet, eller det kan være fordi det rent faktisk er en del angrep på sau og rein. Det kan også være en kombinasjon av disse. Flere undersøkelser tyder på at antall dyr som rent faktisk er drept av jerv er voldsomt overestimert.


En årsak til en eventuell oppgang av tilfeller av angrep vil delvis kunne forklares med vår viltforvaltning. Ved å regulere jakt og fangst uten tanke på at både rovdyrene og byttedyrene har en rolle i økosystemene ut over å være byttedyr for mennesket fjerner vi den nisjen jerven har tilpasset seg gjennom evolusjon. Jerven sørger i sunne økosystemer for at større byttedyr nedbrytes fortere og resirkuleres tilbake til økosystemet. Dette har ført til at jerven i Norge i stor grad har blitt avhengig av reinsdyr og smågnagere for å overleve. I perioder hvor åtslene blir få eller borte er jerven da i større grad avhengig av jakt, og en jerv kan ikke skille på ville og domestiserte dyr.


De av oss som med friluftslivet søker de mest urørte og ville områdene fordi det gir oss en følelse av å være en mer integrert del av naturen en vi føler vi er når vi sitter i vår egen stue bør kunne sette pris på det sky og litt mytiske dyret jerven er, og det faktum at det ikke blir mer villmark i Norge enn når vi tråkker i jervens fotspor.

God tur!