Vinter i Laponia

page2_blog_entry8_summary_1
Det er sjeldent vi i Norge er på tur i virkelige øde områder. Selv i de største norske verneområdene er det høy grad av tilgjengelighet og tilrettelegging, i form av hytter og "naturturisme". I Laponia er virkeligheten en annen her finner man enorme områdene med urørt og lite tilrettelagt natur.
Se bilder fra Lapponia
Se Lapponia på kart

Vinteren i nord-svensk natur er en spesiell opplevelse. Her er dagene korte, og dagslyset blått og klart. På nyåret blir lyset gyllent og himmelen fyllt av pastellfarger. Klare vinternetter flakker nordlyset over stjernehimmelen med sitt fargespill, og kulda biter deg i kinnene. Frostrøyken. Knirking i iskald snø.

Det er flere forhold som gjør vintertur i Laponia til en spesiell opplevelse. Her er det plass, og muligheter for å komme seg inn i områder med få menneskespor og mye natur. Det er plass til å oppnå følelsen av å gå ut av sivilisasjonen og inn i naturen. Her er du overlatt til deg selv.

På lengre vinterturer utenfor allfarvei er det ikke samme rom for feil. Du har ikke råd til å miste teltet ditt i vinden, som er så sterk at den river deg overende. Du kan ikke tillate deg å få forfrysninger. Du kan ikke tillate deg å stoppe å bevege deg når kulda hugger tak i kropp og sjel. Du må kanskje beholde vottene på, selv om det resulterer i at det tar lengre tid å komme seg i posen. Du må tenke over hva du gjør og hvorfor, for konsekvensene av tankeløshet er uoverskuelige.

Forholdene her i nord kan være gjestmilde og forførende, med følelse av letthet og mestring. Kanskje til og med hver gang du er på besøk. Men la deg ikke forføre! Som alle nordområder kan vær og vind også her være lunefullt, med finkornet snø som treffer ansiktet som harde piskeslag. Været kan slå om. Kvikksølvet kan krype sammen til en liten, kald ball i bunnen av termometeret når det kryper under 30 kuldegrader, og rim kan farge øyenbryn og skjegg hvitt.

Laponia er valgfrihet, og har turområder for alle erfaringsgrunnlag. Her finnes områder med trygge rammer for utvikling av ferdigheter og områder hvor den erfarnes kunnskaper og vurderinger settes på prøve. Naturen tar ikke hensyn til hva du tror du kan, det er det kun du selv som kan vurdere. Du må selv ta stilling til hvor du velger å dra.


Laponia område for område:

Muddus nasjonalpark:

page2_blog_entry8_1

Muddus består hovedsaklig av gammel barskog, skogkledde åser, myrer og fugl. Her er urskog med kjempefuruer, mosaikk-spredte myrområder, fosser og dypt nedskårne klipperaviner, spredt over et område på 493 kvadratkilometer.

Midt i nasjonalparken ligger et strengt vernet område for fugl med fullstendig besøksforbud under hekkeperioden, fra 15. mars til 31. juli. Det bør man være klar over og respektere om man planlegger å legge påsketuren til Muddus.

Vinterhalvåret er en god tid å dra på tur til Muddus, da myggen og knotten er slått ut for øyeblikket og myrene framkommelige. Man skal nok være forberedt på mye løssnø og mulighet for både snø til lårene og ubåt-pulk, men om man liker litt slit og ikke er opptatt av de lange distansene har Muddus mange snøtunge gamle trær å by på. Det er heller ikke så værutsatt her nede i skogen som oppe i fjellet, men man skal være klar over at det her er typisk innlandsklima, og man kan risikere at det kryper ned mot 30-40 kuldegrader.

De eneste tilrettelagte områdene i Muddus ligger i den sørlige delen, og her finnes et visst stinett, og en merket runde hvor man kan basere seg på overnatting i hytter hele veien. Man skal dog vite at ingen av stiene er kjørt opp eller vintermerket, og man kan derfor heller ikke belage seg på at disse stiene vil være retningsgivende vinterstid.

