Padjelantas Vestside

padjelanta
De fleste forbinner Padjelanta med Padjelantaleden som går fra Kvikkjokk i Nord-Sverige og nordover via Staluluokta til Ritsem. Nordkalottleden fra Sulitjelma til Kautokeino sammenfaller med Padjelantaleden deler av veien, og forbinder leden med det norske sti- og hyttenettet, noe som gjør Padjelanta til et forholdsvis kjent område også for nordmenn.
Se bilder fra Padjelanta
Se Padjelanta på kart

Padjelanta- og Nordkalottleden går sør og øst for de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure, to avlange øst-vestlig orienterte vann som ligger ovenfor hverandre i nord-sydlig retning, forbundet med en kort og båtmessig farbar elvepassasje. Vest for disse vannene, på den norske siden av grensen, finner man den femte største isbreen i Norge, Blåmannsisen, i sørvest og Rago nasjonalpark i nordvest.

Her langs den norsk-svenske grensen, vest for innsjøene Virihaure og Vastenjaure finner man et område helt uten stier og med overraskende få andre vandrere.

Det er flere forhold som gjør Padjelantas vestside såpass lite trafikkert. På norsk side utgjør isbreen Blåmannsisen en naturlig barriere fra sørvest, og gjør at eneste veiene inn i dette området fra norsk side er fra Sulitjelma via nordkalottleden eller gjennom hele Rago nasjonalpark. Fra svensk side er det enklest å følge padjelantaleden fra Kvikkjokk eller Ritsem. Det tar 1-3 dager bare å nå nasjonalparkgrensen, og siden leden går på østsiden av de store innsjøene er man nødt til å ta av vestover sør eller nord for disse vannene. Det tar derfor flere dagers vandring å komme langt nok vest til å kunne starte å utforske den mer øde delen av Padjelanta.

Det er også en annen barrière som har stoppet mange allerede i planleggingsfasen. Blåmannsisen har en større brearm som ender i Leirvatnet. Det er bratt i området og isen er full av sprekker, så brearmen kan ikke krysses uten ordentlig utstyr og kompetanse. I nordøstre del av Leirvatnet, på grensen mellom Norge og Sverige, starter en breelv sin ferd motVirihaure, med et samlet fall på nesten 250 høydemetre. Elva er bred og går i store stryk, fosser og roligere partier, samt via vannet Gásakjávre og flere navnløse småvann. Selv mot slutten av ferden flyter isklumpene forbi i det grumsete og iskalde brevannet, som gjør det umulig å se bunnen. Under planleggingen er det kritiske spørsmålet om denne navnløse breelven er mulig å krysse, om det er forsvarlig og eventuelt hvor og hvordan. Om denne elven ikke er kryssbar erPadjelantas vestside helt utilgjengelig fra sør.

Breelva fra Blåmannsisen er klart den mest risikofylte elvekryssingen, men langt fra den eneste. Om man ønsker å utforske området fra sør til nord vil man ende opp med å vade utallige elver av forskjellig vanskelighetsgrad. Flere av disse krever synfaring og planlegging, og det kan være en fordel å starte planleggingen ved nedstigningen mot elva, mens man har en viss oversikt over løpet. Det som er helt sikkert er at man må belage seg på at man gjentatte ganger ikke kan unngå å bli våt om man ønsker å vade på en forsvarlig måte, og ofte opptil flere ganger om dagen.

Området rundt innsjøene i Padjelanta kan på kartet se ut som et høyfjellsplatå der man kan vandre på flate vidder, virkeligheten er at terrenget er ganske kuppert. Det er slake åser og bratte skrenter som må forseres i tillegg til de tallrike elvene som må vades. I høyden er dethøyfjellsvegetasjon med lavt bjørkekratt og lyng, langs vannene vokser vierkrattene mannshøye og skjuler i tillegg til mengder av innsekter en og annen høyfjellselg.