Inne i nasjonalparken finnes det 4 stuer og 2 gammer, alle langs den merkede rund-leden i den sydlige delen av parken. Stuene er låst mellom 1. oktober og 1. april, men nøkkel kan lånes utenfor sesong av turistbyråene i Jokkmokk og Gällivare (se linker), eller hos Länsstyrelsens fjällförvaltning i Jokkmokk. Hyttene er utstyrt med gassplater og kjøkkenutrustning, samt senger med madrasser, ullpledd og puter. Hyttene leies av Länsstyrrelsen Norrbotten län, og giro skal ligge i hyttene. Gammene er til fri benyttelse.

Det er tre inngangsporter i den sydlige delen av Muddus. En vei er sørfra, med veien til Skaite, som går av østover fra hovedveien (vei 45) mellom Porjus og Jokkmokk, ved Liggadammen. Sommerstid er det parkering ved Skaite, som er hovedinngangen til nasjonalparken, men om vinteren brøytes ikke veien og er derfor ikke et alternativ. En annen vei er å komme inn østfra, fra Suolaure. Man tar av fra veien mellom Nattavaara og Messaure mot Urtimjaur. Sommerstid fortsetter man forbi Urtimjaur til Suolaure, mens det om vinteren kun er garantert brøyting til Urtimjaure. Her skal det finnes parkering og informasjon. Den siste veien er inn fra Sarkavare, sørøstfra. Man tar da av fra veien mellom Jokkmokk og Nattavaara. Her er veien alltid brøytet. Alle disse alternativene krever bil eller skyss.

Man kan også komme inn i nasjonalparken nordfra, langs vei 45 mellom Porjus og Gällivare. Veien følger den nordlige grensen av nasjonalparken et stykke, og man kan her parkere langs veien og gå på ski i umerket terreng inn til Muddus. Man kan også ta bussen mellom Gällivare og Jokkmokk, og gå av her etter avtale, men man bør da også ha en viss idé om hvor man skal av, og ikke overlate det til bussjåføren alene. Denne veien inn nordfra anbefales ikke sommertid grunnet myrområdenes uframkommelighet, men er et ypperlig alternativ i vinterhalvåret.

Stubba og Sjaunja naturreservater:


page2_blog_entry8_2

Stubba er en fortsettelse av landskapet i Muddus, med urskog, myrer og bevokste lavfjell, og er en vernet overgang mellom Muddus og Sjaunja naturreservat. Både innlandsveien i Sverige og innlandstoget (Inlandsbanan) går gjennom reservatet, som ligger vest for Gällivare.


Sjaunja grenser til Stubbas nordlige grense i sørøst. Sjaunja omtales alene med sine 2850 kvadratkilometer som Sverige og Europas største myrkompleks, og er et enormt våtreservat. I øst finner du skogsmyrområder i furu- og granskog, mens det i vest er bjørkeskog, fjellmyrer og noe barfjell. Sommerstid er stedet spesielt kjent for det rike og sjeldne fuglelivet på myrene, men mange av våtmarksartene er trekkfugler og vil nok ikke være å se her vinterstid.

Sjaunja er i liten grad tilgjengelig via leder og turisthytter, og kun ved Tjuonajokks fiskecamp i vest, hvor Kungsleden går gjennom en bit av reservatet, vil du finne noen form for tilrettelegging. Om sommeren er det lettere framkommelig i vest grunnet høydene og fjellene, mens det i øst er store og vanskelig framkommelige våtmarksområder. Vinteren gir desidert best framkommelighet i øst, og åpner for områder som ikke er ferdbare sommerstid.

Adkomsten til Sjauna vinterstid er flere, om enn noe kronglete. Man kan komme inn i vestre deler av Sjaunja ved å gå fra Vakkotavare langs veien til Ritsem (som går i Stora sjöfallet nasjonalpark), og krysse den nordlige delen av Stora sjöfallet, langs Kungsleden, til den møter naturreservatet. Det er en distanse på omtrent 16 km. Kungsleden skal være vintermerket, men det er best å dobbeltsjekke dette. Det går ingen buss her vinterstid.

I sørøst går det bilvei fra Gällivare til Allavaara by, som ligger nordvest for Gällivare. Det går også vei fra Gällivare til Harrå, hvor man kan gå inn i reservatet østfra. Om veiene blir brøytet må sjekkes med Gällivare turistbyrå.

Gjennom Stubba går innlandsveien, og man kan enten parkere langs veien og gå derfra, eller gå av bussen Gällivare-Porjus-Jokkmokk på avtalt sted. Man kan da gå nordover gjennom Stubba og inn i Sjaunja.


Stora sjöfallet nasjonalpark:

page2_blog_entry8_3

Stora sjöfallet nasjonalpark er 1 278 kvadratkilometer, og ligger nord og sør for Store Lule elvs sjøsystem i Jokkmokk og Gällivare kommuner. Parken grenser til Sjaunja i øst og Sarek i vest. På grunn av vannkraftutnyttelse har Stora sjöfallets store foss i dag en meget beskjeden vannføring, og vannene Akkajaure og Langas er sterkt regulerte.

Fjellområdene i nasjonalparken er varierte, med høyfjellsmassiver og lavfjellsrygger, slake fjellplatåer og dype, nedskurte daler. Særlig den vestre delen har høyalpint terreng, hvor vegetasjonsfri blokkmark, snøfelt og breer dominerer. I deler av parken vil du også finne furuskog.

Laponiaveien (BD 827) går av fra vei 45 mellom Gällivare og Porjus og gjennom hele nasjonalparken, til Ritsem, langs nordøstsiden av det sentrale sjøsystemet. Langs denne veien er det flere stuer og parkeringsplasser. Her går det buss fra Gällivare sommerstid, men om vinteren er du avhengig av egen bil. Veien brøytes om vinteren.

Overnatting finner du i Saltoluokta (STF), Stora sjöfallet (privat), Vakkotavare (STF), og Ritsem (STF), alle langs veien til Ritsem. Disse har åpent på vårvinteren. Stora Sjöfallet og Ritsem er de eneste hyttene i nasjonalparken med (nød)telefoner. Det er også parkering i forbindelse med disse hyttene.

Kungsleden går gjennom nasjonalparkens nordre del, og det er i denne delen du finner vandringsleder og overnattingsstuer. Laponiaveien gjør dette området veldig tilgjengelig og tilrettelagt, og det er derfor godt egnet til mindre erfarne vandrere.

I søndre del av parken, den delen som grenser til Sarek nasjonalpark, finnes hverken hytter eller leder. I tillegg finnes det ingen vei på sørsiden av sjøsystemet, og man er derfor avhengig av å komme seg over vannet. Om sommeren går det båt over fra Ritsem til Änonjálmme og fra Saltoluokta (over Langas). Om vinteren er det merket og kontrollert isled over, begge steder. Man skal være klar over at det stedvis er åpent vann hele vinteren, og varierende istykkelse etter lokale forhold. Det kan derfor være en god idé å holde seg til de merkede overgangene om man ikke har lokalkunnskap, da isforholdene på regulerte vann ofte er umulig å forutsi på generelt grunnlag. Det er en demning ved Vietas (litt forbi Stora Sjöfallet) som man kan ta seg over både sommer og vinter, og det er en brøytet parkeringsplass i gangavstand fra denne.

Mindre tilgjengelighet og behov for å krysse vann er kun noen av flere medvirkende årsaker til at de sørligere delene av nasjonalparken har en noe høyere terskel når det kommer til erfaringsnivå. Terrenget her er høyalpint med klare arktiske preg, og har i likhet med Sarek nasjonalpark enorme mengder nedbør i løpet av året. Deler av terrenget er vanskelig framkommelig grunnet store snø- eller vannmengder, høye, bratte fjell og smale daler, og kan være enormt kupert. Sitatet fra fjallen.nu om at ”Detta nationalparksområde bör därför bara besökas av rejält fjällvana personer” sier oss at her bør man være litt tryggere på egne ferdigheter for å ferdes, og kanskje spesielt vinterstid.