Å gå utenfor sti i områder man ikke er kjent gir alltid et tilleggselement av uforutsigbarhet. Mye kan leses av kartet, men det vil alltid være forhold som arter seg annerledes enn denkartmessige tolkningen, eller som rett og slett ikke kan avdekkes på planleggingsstadiet. Å ferdes utenfor allfarvei stiller krav til en del vurderinger og justeringer underveis, og dette må tas høyde for under planleggingen. Hvor lange dagsetapper du tilbakelegger vil for eksempel avhenge av terrenget og vegetasjonen du beveger deg i, og antall og typeelvekryssinger . Det vil også avhenge av valgene du tar underveis, om du krysser elva der du møter den eller velger å følge den et stykke for å finne et bedre sted, eller om du velger å følge dalføret eller å gå over fjellryggen. Andre alternative veier kan åpenbare seg som bedre alternativer enn ruta du har planlagt når du først er ute.

En tur til Padjelantas vestside er en tur full av vurderinger og valg. Her finner du fjell, fjellplåtaer, breer, daler, myrer, kratt, vann og elver, men ingen stier som kan ta veivalget for deg. Det er uendelig mange muligheter og begrensninger som alle vil gi deg forskjellige opplevelser av dette allsidige og nærmest øde fjellområdet. Å ta veien over fjellryggen kan mange steder spare deg for å slite deg gjennom kratt på en mannshøyde, men vil gi tunge oppstigninger og mulige omveier for å finne en trygg vei mellom snøoverheng og løse og bratte steinpartier. Turen overhøyfjellsplatået gir fantastisk utsyn og etterlengtet fri fra plagsomme insekter, men før du vet ordet av det må du helt ned i neste dal. Alle veivalg har sine fordeler og krever din energi på sin måte. I dette området er det derfor vanskelig å beregne tidsbruk, noe det bør tas høyde for under planleggingen.

Vestsiden står i sterk kontrast til padjelantaledens mange hytter og vandrere, både fordi området er fritt for stier og fordi det i seg selv innebærer mange vurderinger og valg som ikke alltid er fri for ubehag. Det skal innrømmes at man tidvis kan risikere både å høre og se en og annen båt på Virihaure og Vastenjaure under turen da det er flere levende samelandsbyer som brukes til næring i sommerhalvåret. Blant annet tar de lokale samene opp mye fisk her. Utfordringene og allsidigheten gjør at en tur i denne delen avPadjelanta fort bærer mer preg av å utforske enn å gå på tur. Dette er et område vi gjerne utforsker igjen!






Padjelantas vestside kan nås enten fra Sverige eller Norge. I Norge kan man ta buss fra Fauske til Sulitjelma og følge nordkalottleden forbi Sorjushytta før man tar av fra stien og istedet går nordover. Dette alternativet innebærer at man må svømme en stri breelv. Alternativt kan man gå gjennom Rago nasjonalpark hvor det er stier helt til grensa og en umerket sti videre inn i Padjelanta. Fra Sverige er Kvikkjokk og Ritsem naturlige utgangspunkter, begge med bussforbindelse til Gällivarre, Kvikkjokk riktignok via Jokkmokk. Lapplandståget mellom Stockholm og Narvik stopper i Gällivarre. Fra Ritsem går det båtled til stuene Akkarstugorna og Vaisaluokta på padjelantaleden sommerstid. Det er mulig at det går an å kjøpe båtskyss fra padjelantaleden til Alasloukta, hvor en av de to umerkede stiene i vestre delen av Padjelanta kommer ned til vannet Virihaure fra Rago. Man vil da kunne ta seg østover til Akkastugorna hvor det går båtled til Ritsem sommerstid. <-- rydd opp i denne paragrafen!!!



Kvikkjokk har gode parkeringsmuligheter og nås med bil eller med buss fra Jokkmokk, som igjen har bussforbindelse med trafikknutepunktet Gällivarre.