Stora sjöfallet nasjonalpark har områder for de fleste erfaringsnivåer, fra nybegynneren til den erfarne friluftsmann på lengre vintertur, så her er det opp til en selv å foreta en realistisk vurdering av egne faktiske ferdigheter.

Sarek nasjonalpark:

page2_blog_entry8_4

Sarek er i all hovedsak en nasjonalpark bestående av mektige fjellmassiv, spisse topper og dype nedskurte dalganger. Her er store vegetasjonsfrie områder med blokkmark, snøfelter og isbreer. Terrenget er høyalpint med klare arktiske trekk, og været skifter raskt. Området er enormt nedbørsrikt, noe som kan føre til problematisk mye vann i sommerhalvåret, og enorme snømengder i vinterhalvåret. Vann og snøforholdene varierer sterkt fra år til år.

Dette er det minst tilgjengelige området i Laponia. Parken grenser til Stora sjöfallet i nord og Padjelanta nasjonalpark i vest, og det er ingen veier eller merkede leder i området. Parken er med sine 1 970 kvadratkilometer dobbelt så stort som Rondane nasjonalpark, og bare noen få kvadratkilometer mindre enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda, og er alene Sveriges største høyfjellsområde.

Sarek blir omtalt som ”Europas siste villmark”. Området er i all hovedsak urørt av menneskelige installasjoner og påvirkning. Dette gir muligheter for unike naturopplevelser i urørt natur, men utilgjengelighet er også noe man bør ha respekt for!

Å dra på tur i Sarek stiller store krav til erfaring, både sommer og vinter, men er vesentlig mer utfordrende om vinteren. Hele området er umerket, kun sporadisk oppgått av turister og dyretråkk, og har stedvis særdeles vanskelig framkommelig terreng. Om vinteren står man ovenfor krevende vurderinger om veivalg, grunnet trange daler som er svært utsatte for skred. I tillegg til at man må ha god og praktisk kompetanse på skredvurdering må man også være forberedt på å ta konsekvensene av egne vurderinger – noen steder vil det rett og slett være for uforsvarlige å ferdes.

Det vil ta deg minst to dagers vandring før du kommer til nasjonalparkgrensen, og minst en uke å krysse parken. Du kan starte fra Kvikkjokk i sør, eller fra Saltoluokta eller Änonjálmme i nord. Saltoluokta er langs Kungsleden og Änonjálmme er langs Padjelantaleden, over vannet ved Ritsem, og begge kan nås fra Laponiaveien i Stora Sjöfallet. Kungsleden passerer nasjonalparken et kort stykke i sør, og denne kan derfor brukes som utgangspunkt for å gå inn sørfra, fra Kvikkjokk eller Änonjálmme. Kungsleden skal være vintermerket, men dette bør dobbeltsjekkes i forhold til tiden på året.

Det finnes ingen turiststuer i Sarek. De stuene som finnes er vokterhytter, og for reinnæring og forskning, og de er alle låst. Alkastuen og Njåtsosstuen i den vestre delen er åpne, og kan i nødfall anvendes av vandrere. De er i dårlig stand, og kun Njåtsosstuen har kamin. Det er ingen mobildekning i Sarek, og en hjelpetelfon i Skarja er eneste telefon.

Å legge til turen til Sarek vinterstid krever mye erfaring og gode, livsviktige vurderinger. Om man ikke har har reell, praktisk erfaring eller er i tvil bør man heller legge turen til andre områder i Laponia.

Padjelanta nasjonalpark:

page2_blog_entry8_5

Pajelanta er et lavfjellsområde med bølgende høysletter, åpent fjellandskap, runde fjellrygger og store vann, samt en artsrik flora. Det avgrenses av riksgrensen til Norge i vest, Sarek i øst, og et lite hjørne av Stora Sjöfallet i nordøst. Padjelantas slettelandskap står i sterk kontrast mot Sareks dramatiske fjellmassiver.


Padjelantaleden er en 160 km lang merket vandringssti som går gjennom hele nasjonalparken, fra sør til nord. Leden begynner og slutter utenfor nasjonalparken, og går fra Kvikkjokk i sør til Ritsem i nord. Sommerstid er leden lettgått og brolagt, mens den vinterstid hverken er merket eller kjørt opp, og kan være vanskelig å basere seg på å følge.

Langs leden ligger det 12 hytter. De 7 hyttene inne i nasjonalparken drives av Batjeläntta Laponia Turism (se link til Padjelantaleden), og de 5 utenfor drives av Svenska Turistföreningen. Alle har de kokemuligheter, kokekar, spisekar og senger/sengetøy, mens du må ha sovepose eller lakenpose med deg selv. Stuene er ikke åpne om vinteren, men de har nødrom åpent for besøkende, uten at man garanteres fyringsmuligheter. Det er proviant på 3 av hyttene, men man skal være klar over at det i Sverige kun selges proviant gjennom vert, slik at man ikke har tilgang til dette utenom sesong. De fleste hyttene har nødtelefoner med direkte forbindelse til politiet.

Det går ingen veier i eller til nasjonalparken, og det tar minst en dag å komme til nasjonalparkgrensa, uansett hvilket utgangspunkt man kommer fra. Naturlige utgangspunt er Kvikkjokk i sør, Ritsem i nord (Stora Sjöfallet), og Sulitjelma på norsk side.

For å komme til Kvikkjokk tar du av vestover fra vei 45 mellom Gällivare og Jokkmokk, rett utenfor Jokkmokk. Det er greit å vite at Kvikkjokk er 120 km fra Jokkmokk, som har nærmeste bensinstasjon, og man bør derfor sørge for å fylle opp tanken i Jokkmokk før man tar fatt på siste strekningen. Veien er vinterbrøytet og det går daglig buss, også vinterstid. Dette bør dobbeltsjekkes hos Länstrafiken i Norrbotn AB (se link). Det er brøytet parkeringsplass hele vinteren i Jokkmokk. Til Sulitjelma kommer du med buss fra Bodø (se Ruteopplysning for Nordland). For veien til Ritsem, se Stora Sjöfallet.

Selv om Padjelanta ikke er så tilgjengelig grunnet mangel av veiforbindelser er dette området mye mer egnet til de litt mindre erfarne vinterturistene. Terrenget er vesentlig snillere enn Sarek, men fortsatt fjellterreng, og selv om det er mye nedbør også her er det vesentlig færre skredutsatte områder enn i Sarek, grunnet lendeformene.




Laponia er unikt i Skandinavia, med sine store sammenhengende områder vernet natur. De forskjellige nasjonalparkene og verneområdene søker ikke bare å verne forskjellige naturtyper, men også overgangen mellom disse, en tanke som ikke er like fremtredende i vernevurderinger ellers. Her får naturen i stor grad lov til bare å være natur, uten at det primære formålet er vår utnyttelse av den.

Med områdenes varierende grad av tilgjengelighet og tilrettelegging er det her store muligheter for både korte og lange turer tilpasset eget erfaringsnivå. Spennet er stort, og mulighetene for rike naturopplevelser måles ikke etter vanskelighetsgrad. Det er opp til en selv å foreta en realistisk og ærlig vurdering av egen erfaring.

I vinterlandet Laponia opplever du de aller fleste steder at naturen tar tilbake tilretteleggingene, og tvinger deg vekk fra merkene vi ubevisst og ofte tanktetomt følger. Du tvinges til egne veivalg, som i seg selv åpner for en helt ny type friluftsliv, og nye naturopplevelser.

Ta utfordringen!
God tur!





Eksterne linker:
Laponia, Verdensarvens hjemmesider
Laponia.info
Norrbottensfjällen
Länsstyrrelsen Norrbotten län
Fjällsäkerhetsrådet
Fjällsäkerhetskommittéerna - Säker i fjällen
Fjällsäkerhetskomiteen Jokkmokk
STF, den svenske turistforeningen
Stora sjöfallet fjällänleggning
Gällevare turstibyrå
Jokkmokk turistbyrå
Padjelantaleden
Länstrafiken i Norrbotn AB
Ruteopplysning for Nordland (no)